Putetrekk-kjole og stegvis tilnærming..til noe!

Jeg har sett en del eksemplarer av de såkalte putetrekk-kjolene etterhvert, og jeg har tenkt at en slik en måtte da være et passende prosjekt for meg? Jeg som lenge har ønsket å sy, men liksom ikke helt har kommet i gang med det... Man starter med et flott putetrekk, gjerne i herlig retrostoff, og så slenger man på en knyteanordning øverst- og vips herlig kjole til evig takknemlig barn! Jepp, det virket overkommerlig nok..


Første utfordring var selvsagt å få festet sitt klamme grep om et passende putetrekk. For jeg antok selvsagt at man måtte ha et putetrekk, hvorfor ellers kalle kjolen putetrekk-kjole? Etter tråling av eget og andres skap, samt diverse bruktbutikker, dukket det utrolig nok opp et egnet trekk. Jippi! Gleden var kortvarig, varte bare frem til jeg så nærmere på de ulike oppskriftene (mønstrene?) til kjolen. Punkt 1 var nemlig å demonterer trekket! Hva? Og så klippe i det, slik at det på ingen måte lenger kunne identifiseres som et putetrekk. Kunne altså spart meg bryet, og bare startet med to kvadratiske stoffbiter! (Later her som jeg er oppriktig forarget... som om jeg syntes det var ille gale å måtte gå i bruktbutikker liksom.. Og som om det ville vært lettere å finne stoffbiter i mitt eget hjem enn putetrekk i andres!?)

Putetrekk. Som jeg på det sterkeste ønsker å oppfatte som retrodånestoff, 
men er litt usikker..  men nå gikk det over. Er fornøyd!! Veldig.

Uansett, da jeg først hadde de to stoffbitene var resten av jobben ikke så hakkende gale. Faktisk. Jeg fulgte en forklaring funnet her, og klippet, sakset, sydde og bannet en hel herlig ferieformiddag. Helt for meg selv. Da jeg var ferdig - løp jeg begeistret ut i bakhagen for å fange inn et noe motvillig barn. Jeg tredde saken over hodet på henne, strammet og herjet med den provisoriske knytesaken- og ble deretter villt begeistret for meg selv! Dæven. Det så jo nesten ut som et ekte plagg!! Jeg deiset lykkelig ned på en benk, og klarte ikke ta blikket fra min datter(s påkledning). 

Noe tilbakeholden med den evige takknemligheten sin...

..men datter lar plagget være på og mor tar
det som en kjærlighetserklæring! 

Resten av dagen fremstår som inntyllet i et rosenrødt skjær...


Det er faktisk ikke helt til å tro hvor sykt fornøyd jeg blir når jeg har klart å lage noe. Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, fusket i faget, uten å komme helt i mål. Verken sying, strikking eller maling, som jeg liker, har hatt for vane å munne ut i noe "Noe". (Hvis det gir mening?) Min tilnærming til håndarbeid og dets like har ofte vært preget av følgende stegvise struktur: 


Steg 1: OJ, den tingen var fin!
Steg 2: Det må jo være mulig å lage det der selv?
Steg 3: Jeg prøver! 
Steg 4: Her omtrent kommer stormannstankene mine inn i bildet: Jeg blir sikkert den beste i hele verden til akkurat dette!! Jeg kommer nok til å bli oppdaget og får reise rundt i hele verden å presentere kunsten min!  Har tatt meg selv i disse fantasien selv når jeg har laget dorullnisser med ungene. Når den kjente Dorullnisseagenten ser disse, så oppdager han nok umiddelbart at jeg innehar en slags befriende urban og ironisk distanse til tradisjonell, sesongbetont barnekunst- og med ett er jeg blitt et ikon. Eple- symbolet på Den Nye Kunstneren.
Steg 5: Lykkelig over min store suksess daler innsatsen tilsvarende på aktivitetsfronten. På dette trinnet har jeg gjerne klart å samle inn/ finne frem/ kjøpe inn diverse remedier, men dessverre ikke funnet tid til å ta dem i bruk. Med den store omveltningen i livet mitt, det nye og hektiske turnéliv som kunsten min har medbrakt, er det sannelig ikke lett å finne rom for selve kunstutfoldelsen..
Steg 6: Virkeligheten banker på. Føler meg med ett ganske så dum, etter å ha flyttet på filtbiter, glanspapir, strikkepinner, oljemaling og decoupagelim for N´te gang. Remedier har selvsagt ligget klar på spisebordet i flere uker- i håp om at en Origami-muse (eller hva det nå er som er månedens dille) skulle dukke opp.
Steg 7: Samle unger, kline sammen noen greier i en fart. Legge dem i konvolutt -og så kjapt som mulig få sendt det avgårde til besteforeldre på andre kanten av landet!
Steg 8: På vei til posten oppdage noe gøyt i et vindu og tenke: Oj, den var fin. Det må jo være mulig å lage det selv!?


