onsdag 25. mai 2011
Reke gatelangs, smilende
onsdag 18. mai 2011
Skjønne mai
Vi har hatt noen fine maidager, med 17.mai som det foreløpige høydepunktet. Lille Epleblomst på syv år har gledet seg voldsomt til nasjonaldagen, og har tegnet en fin tegning som innholder alle de tingene hun håpet 17. mai skulle bringe med seg:
For første gang noensinne hadde jeg tid til å flette håret hennes og finne frem sløyfebånd i flaggets farger samt knyte disse i flettene. Hurra! Ofte er det ikke tid til den siste finishen på noen av oss, når vi skal helle oss i bunaden og Eplekart skal i sin strøkne buekorpsuniform -og mye og mangt skal rekkes. Men i år fikk vi det til! Alt sammen. Nesten. Bunadscapen til Epleblomst var det dessverre ikke mulig å oppdrive. Den er så og si i daglig bruk her, som del av Hermine Grang-kostymet hennes, så selvsagt var den sporløst borte på den eneste dagen i året vi faktisk "trengte" den. Noe er det alltid..
Jeg gikk også med bunad i år (selv om jeg tidligere har nevnt at 28.mars skulle bli min nye offisielle bunadsdag ;))Men nytt av året var at jeg hadde lagt inn et klesskifte halvveis i dagen. Profesjonelt, synes jeg. Vanligvis går jeg med bunaden til jeg plutselig og ampert utbryter: "Nå orker jeg ikke mer- jeg går hjem!" Og da mener jeg alvor. Bunaden må da av, helst innen minutter, og det gjelder å skyndte seg hjem. Jeg digger bunad og synes det er fantastisk stas å gå med den, men godfølelsen varer vanligvis bare noen timer. Men i år var jeg altså forberedt på dette. Jeg gledet meg nesten til å bli lei bunaden... For jeg gjorde nemlig et kupp på Fretex i begynnelsen av mai. Jeg fant en kjole som rett og slett er 17.mai- og jeg hedrer den nå ved å vise et bilde hvor jeg på snedig vis prøver å ta bilde av meg selv med den på:
Etter dette mislykkede forsøket overtalte jeg et motvillig barn til å ta bilde av mor i finkjolen. Men bare vent litt, jeg skal bare...
Ellers har mai så langt også brakt med seg noen fine turer; Vi har blant annet vært på nydelige Lyngheisenteret på Lygra:
Vi har hatt mange fine maidager- og ennå er vi bare knapt halvveis. Jeg kan bare konkludere med at jeg liker mai- selv om været til tider fremstår noe svikefullt!
-Gode maidager, alle sammen!
En fin 17.mai inneholder bunad, fletter med sløyfe, gassballong, flagg, is, hund og fin natur. |
For første gang noensinne hadde jeg tid til å flette håret hennes og finne frem sløyfebånd i flaggets farger samt knyte disse i flettene. Hurra! Ofte er det ikke tid til den siste finishen på noen av oss, når vi skal helle oss i bunaden og Eplekart skal i sin strøkne buekorpsuniform -og mye og mangt skal rekkes. Men i år fikk vi det til! Alt sammen. Nesten. Bunadscapen til Epleblomst var det dessverre ikke mulig å oppdrive. Den er så og si i daglig bruk her, som del av Hermine Grang-kostymet hennes, så selvsagt var den sporløst borte på den eneste dagen i året vi faktisk "trengte" den. Noe er det alltid..
Jeg gikk også med bunad i år (selv om jeg tidligere har nevnt at 28.mars skulle bli min nye offisielle bunadsdag ;))Men nytt av året var at jeg hadde lagt inn et klesskifte halvveis i dagen. Profesjonelt, synes jeg. Vanligvis går jeg med bunaden til jeg plutselig og ampert utbryter: "Nå orker jeg ikke mer- jeg går hjem!" Og da mener jeg alvor. Bunaden må da av, helst innen minutter, og det gjelder å skyndte seg hjem. Jeg digger bunad og synes det er fantastisk stas å gå med den, men godfølelsen varer vanligvis bare noen timer. Men i år var jeg altså forberedt på dette. Jeg gledet meg nesten til å bli lei bunaden... For jeg gjorde nemlig et kupp på Fretex i begynnelsen av mai. Jeg fant en kjole som rett og slett er 17.mai- og jeg hedrer den nå ved å vise et bilde hvor jeg på snedig vis prøver å ta bilde av meg selv med den på:
Fiffig fremvising av fin kjole.. |
...bare ordne meg litt. Knips! Utålmodig barn kaster ikke bort nasjonaldag-minutter på å fotografere selvsentrert blogger. Men imponerte da det instinktivt sensurerte bort bloggerhodet! |
Ellers har mai så langt også brakt med seg noen fine turer; Vi har blant annet vært på nydelige Lyngheisenteret på Lygra:
Vakkert kulturlandskap i forblåste omgivelser.. |
Utrettelige barn som løper raskere enn både fotograf og vind. |
Epleblomst på toppen av verden! |
Eplekart er kongen på haugen! |
Vi har hatt mange fine maidager- og ennå er vi bare knapt halvveis. Jeg kan bare konkludere med at jeg liker mai- selv om været til tider fremstår noe svikefullt!
