Strikke-snikk-snakk

Jeg har strikket. Og underveis har jeg frest, bannet og tatt snarveier og diktet fritt. Jeg forstår ennå ikke strikkeoppskrifter. Jeg forstår dem rett og slett ikke. Men strikke, det skal jeg! Warum? Warum? Spør jeg meg om...

Nok en gang har jeg prøvd meg på en Pickles-oppskrift. For de har jo så mye fint! Og det fremstår jo så lekende lett. Og jeg lar meg lede ut i strikkejungelen, gang etter gang..

Denne gangen var det en vakker jakke til yngstebarnet som lokket. For den var jo så myk. Og så enkel. Og så praktisk. Og så veldig, veldig nødvendig. Tenkte jeg. Og trykket på Legg i handlekurv. Så langt i prosessen er jeg nemlig meget kapabel. Trenger ikke hjelp med dette, nei.

Neste trinn behersker jeg også; hente på post og flerre opp pakke. Vise fram delikate nøster i de herligste farger, mens jeg belevent forteller til kreti og pleti hvordan jeg på eminent vis skal trylle tråder om til nydelige plagg. Belærende informerer jeg de nærmeste om den forestående prosessen, pinnestørrelser, garnlengde og påkrevd strikkefasthet. Ingen problemer så langt i oppskriften heller..

Men så var det selve strikkingen da! Her begynner utfordringen. Jeg legger opp tilnærmet riktig antall masker, forutsetter at jeg strikker med korrekt fasthet og setter i gang. Og om jeg ikke strikker med anbefalt fasthet, så får det bare være. Jeg vet nemlig ikke hvordan jeg skal rette på det, og slår meg derfor til ro med at jeg er som jeg er. Om ikke strikketøyet aksepterer det, så er det ikke mitt tap. Prinsippfast og stolt over egen integritet, det må man være!! Her er det korrekt fasthet, i det minste...

Innen rimelig kort tid pleier entusiasmen over både garnets mykhet og delikate farger å avta. Drastisk. Og det til tross for at dette gjerne var blant de kvaliteter som i utgangspunktet fanget interessen min. Men det slår meg med plutselig klarhet: Hva faen bryr vel jeg meg om hvorvidt fargen kalles lett sne eller disig slør, så lenge trådjævelen aldri ser ut til å minske!?

På dette stadiet forsøker jeg gjerne da å muntre meg selv opp med å bloggestrikke. Dvs at jeg sørger for å dokumentere all fremgang gjennom ivrig fotografering av work in progress. Når jeg ser slike bilder hos andre bloggere, fungerer de nemlig som vakker inspirasjon som effektivt pirrer egen strikke- og skapertrang.

Et klassisk motiv er gjerne et delikat strikketøy dandert i front - med et pledd, samt en kopp med rykende, varm te, i bakgrunnen. De mest drevne har gjerne et oppslått magasin i nærheten også. For å virkelig gni det inn; Her liksom både leses, strikkes og koses det! Yeah, right!

Vil du se mitt bilde? Bli inspirert?

Min utsikt underveis...

Katt som gnager på garn og hund som lengter til annet liv, konstant speidende ut av vindu, maner ikke til flittige og skapende hender, men snarere til utarbeidelse av egne fluktplaner. Men strikkes skal det!

Og denne meningsløse standhaftigheten lønner seg. Til slutt.

Ha! Vakker sak, hva? Både jenten, plagget og utsikten fortjener rosende omtale, men jeg holder fokuset på strikketøyet litt til...

For når du nå blir grepet av en sterk trang til å spøte en slik eminent sak selv, er det bare rett og rimelig at jeg nevner at denne jakken ikke ligner heelt på Pickles sin. Men den er overraskende nær originalen. Spesielt med tanke på alle de forbedringene jeg vurderte underveis: Hvorfor lage hette, når krager er helt ok? Hvorfor lage ermer, når vest er så flott? Og herlighet- hvorfor lage lang jakke, når en kort bolero er så myyye bedre..? 

Det er nemlig lov å tenke, tenkte jeg. Og tenkte utelukkende snarvei- og juksetanker. Hvorfor feste tråder når frynser er så moderne? Er det virkelig så lurt med knapper, de kan jo henge seg fast og er i grunnen både farlige og overflødige?