Kort oppsummert: God på planer (og drømmer), veeeldig dårlig på gjennomføring! 


Men i det siste har jeg merket en markant bedring i gjennomføringsevnen min, noe jeg er veldig glad for. Mye av æren tilegner jeg lett meg selv, men det er ikke til å unngå at jeg er blitt godt "oppdratt" i Blogglandia også. Så derfor: Tusen takk for mye inspirasjon, herlige tilbakemeldinger og for at jeg nå ser gleden ved å følge et mønster. Samtidig som jeg innser at nettopp noe av grunnen til at jeg digger blogging er at man her ikke trenger å følge mønsteret!!

Saken er BIFF

For litt siden hadde min eldste søster bursdag og jeg hadde lyst å lage noe til henne. Siden jeg nå engang er en blogger. Da må jo gavene etterhvert begynne å bære preg av det. Syntes jeg. Da. Jeg tror kanskje at jeg har endret oppfatning igjen... For det var faktisk veldig vanskelig å gi fra seg gaven da den endelig var ferdiglaget. For den ble jo så fin! Det er litt flaut å si det, men jeg synes altså at den ble noe av det fineste jeg har sett. Jepp. Fiiineste!

Helledussen!!

Men vent litt! Det er jo overhode ikke flaut å si at denne er fin- det er jo bare sannheten! Og helt på sin plass. Og heller ikke er det overaskende. Jeg har jo digget dette praktverket i lang tid. Hjernen bak det hele er Kaptein Biff -og jeg snakker selvsagt om Ape ala Kaptein Biff!! Hurra! De er så søte disse apene, og jeg er så stolt over å ha laget en selv. Og selv om løsrivelsesprosessen var noe tung, så var det med stor glede jeg kunne gi gaven til min søster. En verdig mottager!

Siden vi skulle i bursdagsbesøk følte jeg at en krone ville være,
ja, nettopp- kronen på verket! Og jeg kan med glede og stolthet
meddele  at jeg diktet denne lille snertne saken helt selv! Jepp!

.. og vi ser litt nærmere på herligheten! Fortsatt like vakker, ja!

Etter at jeg ga fra meg denne krabaten har jeg følt meg litt som Pippi uten Herr Nilsson, jeg er liksom ikke hel lenger... Jeg har derfor begynt å lage en ape til meg selv. Og når den engang blir ferdig regner jeg med at det oppstår søte scener her i huset. Jeg ser for meg hvordan jeg, med vakkert tegnspråk, meddeler den unge apen følgende budskap: You complete me!! 

Brød til folket

Jeg har bakt uhorvelige mengder brød denne sommeren. Kanskje så mange som 7 stk. Og det er mengder for å være meg, og for å være ferie. Jeg må bare spre ordet! Den oppskriften jeg har brukt er beint ut genial. Brødet er av ypperste sort. Hver gang. Selv den første gangen jeg bakte det- og hadde lest feil på oppskriften! Så bra er det, jeg klarer ikke å kludre det til! Pluss at jeg nå fikk anledning til å lage et innlegg med overskriften "Brød til folket". Det er jeg jo også selvsagt fornøyd med!

Enkel ferielykke..

Oppskriften fant jeg hos Mat på bordet, og brødet kalt No knead bread kan varieres i det uendelig. Nam. Grunnoppskriften blir til og med presentert gjennom en YouTube video. Det kan vi like!


