"Serpentine Dance" by the Lumière brothers

Det er godt mulig at jeg har sluttet å blogge, men da jeg så denne filmen av Lumièrebrødrene på NRK programmet Hovedscenen: Dansefilmenes historie, måtte jeg bare "samle" på den... Og beste måten å gjøre det på er å blogge filmen. 

Jeg er i utgangspunktet glad i filmsnuttene laget av Lumièrebrødrene. Men denne filmen var noe helt annet enn deres kjente opptak av arbeidere som forlater fabrikken etter endt arbeidsdag og toget som ankommer stasjonen. Jeg har alltid tenkt på dem som dokumentarsjangeren forfedre, men jeg synes altså at denne filmen viser en så bra og annerledes side av arbeidet deres at jeg ble litt månebedotten.

Filmen kalles The Serpentine Dance, og ble filmet i 1899. Opptaket viser en kvinne som danser i store, flagrende gevanter. På scenen ble det brukt lys med ulike farger, som endret nyanser på klærne underveis i dansen. Men da dette fargespillet ikke lot seg formidle med sort-hvit film, kom filmskaperne opp med en løsning med nærmest magisk effekt. Hvert eneste bilde er håndkolorert. Jeg synes det gjør filmen så utrolig vakker.

Kilde

Og nå har jeg fanget denne lille skatten her på bloggen, og er fornøyd med det...

Første vårdag

... og jeg mimrer litt fra fjorårets lille vårtur til Berlin:

Nå håper jeg på mange og fargerike vårdager i egen by!

God morsdag!

HONY

En liten anbefaling for deg som liker gode bilder, hverdagsfilosofi og solidaritet; sjekk ut Humans Of New York.

"I’m wearing really plain looking underwear."

"Seen in Chinatown"

BREAKING: Yeti spotted on 3rd Avenue, heading South.

Humans of New York (Hony) drives av fotografen Brandon som startet prosjektet i 2010, med et mål om å ta bilder av 10.000 new yorkere for deretter å plotte portrettene deres på et kart. Men etter å ha vandret gatelangs, fotografert og kommet i snakk med tusenvis av mennesker begynte prosjektet å endre karakter. Brandon begynte å samle små sitater og historier fra alle han møtte, og publiserte dette sammen med portrettene.

Jeg følger HONY på Facebook, og må innrømme at mine venners profiloppdateringer ikke har en sjans i forhold til hans innlegg. De er en daglig kilde til humring, filosofering, medfølelse og virkelighetsorientering.

Noen av postene er virkelig triste og hjerteskjærende...

"Do you remember the saddest moment of your life?"
“When I realized that I hadn’t killed myself, and I was still alive.”

Men de fleste er små og velkomne hverdagsglimt.

"We’ve been best friends since 1967."

Humans of New York er herved anbefalt!

Mr. Bjella og Mr. Hauge

Har vært på mini-konsert med Stein Torleif Bjella på Bergen Offentlige Bibliotek i dag. Det var bra, det! Jeg blir så glad av gode tekster og fine mannen.

"Du vil kje sakne det du forlét
for eg ska kysse so jesus gret.
Du er redd vegen bli for lang.
Du har kje sett meg når eg legg på sprang.
Kan eg få vegrett heim til deg?
Du skal få bruksrett på heile meg.
Eg kan smile og bli forbanna.
Er teatralsk om ikkje anna.

Når du kjem med heile deg. Det er kje te å halde ut.
Hjarta dele seg. Romantikken gjer meg sjuk."

- utdrag fra Romantikken gjer meg sjuk fra Vonde Visu (2011.



Berømmelsens pris? Plagsom publikummer som tar dårlige bilder-
og attpåtil publiserer dem på nett... (men det er IKKE min blitz som blinder
mannen - det får en overivrig lyskaster ta eneansvar for.)

Før Mr. Bjellas sang kilte øre og sjel, samtalte han og Eirik Kydland, redaktør i musikkmagasinet ENO. Og for en fin samtale.. Jeg ble virkelig inspirert. Blant annet bestemte jeg meg for å fordype meg i Olav H. Hauge.(Her burde jeg kanskje ha en fin overgang eller forklaring på hvorfor, men jeg skriver dette først og fremst for å huske min nye ambisjon).

Jeg har selvsagt kjennskap til diktet "Det er den draumen", men dessverre stikker ikke min kjennskap til dikteren dypere enn som så. Men fader, der er et fint dikt da...