-Gode maidager, alle sammen!
tirsdag 10. mai 2011
Put a bird on it
Sterkt inspirert av YouTube-videoen Put a bird on it, som Giraffmamma linket til i dette innlegget, lagde jeg en liten vri på gaven til min flotte nevø sin konfirmasjon. Jeg visste at han, som den sunne ungdommen han er, helst ønsket seg penger i gave. Men jeg tenkte at det kanskje var litt kjedelig med bare konvolutter på gavebordet..? Og hva er løsningen når noe skal sprites opp? Enkelt! Put a bird on it! (Eller stick a bird on it, som jeg trodde de sa...)
Dermed ble pengegaven pøntet opp med fugler:
Jeg lagde rett og slett en lang fugle-girlander med pengevinger. Og, om jeg får si det selv, jeg er rett og slett veldig fornøyd med ideen min! Jeg har nå en sterk tro på at det i enhver situasjon alltid vil være riktig å putte en bird on it. En ny ledestjerne lyser nå opp min livsvei!!
Og det er ikke bare det jeg har å takke Giraffmamma for, jeg har også vært så heldig å få en fin award av henne for en stund siden.
Heldige Eple har også fått en fin award av to andre flotte bloggere, Hegemoni og IdéSpiren:
Dermed ble pengegaven pøntet opp med fugler:
Jeg lagde rett og slett en lang fugle-girlander med pengevinger. Og, om jeg får si det selv, jeg er rett og slett veldig fornøyd med ideen min! Jeg har nå en sterk tro på at det i enhver situasjon alltid vil være riktig å putte en bird on it. En ny ledestjerne lyser nå opp min livsvei!!
Og det er ikke bare det jeg har å takke Giraffmamma for, jeg har også vært så heldig å få en fin award av henne for en stund siden.
Tusen takk, Giraffmamma! |
Heldige Eple har også fått en fin award av to andre flotte bloggere, Hegemoni og IdéSpiren:
Hjertelig takk for denne, dere to!! |
Begge disse awardene skal gå videre til kreative og inspirerende bloggere med mindre enn 100 følgere. Hm? Nå har jeg en "situasjon" her! Jeg blir inspirert av så veldig mange.. så hvordan skal jeg løse dette? Put a bird on it, vel!!!
Men hvordan gjør jeg det? Faen, endelig en livsfilosofi og så svikter den ved første og beste anledning!!
Jeg velger å gi awarden videre til en fantastisk blogger/kunstner som lager helt utrolig flotte bilder og kort, Katrine Kalleklev:
Se det fine kortet!! Passende til en ung mann som skal gjøre seg klar for det eventyret livet forhåpentligvis blir! Prikken over i´en på komfe-gaven. |
Jeg anbefaler alle å besøke bloggen hennes, Magifabrik!
Ha en fin dag! Og hvis ikke dagen går som du ønsker så Flip the bird to it! DET er en livsfilosofi som aldri svikter!!
fredag 6. mai 2011
Herlighet
Hver dag går jeg. Kanskje til eller fra noe. Kanskje bare rett på butikken. Men aller helst på en liten tur. Jeg er kanskje overdrevet begeistret for nabolaget mitt, så jeg liker godt å tusle en runde i nærområdet. Gjerne med ungene. Og hunden. Eller til og med all by my lonesome self. Det er ikke langt til Nygårdsparken- som jeg elsker! Botanisk Hage er også like i nærheten. Vakker, vakker. Det er heller ikke vondt å sitte på en benk ved Lille Lungegårdsvannet! Jeg er derfor forholdsvis ofte på disse stedene. Og nå, på våren, med intens og livsbejaende blomstring, tenker jeg ofte; Herlighet, hvor vakkert det er! Hvorfor i helvete har jeg ikke kamera med!? Bortkastet skjønnhet, hvis den ikke kan foreviges... Nei, det siste mener jeg virkelig ikke. Men, jeg kjenner på en liten tvangstanke som presser seg frem; ta bilde, ta bilde, ta bilde - ellers er det ikke helt sikkert at dette har skjedd! Dette har heldigvis ikke utartet seg til å bli en fullvoksen tvangshandling. Fordi jeg som oftest har glemt kamera hjemme..