Men hette ble det! *Klapp på skulder*

Og knapper ble det. Hele 15 stykker!? Aner ikke hvordan det skjedde... men skal
det være, så skal det være, det er nå helt klart!!

Men ermene ble korte. Slik måtte det bare bli, om jakken noensinne skulle bli ferdig.

Jeg er fornøyd, jeg. Og det er bæreren av plagget også. Heldigvis! For det jo ikke lov å denge unger lenger!

Månedens faktapille- Highgate

Jeg er veldig glad i boken The Time Traveler`s wife, debutromanen til Audrey Niffenegger (hvis etternavn jeg alltid gruer meg for å uttale; Høres ut som om jeg tuller uansett hvordan jeg sier det..?).

Boken handler kort fortalt om en mann, Henry, som har en genetisk lidelse som medfører at han uforutsigbart og plutselig reiser i tid, og forholdet mellom Henry og hans kone, Clare. Jada, nett som tittelen indikerer...

Siden jeg likte "Time Travelers-boken" så godt, var jeg både nysgjerrig og håpefull da Niffenegger ga ut boken Her Fearful Symmetry i 2009. Jeg pløyde gjennom sidene, og var i grunn fornøyd nok med den opplevelsen, men uten at jeg lot meg begeistre nevneverdig. Men en ting jeg bet meg merke i, var åstedet for handlingen; High Gate Cemetery. Kirkegården ble nemlig skildret så vakkert, detaljert og spennende at jeg ikke helt klarte å glemme den..

Og så en regnfull dag befant jeg meg plutselig der.

Marijike thought of all the funerals that had passed through the gates of Highgate. The Victorians`black carriages pulled by ostrichplumed horses, with professional mourners  and inexpressive mutes, had given way to this motley collection of autos, umbrellas and subdued friends. Marijke suddenly saw the cemetery as an old theathre; the same play was still running, but the costumes and hairstyles had been updated (Utdrag fra boken Her Fearful Symmetry).

Ok, alt dette er sikkert vel og bra, men hvor er faktabiten? Vel, den er ganske så enkel:
Highgate cemetery finnes. Det er et vakkert og fredelig sted, det er et sted for å lære, hente inspirasjon - og det er et sted med yrende liv, paradoksalt nok. Det er planter, dyr og fugler overalt, en frodig oase like utenfor Londons bykjerne. I min bok er dette en liten skatt, rett og slett. Riktignok om du liker det viktorianske, Dickeneske og gotisk romantiske..

Jeg besøkte den vestre delen, og der har man ikke adgang uten guide. Dette blant annet for å bevare roen der, spesielt med tanke på pårørende som faktisk forholder seg til stedet som noe mer enn en attraksjon. Som jo er noe å tenke på... Men guiden som viste oss rundt var utrolig flink, kunnskapsrik og taktfull- så jeg har ingen kvaler med å anbefale stedet helhjertet.

Selv i surt og kaldt høstvær var det en fin opplevelse vi hadde...



Men fy, det gjorde godt med rykende, varm kakao etterpå, i "landsbyen" Highgate like ved.

For mer fakta- eller for fakta i det hele tatt( for å være korrekt)- se:  http://highgatecemetery.org/

Kirkesnurter

Jeg er en reser på å multitaske. Og på å bruke dårlig fornorsking av engelske ord. Og så er jeg ganske god på å verbe ord, men det er muligens ikke så relevant her...

Anyhow. Jeg har bilet i hele sommer. Virkelig. Hele sommeren. Jeg kan Norge nå. Norge som utsikt fra bil. 

Jeg har dokumentert det meste som har sust forbi passasjervinduet mitt. Derav skrytet om multitaskingsevner. Jeg har vært passasjer, hørt på lydbok, beundret utsikt, vært vanskelig, sutret, spist chips høylytt, kjeftet på unger OG tatt bilder av store deler av Norges grøftekant! Check for Multitasking!

Etter om lag 80 bilder med mer eller mindre merkbare variasjoner omkring temaet frekt sidespeil-perspektiv, fikk jeg en idè. En kommersiell idè, intet mindre.