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

Men anyhow; nå vet dere hva jeg skal lese fremover. (Liker å holde omverden oppdatert når jeg har flotte planer!).

Og en ting til: Anbefaler konsertserien Huslyden som arrangeres av Bergen Offentlige Bibliotek, hvor ulike band velger en utgivelse fra musikksamlingen, tar den med i øvingslokalet og returnerer og fremfører egen tolkning av musikken. Hurra for Biblioteket!

Og en siste ting: Hurra for Mr. Bjella og Mr. Hauge!


 

Innestengt eksponeringsbehov

Har prøvd å holde meg unna bloggen, for det har vist seg å være en helt klar sammenheng mellom hyppigheten av innlegg og hyppigheten av besøkende.... Tallene er omvendt proporsjonale!? Det er flere og flere som titter innom her, men bare så lenge jeg forholder meg helt i ro. Idet jeg poster et innlegg, minsker interessen betraktelig. Tallenes tale er altså klar- mine innlegg svekker bloggens karisma (Ja- jeg fornekter meg ikke, og velger meg et såpass sterkt ord som karisma).

Nå har det seg slik at jeg er fornøyd med noe jeg nylig har laget, og det har umiddelbart ført med seg et sterkt bloggebehov. Jeg simpelthen må vise hva jeg har klart å lage (Pluss; det er uansett ikke snakk om svimlende besøkstall jeg forhindrer med et innlegg...)

Se, hva jeg har laget!!



Et revekostyme!! Lille, søte Revhette..

Oj oj oj!! Også et så passende kostyme da - fra reveåret 2013.(Ja, jeg har klart å holde meg helt siden nyttårsaften, da revehetten ble ferdigstilt!) Genser ble riktignok strikket i begynnelsen av 2013- til min sønn, men koblet med vakreste revehetten ble min datter en velutrustet nyttårsbukk. Hetten var veldig lett å lage, selv om jeg selvsagt kuttet alle de svinger jeg møtte på, både reelle og innbilte, og jeg tipser villig om oppskriften fra Du store alpakka


Det var det. Nå har jeg skrytt! Og jeg kan sette meg vel til rette mens besøkstallene stuper...

Sesongstart

Skulle gjerne vært her og badet:

Men man får gjøre det beste ut av det man har tilgjengelig...

... og derfor badet jeg her. I går. I januar. Første halvdel av nevnte måned, for å være presis..

Min norske badesesong er altså herved startet!! (Og muligens også avsluttet)

Se!! Is og snø!!? Vakkert som bare det... - å se på!

Jeg fatter ikke at jeg gikk uti!? Men min søster utfordret meg- og da hun klarte det, måtte jo jeg også gjøre det! Barnslig nok.

Men det er jo godt med alt som er gjort- da kan jeg krysse *check* for den aktiviteten. Badings i norsk fjord unnagjort på få minutter. Mulig at 2014 vil bli et effektivt år!? 

Press

For flere måneder siden så jeg et klistremerke på et butikkvindu.

Jeg gikk nærmere for å lese...

Og jeg ble glad for at noen sier i fra. Klart og tydelig. For det er lett å glemme/fortrenge at vi - og spesielt unge -konstant utsettes for umulige og uoppnåelige idealer. Nettopp dette konstante nærværet av reklame med hovedfokus på kropp, sex og ensidig fremstilling av skjønnhet, fremheves og tydeliggjøres av Press/Redd Barna Ungdom gjennom kåringen av Årets Gullbarbie. Sjekk nettsiden deres for å se hvem som er de tre nominerte verstingene for 2013 - og hvorfor de fortjener en slik tvilsom ære.

Press.no/ Hvem fikk ungdom til å føle seg verst i 2013.
 

2013

Ingen frekk nyttårskavalkade fra min kant, men ganske enkelt et lite tips fra året som gikk. Jeg har gjennom hele 2013 tatt et bilde av mine yndige små hver uke- noe vi har omtalt som "ukesbilde". Konseptet Et bilde per unge per uke, har jeg plukket opp fra blogglandia, men husker dessverre ikke hvilken blogg som bør krediteres for ideen. Men jeg takker likevel...

En enkel oppgave skulle en tro, å ta et bilde av ungene en gang i uken, men det har ikke vært få søndagsettermiddager hvor ungene har  minnet meg på å ta ukesbildet... Men det er nettopp noe av det jeg har likt med ukesbildeprosjektet 2013; at jeg har blitt mer bevisst på å avbilde hverdagssituasjoner. Kamera er alltid med på bursdager, høytider og ferier, men det er ikke like ofte at sløving i sofa blir foreviget. Men nå har jeg maange slike bilder...