Men i dag har jeg vært på en liten tur. Jeg hadde med hunden. Og jeg hadde med kamera! Jeg leste i gårsdagens avis at de japanske kirsebærtrærne ved Smålungeren kanskje kom til å være ferdigblomstret innen 17.mai. De vakreste trærne! Jeg var klar for å forevige dem før fargene forsvinner. Kirsebærblomster i solskinn! Herlighet, for et skue! Men det regnet i dag! Sjølvsagt! Så der travet jeg rundt i regnet, med et heller optimistisk antrekk (sånn værmessig, altså..)og småfrøs. Hvor var det blitt av våren min?
Jeg fikk tatt noen bilder. Men hunden var ikke særlig samarbeidsvillig. Hun liker ikke regn. Hun er en bastardkjøter (Unnskyld, designrase, mener jeg... Glemmer det alltid.)og moren er av rasen Basenji. Den eneste hundetypen uten vanntett pels!!? En rase som skyr vann som pesten. Er det mulig!? Vi er altså de stolte eiere av en hund som muligens ikke er vanntett. Vi bor i Bergen. Herlighet!
Uansett; her er noen bilder fra blomstringen i nabolaget mitt:
Etter at jeg hadde tatt bilder, med en villhund som prøvde å løpe mellom regndråpene, konstant svirrende omkring mine sandalkledde føtter, var det min tur til å stå å blomstre. For da tok hunden hevn. Jeg formelig så hva hun tenkte; hvis jeg må stå her i en dødbringende dusj av smeltet lava (hennes ord), så skal du faen meg få kjenne på varmen selv. Varm skamrødme! Og så satt hun seg resolutt ned, og gjorde sitt fornødne (Som det så fint heter, men fint var det ikke!) Midt i (på?) byens storstue. Til tross for at jeg er en durkdreven hundeeier, så er dette den delen av hundeeier/hund-forholdet jeg liker minst. Jada, jeg hadde hundeposer med. Men jeg hadde dessverre også fire andre poser med meg. (Fordi jeg gikk forbi både Fretex og Nille på veien, og likevel ikke klarte å gå forbi. Derfor lot jeg hunden stå bundet i regnet mens jeg selv "took my own sweet time" inne i det tørre og varme lokalet..) Men okai- til saken; Å stå slik til offentlig skue, mens jeg krangler med hund, poser, regn og kamera, er ikke en god opplevelse. Jeg fikk nå likevel plukket opp etter hund, og scannet mine nære omgivelser etter et bosspann. Da jeg endelig fikk ett i sikte var det bare å grasisøst nærme seg dette. Med en mine som ikke røpte hvor ufattelig dum jeg følte meg. For det gjør jeg. Hver gang. Hunden først og så jeg etter, med en liten svart pose, som jeg holder litt klønete på avstand. Og ja, jeg har hørt spøken hundre ganger. Den om hva besøkende fra en annen planet ville ha sagt om de kom til jorden, og fikk se en hundeier på tur med hunden sin: Det er helt klart den på fire ben som er sjefen. Den får den tobeinte slaven til å bære ekskrementene sine!
Den er jo vittig nok, den vitsen. Og, ja, jeg klarer meg fint uten publikum, det være seg utenomjordiske eller ordinære jordboere, når jeg hundeeier meg på denne måten. Men jeg må likevel innrømme at jeg ikke helt forstår denne vitsen... Eller, kanskje mer riktig, jeg er ikke helt enig med den. Skal det liksom være tegn på ledelse å få noen til å bære avføringen din? Når jeg blir Plantsjef, som jo er mitt endelig mål, så har jeg en hel drøss av planer som skal iverksettes. Og jeg skal være den første til å innrømme at det nok vil finnes en anseelig mengde sære tiltak oppført på den to-do listen min. Men det å få noen til å plukke opp etter meg, etter at jeg har gjort fra meg på offentlig sted, det kan jeg med hånden på hjerte si at ikke er en av dem! Herlighet!
Og med den syke overgangen, fra blomster til et heller udelikat emne, ønsker jeg dere en herlig helg!!