Jeg kunne nå ha utbrodert mer. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg, etter å ha sett videoen, løp  ut for å kjøpe meg en egnet jerngryte- full av forventninger og glede over den nye bakelivsstilen min som var i emning. Jeg kunne også ha fortalt om hvor effektivt luften gikk ut av brødbakeballongen idet jeg fikk oppgitt prisen på ønsket gryte: 2000 kr!!? Hallo? Vel hadde gryten et fint navn og en fin farge, men kjære vene!! (husmor-kraftuttrykk) Bakedrømmen min var jo også drevet av fantasien om hva jeg skulle bruke alle de pengene jeg ville tjene på å være selvforsynt med brød i årene fremover.. Men jeg skal gjøre historien kort: Fretex jerngryte, mel, lykke og fornøyd mine på samtlige fjes rundt bordet. Prøv selv!!

Bilde av brød. Illustrerer innleggets tema godt. Hvorfor gjøre det avansert? 

Kultur til folket

I løpet av ferien har vi utsatt våre små håpefulle for snikopplæring. Vi har dratt dem med på litt ulike museer, og siden de var i full feriemodus tok de til seg mye kunnskap i den tro at det ikke var læring. Til og med på skolemuseumet kunne vi benytte denne taktikken fullstendig ubemerket. De gikk begge rundt og smilte å spurte om det ene etter det andre, vitebegjærlige som bare det. Hadde de vært på slike steder i forbindelse med skolen er jeg overbevist om at de ville lukket ørene og koblet ut store deler av hjernen. I hvert fall eldstemann, som høytidlig har erklært at han nå er ferdig utlært, og derfor ikke trenger mer skolegang.


Første museum ut var Hordamuseet. Det var et meget vellykket valg, spesielt siden vårt besøk falt sammen med en utstilling om historiske buer. Med mulighet for å prøveskyte! En hjort! Som nesten så ekte ut.

 Vi fikk også en fin omvisning i de ulike bygningene på stedet. Det var ikke til å unngå at jeg falt for fristelsen til å inspisere de ulike servisene som dukket opp i utstillingene. Hvert eneste lille eksemplar måtte nistirres på. Og klappes litt. De hadde det sannelig godt i gamledager! Det er vel ikke for ingenting at det heter de gode, gamle dager? Javel, så levde de 48 mennesker på et lite rom, med jordgulv, og uten innlagt vann og strøm, men det er jo bare detaljer. Slikt glemmes vel idet dagens måltid blir servert på det lekreste Figgjo-fat? Innbiller jeg meg. I et lite naivt sekund. Det enkle liv virker tidvis forlokkende på meg, men det går over. Fordi, ved ettertanke, er det jo vel så fint å spise den herligste kake på Figgjo som man har klart å snuse opp på Fretex... Gamledager nytes best i nåtid! Og med kakesmuler rundt munnen.

En gammel dør. Jeg turde ikke ta frem kamera idet jeg befølte Figgjo
- i frykt for å tiltrekke meg uønsket oppmerksomhet. En dør er et trygt motiv.

Det neste museumet på listen var Skolemuseet. Som jeg aldri hadde besøkt før. Vi var alene på stedet så vi benyttet anledningen til å spontanfremføre et lite skuespill på klasserommet. Epleblomst falt lett og ledig inn i rollen som Frøken eller Lærerinde, og undervisningen tok til. Hun lærte elevene sine nye og overraskende fakta. Spesielt evolusjonsteorien hun presenterte var banebrytende. Hun fant lite støtte for tenkningen sin blant skoleplansjene, men det avfeier vi med at de plansjene representerer tanker fra fordums tid. Retro-kunnskap!

Eplekart oppførte seg som en eksemplarisk elev, helt til han oppdaget plansjen med en anatomisk fremstilling av en frosk. Må vi skjære i en frosk? utbrøt han forskrekket. Og før Frøken fikk tilbake fargene i kinnene sine, etter å ha forstått hva hennes elev snakket om, hadde de begge forlatt klasserommet. Med bestemt og indignert mine. Dette ville de ikke være med på!!

Siste museum ut, denne ferien, var Lepramuseet. Herlighet for et sted. Bare bygningen i seg selv er fantastisk. Jeg har selv bodd i en del av St. Jørgen hospital, som nå er boliger, og har et sterkt forhold til stedet. Jeg simpelthen elsker den tilbaketrukne hagen som hører til, gjemt bak museet. Selve museet er det jo en makaber glede å oppleve. For noen skjebner og historier som har utspunnet seg bak disse dørene! 

Hmm- dette så litt kjent ut! Har jeg ikke sett dette oppsettet i Blogglandia før? 