En stund følte jeg derfor også at det var en ganske kjedelig og intetsigende oppgave jeg hadde gitt meg selv, men nå når jeg har sett igjennom bildene ble jeg positivt overrasket. De utvalgte bildene settes nå i album, og jeg har fått en positiv påminner om hvor mange fine dager vi har hatt sammen i året som har gått- og hvor mye vi faktisk har gjort sammen. Det var bilder av fisketur, søndagstur, middagslaging, utkledning, dansing, dataspilling, lesing, biltur, baking, sløving, leking med hund og katt, konserter, utstillinger, rydding, krangling, fint vær, stygt vær, ute, inne, oppe og nede.... Det var som å se en egen nyttårskavalkade- i stedet for NRK sin- og jeg ble beint ut takknemlig for året som har vært!! Og takknemlighet er vel aldri feil?

Derfor kjører jeg et år til med dette prosjektet- og i ren iver over hvor vellykket prosjektet har vært for oss, deler jeg nå ideen videre. Knips i vei folkens! (Noe jeg i grunn mistenker at de fleste bloggere allerede gjør... men pytt, pytt- jeg slenger likevel ut oppfordringen!)

Avslutter på inkonsekvent vis med bilder totalt blottet for barn, og ikke helt i tråd med innleggets hovedbudskap; Husk å ta bilder av ungene deres!

(Herre- er det virkelig mitt hovedbudskap for 2014!!? Som om det var en tragisk mangel for den oppvoksende generasjonen- at de ikke avbildes nok? Med det syke antallet selfies som publiseres og den massive eksponeringen av avkom og familielykke som finner sted på sosiale medier, burde faktisk noen ta til orde for å få en slutt på estetiseringen og avbildningen av det private rom.... Men det får bli en kampsak for neste år- akkurat nå føler jeg meg så merkelig avbalansert og vellykket; En følelse jeg faen ikke gir fra meg for noen prinsippers skyld!!)

Alt godt for 2014 til deg som kikker innom!

I år.....

...skal jeg bygge et flott pepperkakehus! Jeg skal!

De nærmeste dagene skal jeg bruke på planlegging, innkjøp, gjennomføring - og ikke minst presentasjon - av pepperkakehusdrømmen 2013 (gled eder). Jeg har derfor dessverre ikke tid til blogging akkurat nå, men slenger frekt nok ut et resirkulert innlegg fra julen 2011. Det meste er dessverre like aktuelt i år som det var den gang da...

Legg listen lavt (-publisert 14.desember 2011)

Mine juleforberedelser består stort sett i å stadig senke krav og forventninger tilstrekkelig. Legges listen lavt nok i tide setter juleidyllen inn med et smell! Standarden på hjemmets kaker, gaver, forberedelser og juleestetikk gis slik sett en reell mulighet til å innfri de håp og drømmer man måtte besittet for den kommende julehøytid. Det er sterkt redigerte håp og drømmer riktignok, men likevel..


Føl deg gjerne fri tidlig i september. Da er det helt på sin plass å vurdere å gi samtlige i slekten en hjemmestrikket mariusgenser med dertilhørende votter og lue. Leenge til jul, og hvor vanskelig kan det egentlig være? Vær raus og sett av en uke til hvert sett. Fryd deg så over at det regnestykket gir deg masser av tid til overs. Hvorfor ikke lage all mat fra grunnen i månedene fremover? Kjøp deg et lam, og la det gå løs i guds frie til potetene er klar. Der har du med ett pinnekjøttet på plass. Så godt som. 


Siden julemiddagen ser ut til å lage seg selv, virker det kanskje nå forlokkende å bruke overskuddet til noe så hyggelig som konfektlaging. 12 sorter. Med hjemmelaget sjokolade. Og hjemmelaget marsipan. Og hjemmebrygget kirsebærlikør. Selvsagt! Man kan invitere venner, familie og bekjente. Og tidligere kollegaer. Og er ikke dette også den perfekte anledning til å ta opp igjen kontakten med venninner fra barneskolen? Tenk, så kooselig! Best å lage noen hyggelige invitasjoner med en gang. Fint å begynne forsiktig, som for eksempel med å lage papiret... 