Men i dag har jeg vært på en liten tur. Jeg hadde med hunden. Og jeg hadde med kamera! Jeg leste i gårsdagens avis at de japanske kirsebærtrærne ved Smålungeren kanskje kom til å være ferdigblomstret innen 17.mai. De vakreste trærne! Jeg var klar for å forevige dem før fargene forsvinner. Kirsebærblomster i solskinn! Herlighet, for et skue! Men det regnet i dag! Sjølvsagt! Så der travet jeg rundt i regnet, med et heller optimistisk antrekk (sånn værmessig, altså..)og småfrøs. Hvor var det blitt av våren min?
Jeg fikk tatt noen bilder. Men hunden var ikke særlig samarbeidsvillig. Hun liker ikke regn. Hun er en bastardkjøter (Unnskyld, designrase, mener jeg... Glemmer det alltid.)og moren er av rasen Basenji. Den eneste hundetypen uten vanntett pels!!? En rase som skyr vann som pesten. Er det mulig!? Vi er altså de stolte eiere av en hund som muligens ikke er vanntett. Vi bor i Bergen. Herlighet!
Uansett; her er noen bilder fra blomstringen i nabolaget mitt:
En stakkar som var like forvirret som meg. Trodde det var vår, men det føles litt som høst...? Jeg safer, og kjører begge deler! |
Etter at jeg hadde tatt bilder, med en villhund som prøvde å løpe mellom regndråpene, konstant svirrende omkring mine sandalkledde føtter, var det min tur til å stå å blomstre. For da tok hunden hevn. Jeg formelig så hva hun tenkte; hvis jeg må stå her i en dødbringende dusj av smeltet lava (hennes ord), så skal du faen meg få kjenne på varmen selv. Varm skamrødme! Og så satt hun seg resolutt ned, og gjorde sitt fornødne (Som det så fint heter, men fint var det ikke!) Midt i (på?) byens storstue. Til tross for at jeg er en durkdreven hundeeier, så er dette den delen av hundeeier/hund-forholdet jeg liker minst. Jada, jeg hadde hundeposer med. Men jeg hadde dessverre også fire andre poser med meg. (Fordi jeg gikk forbi både Fretex og Nille på veien, og likevel ikke klarte å gå forbi. Derfor lot jeg hunden stå bundet i regnet mens jeg selv "took my own sweet time" inne i det tørre og varme lokalet..) Men okai- til saken; Å stå slik til offentlig skue, mens jeg krangler med hund, poser, regn og kamera, er ikke en god opplevelse. Jeg fikk nå likevel plukket opp etter hund, og scannet mine nære omgivelser etter et bosspann. Da jeg endelig fikk ett i sikte var det bare å grasisøst nærme seg dette. Med en mine som ikke røpte hvor ufattelig dum jeg følte meg. For det gjør jeg. Hver gang. Hunden først og så jeg etter, med en liten svart pose, som jeg holder litt klønete på avstand. Og ja, jeg har hørt spøken hundre ganger. Den om hva besøkende fra en annen planet ville ha sagt om de kom til jorden, og fikk se en hundeier på tur med hunden sin: Det er helt klart den på fire ben som er sjefen. Den får den tobeinte slaven til å bære ekskrementene sine!
"Take me to your leader" Jeg tuller ikke., jeg kunne lese dette fra der jeg stod.. |
Den er jo vittig nok, den vitsen. Og, ja, jeg klarer meg fint uten publikum, det være seg utenomjordiske eller ordinære jordboere, når jeg hundeeier meg på denne måten. Men jeg må likevel innrømme at jeg ikke helt forstår denne vitsen... Eller, kanskje mer riktig, jeg er ikke helt enig med den. Skal det liksom være tegn på ledelse å få noen til å bære avføringen din? Når jeg blir Plantsjef, som jo er mitt endelig mål, så har jeg en hel drøss av planer som skal iverksettes. Og jeg skal være den første til å innrømme at det nok vil finnes en anseelig mengde sære tiltak oppført på den to-do listen min. Men det å få noen til å plukke opp etter meg, etter at jeg har gjort fra meg på offentlig sted, det kan jeg med hånden på hjerte si at ikke er en av dem! Herlighet!
Og med den syke overgangen, fra blomster til et heller udelikat emne, ønsker jeg dere en herlig helg!!
søndag 1. mai 2011
Hvis bare....
....... det engelske prinsebryllupet hadde sett slik ut:
...så hadde jeg også giddet å se det!! ;)
Fin søndag!!
...så hadde jeg også giddet å se det!! ;)
Fin søndag!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)