Jeg kom til å tenke på de plakatene som finnes, med bilder av flotte dører. Noen som vet hvilke jeg tenker på? Stor plakat med mange ulike inngangsdører på, med bilder som virkelig viser hvor vakre og forskjellige noe så enkelt som en dør kan være... Og jeg tenkte som så, at noe lignende kunne jo jeg også lage. Først tenkte jeg at jeg skulle ta bilder av skilt, men slo det raskt fra meg. Såh fin er de ikke, selv ikke etter 9 timer i bil og med et sinn som desperat leter etter noe å beskjeftige seg med..

Men så slo det meg! Kirker! Vakre, vakre bygninger, strødd langs veikanten og med overraskende allsidig arkitektur til tross for sin lettkjennelige utforming. Jepp. For en plan! Bare til å knipse Guds hus i forbifarten, smelle sammen til plakat, og siden selge produkt til høystbydende etter endt ferie.

Før pengene strømmer inn, og jeg blir for viktig til å blogge, ønsker jeg å gi dere, kjære lesere, en preview på fotoskatten:

Dere ser hvor jeg vil, sant? Vakker og spennende.

Og bilderaset er ikke halvferdig engang!

Og selve kronen på verket (Når dette blir en fotobok også, og ikke bare en plakat- så blir dette forsiden).

To kirkesnurter på ett bilde!!? Dobbelsnurt.. Blinkskudd!!

Og helt til sist, et herlig meta-kirkebilde.

Misunnelige sjeler har ymtet frempå at prosjektet kunne ha vært tjent med at fotografen tok seg bryet med å forlate bil og stå stille mens fotografering fant sted, men slikt smålig snakk møter ganske enkelt døve ører hos meg. Det blir ikke skikkelige kirkesnurt-bilder med slik fremgangsmåte.. Da kunne man jo plutselig risikere at man fikk sett mer enn snurten av bygningene...

Hvorfor?

Hvorfor får man treff på min blogg med følgende søkeord:
*wallpaper hd erotisch?
*wallpaper hd hot bikini?

Er det de frekke bildene mine?

Nei, vent! Det kan det jo ikke være, for jeg bestemte meg jo for å la være å poste mitt planlagte innlegg om den smått burleske kunsten på Astrup Fearnley Museet... Og selv det innlegget inneholdt neppe de konkrete ord og vendinger.

Jeg har rett og slett ingen idè om hva som er koblingen, men jeg er hellig overbevist om besøket her ble et stort skuff -og ikke på noen måte innfridde...

Men selv ble jeg ikke skuffet, da jeg så at også søkeordene  
"du er så fin dame" førte til treff hos meg denne uken... For som jeg prøver å minne meg selv om: Om noe kan tolkes positivt, ja, så  gjør deg selv en tjeneste- og tolk det positivt! Grip sjansen med begge hender, ta det til deg og svins lykkelig videre uten å revurdere!

Kanskje jeg likegreit skal prøve å tolke hot bikini personlig også?

(-Og først nå på tampen av innlegget går det opp for meg at jeg muligens vil få mange flere treff på bloggen bare på grunn av språkbruken: Hot bikini- hot bikini- hot bikini. Hahahahaha!)

Dolk og Pøbel i Lofoten

Endelig!!

 

Oh Lykke!!



Mann med gassmaske- Pøbel (Gimsøy).



Pøbel

 

Batman og Robin- Dolk  (Borg).

 

I flere år har jeg hatt lyst å se de flotte verkene til Dolk og Pøbel i Lofoten - og endelig, endelig fikk jeg oppleve dem. 

Dessverre var flere av motivene uklare etter år med slitasje, vær og vind- men herlighet så bra de var likevel!

 

Pike med fluesopp- Dolk

 

 

Julie Andrews i rullestol- Pøbel  (Vestvågøy).







 

 





In Cod we Trust- Pøbel (Henningsvær).



Gutt og tau - Dolk (Borgvåg).




Søvngjengeren- Dolk

Street art og eldre, forfalne og forlatte bygninger - omkranset av mektig nordnorsk natur - utgjør en effektfull og vakker blanding etter min mening. Hva synes du?