Ah, det er som jeg alltid har trodd. Med god planlegging får man plass til det meste.


Dette er kanskje mitt favorittstadium i julerusen. Alt er mulig og ingenting umulig. Ingenting! Hekle et to meter høyt juletre? Hvorfor ikke? Litt sukkervann til slutt og det står som en påle. Garantert. Tenk på alle barnålen man slipper å stri med. Genialt. I grunnen veldig tidsbesparende... Lurt. Male om stuen i en lunere og mer julete farge? Det er gjort på en liten ettermiddag, og så rasende enkelt det vil være å endre på det i tide til nyttårsfeiringen.. 


Men så, når julen faktisk nærmer seg, da begynner den egentlige jobben. Man må med hard hånd og kritisk blikk luke vekk de villeste planene. Det går forsåvidt på rutinen etterhvert, men deretter må også flere av de planene man innerst inne faktisk trodde man skulle realisere, også avlyses. Det er verre. Kill your darlings! Konfektlaging- det trodde jeg virkelig at jeg skulle få til i år. Virkelig. Men nei, jeg ser nå at den planen også må legges død. Det går forsåvidt greit så lenge man holder blikket festet på premien. I år er det én ting jeg virkelig har prioritert og det er pepperkakehuset. I år er nemlig året da alle mine ambisjoner, håp og visjoner for julen 2011 skulle inkarneres i et praktbygg av bibelske proporsjoner!

Er dette mitt? Nei. På min inspirasjonsrunde fant jeg dette (her). Fiint.  

Dette var også fint. Men jeg tar en råsjans og legger listen høyere i år!!

Nå snakker vi!! Husbygger med visjoner! 

Trommevirvel!!! Eplefamiliens praktverk avdekkes herved:

Hva!? Hva er dette? Selv med "redigering" av bakgrunnen,  for å forsøksvis gi
bildet et drømmende uttrykk, er  dette laaangt fra min pepperkakehusdrøm ...

Skal jeg aldri lære!? 


Jeg må holde meg til planen: Senk ambisjonsnivå! Senk forventningene! Øyeblikkelig! Og, som ved ett trylleslag er disse to "husene" plutselig noe av det flotteste jeg noensinne har hatt æren av å hvile blikket på!! *Smelt* Så effektivt kan det nemlig være. Det krever øving og atter øving, men prøv det- belønningen er en stressfri og overveldende julefølelse! Nå er jeg lykkelig over at mitt hjem berikes med et pepperkakehus okupert av diger sjokoladepingvin, komplett med utedo - som etter sigende angripes av et frådende kjempeekorn! Dét er vel jul, det!?


10 dager igjen- og på tide å begynne å strikke Mariusgensere!!

Månedens faktapille

I dag har jeg bestilt julekort med bilde av arvingene. Og jeg gleder meg sånn til kortene blir levert hjem. For da skal jeg i ro og mak, og med sirlig kaligrafi-skrift, fylle dem med de hjerteligste og varmeste juleønsker, nyttårshåp og personlige hilsener til fjern og nær.

Tradisjonen med å ønske hverandre god jul går langt tilbake i tid, men opprinnelig ble lykkeønskninger fremført muntlig, ved personlig fremmøte. Skikken med å sende julekort ble først vanlig i Norge omkring 1880. Det første julekortet som ble trykket, det såkalte Cole-Horsley kortet, ble laget allerede i 1843 i et opplag på 1000 stykker. Det første norske julekortet ble trykket i 1870, i Bergen ved Beier trykkeri.

Motivene på norske julekort var tradisjonelt knyttet opp mot det religiøse eller det nasjonalromantiske. Typiske gjengangere var kirker, engler, nisser og vakre vinterlandskap. Jeg antar at dette er motiv som var klassisk også i andre land, men her kommer noen julekort som med all mulig tydelighet viser at verdens julekort-kunstnere ikke har latt seg kneble eller begrense av tradisjonens standard A4 julemotiv:

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Nå merker jeg at julestemningen kommer snikene... det er få ting som sier jul i samme grad som rabiat apeangrep på Yeti. Det noe med det lidende blikket til Yetien som jeg gjenkjenner!?

Å ja, nå husker jeg. Det er slik jeg føler meg når jeg på lille juleaften oppdager bunken med uadresserte, uskrevne julekort. Dagen der jeg helhjertet vier meg til julekortskrivning kommer nemlig aldri...selv om jeg lengter etter den. Jeg klarer riktignok stort sett å få sendt ut kortene i siste liten, men da begrenses budskapet til et helt enkelt "god jul". Men pokker heller- det får duge! Det er jo i grunnen essensen i budskapet. Yihaaa!

