4 år til neste sjanse..

Etter å ha heklet en halv lampeskjerm, og unnet meg selv to glass med vinterferierødvin, gikk det nettopp opp for meg at jeg fullstendig har feilprioritert bruken av denne kvelden. Det vil kanskje være opplagt for de fleste at det å tilbringe en kveld, med en påfølgende fridag, med å hekle lampeskjerm sjeldent vil være riktig, forstod likevel ikke undertegnede dette før hun så en mytolog på Dagsrevyen. Mytolog! Først ble jeg bare misunnelig på tittelen, men etterhvert klarte jeg også å plukke opp bruddstykker av hva denne pratet om. Skuddårsdagen!(Sier seg selv i grunn; dagen i dag er den perfekte anledning til å snakke om dagen i dag...) 


Mytologen snakket levende om kvinner som frir og hansker de potensielt ender opp med å motta, og lignende og facinerende faktadrops. Selv om intet av dette direkte berører min hverdag, fikk jeg likevel en sterk trang til å markere dagen på et vis. Derfor dette innlegg- i full hast, og innen dagen er over. For "fanger" jeg ikke på en måte 29.februar gjennom å publisere noe i dag? Joda! Det er jo 4 år til neste gang et innlegg kan følges av denne datoen 
(-lurer forresten på om jeg blogger om 4 år?)


Dette innlegget er altså bare drevet av ønsket om å se 29.februar svart på hvitt på skjermen, og resultatet lider muligens av det...? Men for å bøte på manglende kvalitet benytter jeg anledningen til å stjele og formidle noen eminente strofer:


The sun is filled with ice and gives no warmth at all

the skies were never blue
the stars are raindrops searching for a place to fall
and I never cared for you

I know you won't believe these things I tell you
No, you won't believe
your heart has been forewarned all men will lie to you
and your mind cannot conceive
now all depends on what I say to you
and on your doubting me
so I've prepared these statements far from true
to fuel your disbelief

- dette har selvsagt overhode ingenting med skuddår, mytologer, lampeskjermer eller rødvin å gjøre, men fint, det er det! Ingen tvil om det.


De vakre ordene er skrevet av Willie Nelson, og er hentet fra sangen I never cared for you. Og når jeg tenker meg om, så har nok dette litt med rødvin å gjøre likevel... ;)


God skuddårsdag, folkens!!

Check!

Det er så godt med alt som er gjort! I dag kan jeg med lett hjerte krysse av samtlige gjøremål som stod på dagens liste.

Illustrerer her hva som menes med å krysse ut.. Alltid greit å være TYDELIG.

Listen var som følger:


* Stå opp seint. Check


* Lufte hund. Check


* Raske med meg nedfallsgrener på veien. Check


* Overraske barn med "gøy" oppgave; forvandle pinner til "pynt", aka lage fastelavensris. Check


* Bake boller. Check


* Fylle bakst med solid kremklatt og raust melisdryss. Check


* Fortære fastelavensboller med en slik iver og overbevisning, og i et slikt antall, at enhver tilfeldig bivåner ville sverget, ved alt de holder hellig, at de her er i nærvær av et individ som kommer til å ta den kommende fasteperiode svært så alvorlig, og neppe kommer til å begrense seg til de knappe 40 dager den romersk-katolske kirke forfekter. Check


* Ta et bilde av avsluttende etappe av dagens kaloriorgi. Check

* Lage et dagsaktuelt bloggeinnlegg. Check


Nå gjenstår bare det følgende: 
Å rulle over på siden, og innta stabilt sideleie på sofa. Prøve å ignorere begynnende kvalme, ved å reflektere over ordtaket: Som man reder, ligger man. Eventuelt; Ikke gap over mer enn du kan svelge..


Hei-hurra, det koster å følge tradisjonene! Men hvem er jeg til å heve meg over deler av  vår felles kulturarv!?


God, ny uke til alle!!