Hodet mitt begriper ikke hvordan det må ha vært å bo, eller jobbe, på dette hospitalet.. Og apropos det, sånn på tampen, jeg fikk høre av en venninne at hun syntes det virket som sære og begredelige steder jeg valgte å ta ungene med til. Hun mente det måtte være nedstemmende å oppsøke steder hvor sykdom, vanskelig kår og død har dominert? Men her er jeg sterkt uenig. Når regnet har plasket ned, og vi lett kunne valgt en DVD hjemme (som vi jo ofte gjør), har vi istedet valgt å reise i tiden på denne måten. Og det valget har resultert i bare gode minner. Vi har hatt mange fine samtaler, som har hatt sitt utspring i ting og steder de har sett. Og selv om mange triste og tunge ting har vært tema (kanskje spesielt på Lepramuseet) så har vi jo for det meste tullet og tøyset. Det kan man nemlig gjøre samtidig som man tar til seg noen viktige lærdommer om livet, tilværelsen og historien. Synes jeg.


Og der gikk jeg plutselig fra oppramsing av museer til forsvarstale av valg av kulturtilbud. Ha, ikke verst - jeg så den ikke komme selv!  Sånn er det kanskje nødvendigvis med kulturen? Den virker så naturlig og selvsagt, helt til noen setter et spørsmålstegn ved den..

Kunst til folket

Sommerens oppstart ble markert på en ny måte i år. En måte som jeg håper kan utvikle seg til å bli en årlig tradisjon. Vi arrangerte en stor kunstutstilling for familie og venner. Og for en vellykket sommermarkering det ble! 


Årets utstiller var Epleblomst. Hun produserer non-stop, skaper kunst i hvert et ledig øyeblikk (slik hun definerer dem. Det inkluderer dermed også de ledige øyeblikk hun spiser kvelds, skal rydde rommet, gjøre lekser...). Hun maler, klipper, limer, syr, tegner og herjer på, alltid. I tillegg til den gleden dette har skapt, så har også kunstsamlebåndet hennes medført store oppbevaringsutfordringer. For det er umulig, og heller ikke ønskelig, å oppbevare alt dette for ettertiden. Men jeg har likevel hatt et lite håp om at kunsten hennes kunne føre til noe mer enn økte søppelfjell i verden. Derfor var begeistringen min stor da min eminente mor foreslo at vi kunne lage en utstilling av utvalgte verker. Som sagt så gjort!! (Bør jeg her kommentere tiden fra tenkt tanke til handling? Neeei, det virker unødvendig... Men jeg kan jo kort påpeke at det snødde da min mor kom med idéen)


Vi begynte med å samle inn gamle rammer, og etter meget kort betenkningstid bestemte vi oss for å spraye mange av dem. (Jeg benytter fortsatt enhver anledning til å få sprayet noe!)

+

=

Da den jobben var unnagjort scannet vi mange av tegningene/ verkene til Epleblomst. Det tok litt tid, men jeg er veldig glad for at vi gjorde det likevel. Nå er jo oppbevaringsproblemet løst! Hurra. Bilder ble slengt i ramme og dato for utstilling ble fastsatt. Og her var vi heldige, vi fikk låne en tom leilighet til formålet. Tilslutt gjenstod det bare å sende ut invitasjoner til venner og familie, for å gi dem gleden av å oppleve årets (tidenes?) vernisage. Og nå deler jeg noen få utvalgte verker av de få utvalgte verkene med dere:

Dette ble som sagt en STOR suksess. Det var mer enn 50 publikummerer innom, og jeg tør påstå at alle koste seg. Kunstneren selv var meget fornøyd med dagen: etter et betydelig sukker-inntak tillot hun sin indre kunstnersjel fri utfoldelse, både i og utenfor lokalet, sammen med de yngre publikummerne. Vi snakker blant annet løping, hopping, synging og dansing (danset og sang litt, jeg også, for å være ærlig).

Jepp- vi er meget fornøyde med dagen og arrangementet, og er spent på hvem som blir utstiller neste år. Tusen hjertelig takk til utstillerens mormor som kom med idéen, og som var med på å omsette idé til handling, og handling til fin opplevelse.

Mamma, du leverer alltid- og med stil!! 

Fornøyd kunstner pakker ned verk
fra sin første seperatutstilling