Neon og måne

Jeg aner ikke hvorfor, men dette er et av mine favorittbilder - blant mine egne, vel og merke.

Som vanlig er det et uredigert bilde tatt med mobil. Jeg gidder svært sjeldent å redigere bildene mine, og jeg gidder svært sjeldent å bære med meg noe annet enn mobilen... Men jeg gidder ta bilder! Alltid!

Jeg tror jeg liker bildet fordi det var et forholdsvis uskjønt motiv. Bildet er tatt i Spania, og like ved var det langt mer fotogene motiver. Jeg har nok en lei tendens til å instinktivt forevige de pene sidene ved ferielivet; palmer, strand, solnedgang og natur. Bilder der søppel, grelle neonlys og kjipe bygninger ikke kommer med... Men schtøgge steder er jo i grunnen litt fine de og.. ?

Nå var jo ikke dette takskiltet en vederstyggelighet av utenomjordiske proporsjoner, men ei heller noe som tiltrakk blikket ved første øyekast. Likevel har altså dette blitt ett av mine favorittferiebilder.... Kan du forstå det?

 - Og mer var det kanskje ikke å si om denne saken? Bortsett fra at en spansk måne selvsagt gjør sitt, og bidrar til min liking av bildet!

Utdrag fra "Emma"

I anledning farsdagen hadde jeg lyst å løfte frem en sterk og flott farsskikkelse fra litteraturen. Det er utvilsomt flere karakterer å velge mellom, og likevel er det kanskje ikke den mest imponerende fyren jeg har endt opp med å velge..?

Jeg har sett over titlene i bokhyllene flere ganger, på jakt etter inspirasjon, og jeg har lett i hukommelsen etter en annen litterær far enn Mr. Woodhouse, men nei... Det måtte bli Mr. Woodhouse. Han insisterte faktisk på det, ved å stadig poppe opp i hodet mitt! 

Mr. Woodhouse er far til Emma, den snart 21 år gamle og ugifte hovedpersonen i Jane Austens bok ved samme navn. De to bor sammen på den storslåtte engelske eiendommen Hartfield, og er alene etter at Emmas eldre søster giftet seg. Emmas mor døde da Emma var ung. Mr. Woodhouse nevnes allerede i andre avsnitt som en "most affectionate, indulgent father". Vi får vite mer om hans karakter kort etter, i forbindelse med at Emmas høyst skattede guvernante, Miss Taylor, snart skal inngå giftemål:

"The Woodhouses were first in consequence there. All looked up to them. She (Emma) had many acquaintance in the place, for her father was universally civil, but not one among them who could be accepted  in lieu of Miss Taylor for even half a day. It was a melancholy change; and Emma could not but sight over it and wish for impossible things, till her father awoke, and made it necessary to be cheerful. His spirits required support. He was a nervous man, easily depressed; fond of every body that he was used to, and hating to part with them; hating every  change of every kind. Matrimony, as the origin of change, was always disagreeable; and he was by no means yet reconciled to his own daughter`s marrying, nor could ever speak of her but with compassion, though it had been entirely a match of affection, when he now was obliged to part with Miss Taylor too; and from his habits of gentle selfishness and of being never able to suppose that other people could feel differently from himself, he was very much disposed to think Miss Taylor had done as sad a thing for herself as for them, and would have been a great deal happier if she had spent all the rest of her life at Hartfield." (Utdrag fra Emma, utgitt 1816 - Jane Austen)

Og her merker jeg hvor godt jeg liker denne boken; jeg har store problemer med å slutte av utdraget. Jeg har lyst å dele alt! Pride and Prejudice - med selveste Mr Darcy - er favoritt Austen-fortellingen min, men Emma og Mr. Knightley ligger søren ta meg ikke langt bak. Anbefales varmt!

Ikke Hartfield, men modell av Galtvort. Men storslått og britisk er det, og da er det vel passende illustrasjon til teksten...?

Men tilbake til dagens hovedperson: Årsaken til hvorfor Mr. Woodhouse har gjort inntrykk på meg ligger kanskje ikke så mye hos ham, som hos omgivelsene hans. Når jeg leser denne boken slår det meg hvor forståelsesfulle, rause og tolerante alle er mot denne eldre, snille, men litt irriterende, mannen*. Bare beskrivelsene "His spirits required support" og "gentle selfishness" gjør meg glad. Her er det en far som blir godtatt og elsket slik han er, uten at Emma lar hans fobier, engstelser og særheter hindre henne i hennes liv. 