Overfladisk behandling

Ha! Kanskje den tittelen vil lure noen til å tro at jeg nå vil komme med noen interessante og relevante betraktninger omkring vårt utseendebaserte og statusorienterte vestlige samfunn?  Eller en personlig skildring av selvopplevd diskriminering? Et slikt innlegg ville unektelig gitt dennne bloggen en ny dimensjon, og kanskje også en sårt tiltrengt tyngde, men det får så være. Jeg stevner på som vanlig. Dermed vil dette innlegget fint føye seg ubemerket inn i rekken av epleinnlegg, som stort sett omhandler det hverdagslige og uproblematiske.

Eller så rent hverdagslig er det nok ikke, det jeg nå vil skrive om. I hvertfall ikke for meg. Jeg har nemlig aldri tidligere utført det følgende: Behandling av bordoverflate. Når jeg tenker meg om, så var det ikke så rent uproblematisk å gjennomføre det heller...  Det ble plutselig snakk om en hel liten vitenskapstradisjon jeg burde gjøre meg fortrolig med, før jeg igangsatte prosjektet mitt. Så mye å lære og så mye man simpelhen bør ta hensyn til. Kanskje dette på sitt vis er et samfunnsrelevant innlegg? Uansett, etter en lengre og meget detaljert samtale med fagmann, og med favnen full av ulike og kostbare remedier og oljer, følte jeg meg noenlunde klar for å nærme meg selve bordet. En falsk følelse av trygghet gjorde at jeg galant hoppet over trinnet hvor samtlige instruksjoner og advarsler på flasker og bokser leses grundig. Et trinn man så absolutt bør få med seg om man er interessert i å gjøre ting etter boken. Men hvem vil vel egentlig det? Følge boken kan man gjøre når man leser. Når det er snakk om handling, er jeg overbevist om at det beste alltid vil være å innta en spørrende og undrende holdning. Hva vil skje hvis jeg gjør dette? Er det lurt å bruke denne slik? Vel, det er bare en måte å finne svar på slikt...

Dermed satte jeg i gang med å skure bordet med stålull. Det føltes fra første øyeblikk galt. Men når jeg først var begynt var det vanskelig å slutte, merkelig nok. Så stålull danset over bordflaten med sine mange og lange stiletthæler. Det eneste som fikk meg til ta en liten pause var bloggealarmen. Den kom med noen små pip som jeg umiddelbart gjenkjente: Ta et før-bilde!

Litt stålull fra eller til gjør neppe store skaden her..

Liberon- det beste merket innen møbelrens, forsikret fagmannen meg.

Kjedelig nok skulle bordet tørke lenge og vel før neste trinn kunne iverksettes. Det er alltid så demotiverende med motvillige pauser! Dette prosjektet har vært på tankestadiet i laang tid, og endelig når det skulle realiseres så kommer et pålagt stopp!? Vel, jeg hadde godt av en pause. Utvilsomt. Dunsten av møbelrens er ikke for pyser. Spesielt ikke pyser som også er frysepinner, og derfor velger å ha lukket vindu og varme framfor ventilering og oksygen... For å si det slik; det var en noe mindre oppvakt møbelpusser som forlot lokalet, og som etter noen ulike, og kreative forsøk, lokaliserte ytterdør, og kom seg ut i frisk luft!

