"Serpentine Dance" by the Lumière brothers

Det er godt mulig at jeg har sluttet å blogge, men da jeg så denne filmen av Lumièrebrødrene på NRK programmet Hovedscenen: Dansefilmenes historie, måtte jeg bare "samle" på den... Og beste måten å gjøre det på er å blogge filmen. 

Jeg er i utgangspunktet glad i filmsnuttene laget av Lumièrebrødrene. Men denne filmen var noe helt annet enn deres kjente opptak av arbeidere som forlater fabrikken etter endt arbeidsdag og toget som ankommer stasjonen. Jeg har alltid tenkt på dem som dokumentarsjangeren forfedre, men jeg synes altså at denne filmen viser en så bra og annerledes side av arbeidet deres at jeg ble litt månebedotten.

Filmen kalles The Serpentine Dance, og ble filmet i 1899. Opptaket viser en kvinne som danser i store, flagrende gevanter. På scenen ble det brukt lys med ulike farger, som endret nyanser på klærne underveis i dansen. Men da dette fargespillet ikke lot seg formidle med sort-hvit film, kom filmskaperne opp med en løsning med nærmest magisk effekt. Hvert eneste bilde er håndkolorert. Jeg synes det gjør filmen så utrolig vakker.

Kilde

Og nå har jeg fanget denne lille skatten her på bloggen, og er fornøyd med det...

Første vårdag

... og jeg mimrer litt fra fjorårets lille vårtur til Berlin:

Nå håper jeg på mange og fargerike vårdager i egen by!

God morsdag!

HONY

En liten anbefaling for deg som liker gode bilder, hverdagsfilosofi og solidaritet; sjekk ut Humans Of New York.

"I’m wearing really plain looking underwear."

"Seen in Chinatown"

BREAKING: Yeti spotted on 3rd Avenue, heading South.

Humans of New York (Hony) drives av fotografen Brandon som startet prosjektet i 2010, med et mål om å ta bilder av 10.000 new yorkere for deretter å plotte portrettene deres på et kart. Men etter å ha vandret gatelangs, fotografert og kommet i snakk med tusenvis av mennesker begynte prosjektet å endre karakter. Brandon begynte å samle små sitater og historier fra alle han møtte, og publiserte dette sammen med portrettene.

Jeg følger HONY på Facebook, og må innrømme at mine venners profiloppdateringer ikke har en sjans i forhold til hans innlegg. De er en daglig kilde til humring, filosofering, medfølelse og virkelighetsorientering.

Noen av postene er virkelig triste og hjerteskjærende...

"Do you remember the saddest moment of your life?"
“When I realized that I hadn’t killed myself, and I was still alive.”

Men de fleste er små og velkomne hverdagsglimt.

"We’ve been best friends since 1967."

Humans of New York er herved anbefalt!

Mr. Bjella og Mr. Hauge

Har vært på mini-konsert med Stein Torleif Bjella på Bergen Offentlige Bibliotek i dag. Det var bra, det! Jeg blir så glad av gode tekster og fine mannen.

"Du vil kje sakne det du forlét
for eg ska kysse so jesus gret.
Du er redd vegen bli for lang.
Du har kje sett meg når eg legg på sprang.
Kan eg få vegrett heim til deg?
Du skal få bruksrett på heile meg.
Eg kan smile og bli forbanna.
Er teatralsk om ikkje anna.

Når du kjem med heile deg. Det er kje te å halde ut.
Hjarta dele seg. Romantikken gjer meg sjuk."

- utdrag fra Romantikken gjer meg sjuk fra Vonde Visu (2011.



Berømmelsens pris? Plagsom publikummer som tar dårlige bilder-
og attpåtil publiserer dem på nett... (men det er IKKE min blitz som blinder
mannen - det får en overivrig lyskaster ta eneansvar for.)

Før Mr. Bjellas sang kilte øre og sjel, samtalte han og Eirik Kydland, redaktør i musikkmagasinet ENO. Og for en fin samtale.. Jeg ble virkelig inspirert. Blant annet bestemte jeg meg for å fordype meg i Olav H. Hauge.(Her burde jeg kanskje ha en fin overgang eller forklaring på hvorfor, men jeg skriver dette først og fremst for å huske min nye ambisjon).

Jeg har selvsagt kjennskap til diktet "Det er den draumen", men dessverre stikker ikke min kjennskap til dikteren dypere enn som så. Men fader, der er et fint dikt da...

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

Men anyhow; nå vet dere hva jeg skal lese fremover. (Liker å holde omverden oppdatert når jeg har flotte planer!).

Og en ting til: Anbefaler konsertserien Huslyden som arrangeres av Bergen Offentlige Bibliotek, hvor ulike band velger en utgivelse fra musikksamlingen, tar den med i øvingslokalet og returnerer og fremfører egen tolkning av musikken. Hurra for Biblioteket!

Og en siste ting: Hurra for Mr. Bjella og Mr. Hauge!


 

Innestengt eksponeringsbehov

Har prøvd å holde meg unna bloggen, for det har vist seg å være en helt klar sammenheng mellom hyppigheten av innlegg og hyppigheten av besøkende.... Tallene er omvendt proporsjonale!? Det er flere og flere som titter innom her, men bare så lenge jeg forholder meg helt i ro. Idet jeg poster et innlegg, minsker interessen betraktelig. Tallenes tale er altså klar- mine innlegg svekker bloggens karisma (Ja- jeg fornekter meg ikke, og velger meg et såpass sterkt ord som karisma).