Fint.

* Her hopper jeg galant over analyser hvor kjønnsroller,status, penger, makt og posisjon tas i betraktning...

Månedens faktapille

"Ta en kikk på en globus, og det du ser, er verken mer eller mindre enn et snapshot av kontinentene som de har vært i bare en tiendedel av èn prosent av Jordens historie".

Månedens faktapille er herved servert! En kraftig liten sak hentet fra boken En kort historie om nesten alt av brilliante Bill Bryson.
 

Flyfoto

Så spennende bilder tar jeg på fly;

Nina Katchadourian derimot, er litt mer krativ;

Bildene er selvportretter tatt med mobilkamera - på toalettet på ulike flyreiser, og med rekvisita som er lett tilgjengelige under flyvning.

Motivet og stilen etterligner, som vi alle selvsagt umiddelbart identifiserte, klassisk flamsk portrettkunst fra 1500-tallet. Og jeg er imponert!

Les gjerne mer om prosjektet hennes: Lavatory Self-Portraits in the Flemish Style

Fader, gjett om jeg skal ta kulere bilder fra nå av....

Spiselig årshjul

Høst er synonymt med innekos. Innekos betyr fyr i peisen, stearinlys og selvsagt god mat og god drikke. God mat hjelper til når det gjelder å takle kulde og mørke over lengre tid, føler jeg, og er en essensiell del av høsten min.

Når jeg tenker meg litt om, synes jeg at mat er særdeles viktig om vinteren også. Det er jo en årstid som først og fremst er preget av julen, høytiden som strengt tatt er en månedslang orgie i fråtsing. Men deretter kommer våren. Ah herlige våren! Da er fokuset kanskje på noe annet enn mat...? Selv om det selvsagt er litt deilig å unne seg noe ekstra for å feire at naturen vekkes til live igjen... Og la oss ikke glemme høytider som påske og pinse og de små utskeielsene de kan mane til...

Om sommeren er det ikke mat som er det viktigste. Da er tiden kommet for å bare nyte varmen og hverandre, gjerne med noen picnik`er og grillfester og noen eksotiske matopplevelser på ulike feriedestinasjoner - og kanskje også noen mellommåltider preget av melon, jordbær, fruktsalater, is og kaker...

Der var jeg visst tilbake til høsten igjen, som fortsatt lokker med sine varme gryter og supper, fårikål og.... Nei, jeg må nok bare være ærlig; Mat er alltid viktig (Duh) og jeg er veldig glad i god mat. Likevel er jeg ikke utpreget glad i å lage mat. Eller, jeg er kanskje det, men det er som oftest bare en plikt og rutine, noe som bare må gjøres. Derfor blir jeg alltid glad når jeg finner enkle oppskrifter på gode og raske måltider, slik som denne hverdagsgleden her:

Pasta med broccoli, bacon, parmesan og pinjekjerner.

Vi har laget denne retten mange ganger etter at vi oppdaget den på Mat på Bordet, og vi blir ikke lei. Derfor tipser jeg om denne her på bloggen, og sikrer samtidig at jeg ikke roter vekk oppskriften ;)

Alle hjerter fryder seg

Det er mye man kan fryde seg over. I hvert fall om man leter litt.

Hverdagshjertet mitt gleder seg over:

* Skikkelig frisk og deilig frukt.

* Deig som hever.

* Små hverdagsoverraskelser.

Asfalthjertet mitt fryder seg over:

* Høy himmel over bygårder.



 * Regnbue over vakker husrekke: 

* Høstblomster langs fortauet.

* Dramatiske ettermiddagsregnskurer.



* Solbrann i våt asfalt.

Naturhjertet mitt fryder seg over:

* Det som avdekkes ved lavvann. 

* Vanndråper i morgentimene.

* Båtliv

* Matauk

Kreahjertet mitt fryder seg over:

* Tilegnelse av ny kunnskap.

* Følelsen fullførelse gir.

Bloggehjertet mitt er fornøyd med at jeg med dette innlegget hiver meg med på Mandagstema # 94 høstens farger hos Alt som er vakkert.

Sjekk gjerne ut alle de fine bidragene der :)