Tidlig neste morgen ble det vedtatt at bordet var tørt. Enstemmig vedtatt - slik det gjerne er i enkeltmannsforetak. I hvertfall tørt nok til trinn to; påføring av teakolje. Lurt nok besluttet jeg å gjøre dette før jeg gikk på jobb; slik at full utlufting kunne finne sted mens hjemmet var tomt. Klok av skade, og veldig smart. Sant? Olje ble klint på med rause penselstrøk, og den lystige møbelrestaurerer gjorde seg klar for nok en dont på kontoret. Vel fornøyd med det som vanligvis kan kategoriseres om en god dagsinnsats! Idèt jeg var på vei ut døren falt mitt haukeblikk på flasken med olje, og de store oransje varselstegnende der. En setning gjorde inntrykk: Fare for selvantenning. Hm? *Lese litt mer... * "Pensler og kluter som har vært i kontakt med oljen kan selvantenne og bør derfor destrueres umiddelbart" Hæ? Kluter? Jeg har vel ikke brukt klut? På tide å lese bruksanvisningen: Olje påføres i flere lag, bla-bla-bla, vått i vått (og tydeligvis ikke etter 8 timer på jobb..), bla-bla, overflate må deretter pusses. Med klut. Som ikke loer. Som deretter må brennes. Argh! Jeg visste jo i grunn alt dette, etter dyptgående innvielse i møbeloppussingens mysterier, ledet av tidligere nevnte fagmann. Men til mitt selvforsvar vil jeg hevde at jeg på dette stadiet var blitt vant til en viss hyppighet av langvarige pauser, og derfor trodde man liksågodt kunne drøye behandlingen ut over en liten uke..? Opplagt ikke.

Vel, det ble en morgen preget av vilt kaos; pensler, lo-frie kluter en masse og destrueringsmetoder av en annen verden. En studie i multitasking, intet mindre. Og nå når jeg gjort en kort historie lang, gjenstår det i grunn bare å presentere resultatet:

Taadaa! Slik så bordet ut tidlig en morgen, med fortsatt våt olje.

Bord med pynteklynge på enden...

Og et lite nærbilde av klyngen, siden slike så sjeldent eksisterer
i Eplehuset. Og så liker jeg ordet så godt, pynteklynge. Leste det  hos
Klabb og Datt engang.

Dette kostelige oppussingseventyret tok plass for ca en uke siden. Det hører med til historien at bordet nå ser like herpet ut som da jeg begynte. Selv om jeg visselig er noen kroner og noen hjerneceller fattigere etter opplevelsen, er jeg likefullt fornøyd med resultatet: En herlige bekreftelse på at det ikke er noen vits i å beskjeftige seg med slike prosjekter i fremtiden! Hurra!

Is

Naturen har mye vakkert å by på - selv midt i byen. Det er dessverre fort gjort å glemme dette. Med kulden kommer også instinket som får meg til å krype sammen i vinterjakken, trekke ansiktet godt ned i skjerfet og feste blikket stivt mot bakken. Dette medfører naturlig nok en gjennomført neglisjering av alt som befinner seg over knehøyde. Når jeg er ute å promenerer enser jeg derfor såvidt fasader, trafikklys og mennesker. Men bakken, underlaget, asfalten, den har jeg stålkontroll på. Og i beste Askeladd-stil utbryter jeg dermed med jevne mellomrom; Jeg fant, jeg fant!   


En ettermiddag fant jeg flere ting:

*Jeg fant vakker is, små frossede dammer mellom asfaltsprekker.

*Jeg fant stor glede i mobilkameraet mitt:

* Jeg fant ut at det er helt utrolig hvor mye lyset og kameravinkelen har å si for fargene og motivet:

*Jeg fant ut at jeg ville melde meg på Mandagsutfordringen hos Alt som er vakkert.

* Jeg fant igjen Pippi. Og bestemte meg for å si med henne: Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert!

* Jeg fant ut at unger ikke nødvendigvis synes at det er like spennende som sin mor å stå og filosofere ved synet av is:

Hvorfor stå å se på når man kan delta? Spark og knus så isen spruter.. Eplekart leder an.

* Jeg fant ut av de hadde rett, det er gøy å knuse is. Redigering av naturen, på en fin og lovlig måte... Begge ungene gjør en solid innsats:

..og mens vi sparket, hoppet, kastet og skrapte på isen fikk vi også varmen i oss og løftet blikket litt opp. Det er vakkert ute! 

(Øverste bilde er med i mandagsutfordringen- som jeg i grunn ikke helt vet hva er...?  Men jeg ble inspirert av Mies Mirakler sitt bidrag)