Nå har det seg slik at jeg er fornøyd med noe jeg nylig har laget, og det har umiddelbart ført med seg et sterkt bloggebehov. Jeg simpelthen må vise hva jeg har klart å lage (Pluss; det er uansett ikke snakk om svimlende besøkstall jeg forhindrer med et innlegg...)

Se, hva jeg har laget!!



Et revekostyme!! Lille, søte Revhette..

Oj oj oj!! Også et så passende kostyme da - fra reveåret 2013.(Ja, jeg har klart å holde meg helt siden nyttårsaften, da revehetten ble ferdigstilt!) Genser ble riktignok strikket i begynnelsen av 2013- til min sønn, men koblet med vakreste revehetten ble min datter en velutrustet nyttårsbukk. Hetten var veldig lett å lage, selv om jeg selvsagt kuttet alle de svinger jeg møtte på, både reelle og innbilte, og jeg tipser villig om oppskriften fra Du store alpakka


Det var det. Nå har jeg skrytt! Og jeg kan sette meg vel til rette mens besøkstallene stuper...

Sesongstart

Skulle gjerne vært her og badet:

Men man får gjøre det beste ut av det man har tilgjengelig...

... og derfor badet jeg her. I går. I januar. Første halvdel av nevnte måned, for å være presis..

Min norske badesesong er altså herved startet!! (Og muligens også avsluttet)

Se!! Is og snø!!? Vakkert som bare det... - å se på!

Jeg fatter ikke at jeg gikk uti!? Men min søster utfordret meg- og da hun klarte det, måtte jo jeg også gjøre det! Barnslig nok.

Men det er jo godt med alt som er gjort- da kan jeg krysse *check* for den aktiviteten. Badings i norsk fjord unnagjort på få minutter. Mulig at 2014 vil bli et effektivt år!? 

Press

For flere måneder siden så jeg et klistremerke på et butikkvindu.

Jeg gikk nærmere for å lese...

Og jeg ble glad for at noen sier i fra. Klart og tydelig. For det er lett å glemme/fortrenge at vi - og spesielt unge -konstant utsettes for umulige og uoppnåelige idealer. Nettopp dette konstante nærværet av reklame med hovedfokus på kropp, sex og ensidig fremstilling av skjønnhet, fremheves og tydeliggjøres av Press/Redd Barna Ungdom gjennom kåringen av Årets Gullbarbie. Sjekk nettsiden deres for å se hvem som er de tre nominerte verstingene for 2013 - og hvorfor de fortjener en slik tvilsom ære.

Press.no/ Hvem fikk ungdom til å føle seg verst i 2013.
 

2013

Ingen frekk nyttårskavalkade fra min kant, men ganske enkelt et lite tips fra året som gikk. Jeg har gjennom hele 2013 tatt et bilde av mine yndige små hver uke- noe vi har omtalt som "ukesbilde". Konseptet Et bilde per unge per uke, har jeg plukket opp fra blogglandia, men husker dessverre ikke hvilken blogg som bør krediteres for ideen. Men jeg takker likevel...

En enkel oppgave skulle en tro, å ta et bilde av ungene en gang i uken, men det har ikke vært få søndagsettermiddager hvor ungene har  minnet meg på å ta ukesbildet... Men det er nettopp noe av det jeg har likt med ukesbildeprosjektet 2013; at jeg har blitt mer bevisst på å avbilde hverdagssituasjoner. Kamera er alltid med på bursdager, høytider og ferier, men det er ikke like ofte at sløving i sofa blir foreviget. Men nå har jeg maange slike bilder...

En stund følte jeg derfor også at det var en ganske kjedelig og intetsigende oppgave jeg hadde gitt meg selv, men nå når jeg har sett igjennom bildene ble jeg positivt overrasket. De utvalgte bildene settes nå i album, og jeg har fått en positiv påminner om hvor mange fine dager vi har hatt sammen i året som har gått- og hvor mye vi faktisk har gjort sammen. Det var bilder av fisketur, søndagstur, middagslaging, utkledning, dansing, dataspilling, lesing, biltur, baking, sløving, leking med hund og katt, konserter, utstillinger, rydding, krangling, fint vær, stygt vær, ute, inne, oppe og nede.... Det var som å se en egen nyttårskavalkade- i stedet for NRK sin- og jeg ble beint ut takknemlig for året som har vært!! Og takknemlighet er vel aldri feil?

Derfor kjører jeg et år til med dette prosjektet- og i ren iver over hvor vellykket prosjektet har vært for oss, deler jeg nå ideen videre. Knips i vei folkens! (Noe jeg i grunn mistenker at de fleste bloggere allerede gjør... men pytt, pytt- jeg slenger likevel ut oppfordringen!)

Avslutter på inkonsekvent vis med bilder totalt blottet for barn, og ikke helt i tråd med innleggets hovedbudskap; Husk å ta bilder av ungene deres!

(Herre- er det virkelig mitt hovedbudskap for 2014!!? Som om det var en tragisk mangel for den oppvoksende generasjonen- at de ikke avbildes nok? Med det syke antallet selfies som publiseres og den massive eksponeringen av avkom og familielykke som finner sted på sosiale medier, burde faktisk noen ta til orde for å få en slutt på estetiseringen og avbildningen av det private rom.... Men det får bli en kampsak for neste år- akkurat nå føler jeg meg så merkelig avbalansert og vellykket; En følelse jeg faen ikke gir fra meg for noen prinsippers skyld!!)

Alt godt for 2014 til deg som kikker innom!