Saken er BIFF

For litt siden hadde min eldste søster bursdag og jeg hadde lyst å lage noe til henne. Siden jeg nå engang er en blogger. Da må jo gavene etterhvert begynne å bære preg av det. Syntes jeg. Da. Jeg tror kanskje at jeg har endret oppfatning igjen... For det var faktisk veldig vanskelig å gi fra seg gaven da den endelig var ferdiglaget. For den ble jo så fin! Det er litt flaut å si det, men jeg synes altså at den ble noe av det fineste jeg har sett. Jepp. Fiiineste!

Helledussen!!

Men vent litt! Det er jo overhode ikke flaut å si at denne er fin- det er jo bare sannheten! Og helt på sin plass. Og heller ikke er det overaskende. Jeg har jo digget dette praktverket i lang tid. Hjernen bak det hele er Kaptein Biff -og jeg snakker selvsagt om Ape ala Kaptein Biff!! Hurra! De er så søte disse apene, og jeg er så stolt over å ha laget en selv. Og selv om løsrivelsesprosessen var noe tung, så var det med stor glede jeg kunne gi gaven til min søster. En verdig mottager!

Siden vi skulle i bursdagsbesøk følte jeg at en krone ville være,
ja, nettopp- kronen på verket! Og jeg kan med glede og stolthet
meddele  at jeg diktet denne lille snertne saken helt selv! Jepp!

.. og vi ser litt nærmere på herligheten! Fortsatt like vakker, ja!

Etter at jeg ga fra meg denne krabaten har jeg følt meg litt som Pippi uten Herr Nilsson, jeg er liksom ikke hel lenger... Jeg har derfor begynt å lage en ape til meg selv. Og når den engang blir ferdig regner jeg med at det oppstår søte scener her i huset. Jeg ser for meg hvordan jeg, med vakkert tegnspråk, meddeler den unge apen følgende budskap: You complete me!! 

Brød til folket

Jeg har bakt uhorvelige mengder brød denne sommeren. Kanskje så mange som 7 stk. Og det er mengder for å være meg, og for å være ferie. Jeg må bare spre ordet! Den oppskriften jeg har brukt er beint ut genial. Brødet er av ypperste sort. Hver gang. Selv den første gangen jeg bakte det- og hadde lest feil på oppskriften! Så bra er det, jeg klarer ikke å kludre det til! Pluss at jeg nå fikk anledning til å lage et innlegg med overskriften "Brød til folket". Det er jeg jo også selvsagt fornøyd med!

Enkel ferielykke..

Oppskriften fant jeg hos Mat på bordet, og brødet kalt No knead bread kan varieres i det uendelig. Nam. Grunnoppskriften blir til og med presentert gjennom en YouTube video. Det kan vi like!


Jeg kunne nå ha utbrodert mer. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg, etter å ha sett videoen, løp  ut for å kjøpe meg en egnet jerngryte- full av forventninger og glede over den nye bakelivsstilen min som var i emning. Jeg kunne også ha fortalt om hvor effektivt luften gikk ut av brødbakeballongen idet jeg fikk oppgitt prisen på ønsket gryte: 2000 kr!!? Hallo? Vel hadde gryten et fint navn og en fin farge, men kjære vene!! (husmor-kraftuttrykk) Bakedrømmen min var jo også drevet av fantasien om hva jeg skulle bruke alle de pengene jeg ville tjene på å være selvforsynt med brød i årene fremover.. Men jeg skal gjøre historien kort: Fretex jerngryte, mel, lykke og fornøyd mine på samtlige fjes rundt bordet. Prøv selv!!

Bilde av brød. Illustrerer innleggets tema godt. Hvorfor gjøre det avansert? 

Kultur til folket

I løpet av ferien har vi utsatt våre små håpefulle for snikopplæring. Vi har dratt dem med på litt ulike museer, og siden de var i full feriemodus tok de til seg mye kunnskap i den tro at det ikke var læring. Til og med på skolemuseumet kunne vi benytte denne taktikken fullstendig ubemerket. De gikk begge rundt og smilte å spurte om det ene etter det andre, vitebegjærlige som bare det. Hadde de vært på slike steder i forbindelse med skolen er jeg overbevist om at de ville lukket ørene og koblet ut store deler av hjernen. I hvert fall eldstemann, som høytidlig har erklært at han nå er ferdig utlært, og derfor ikke trenger mer skolegang.


Første museum ut var Hordamuseet. Det var et meget vellykket valg, spesielt siden vårt besøk falt sammen med en utstilling om historiske buer. Med mulighet for å prøveskyte! En hjort! Som nesten så ekte ut.

 Vi fikk også en fin omvisning i de ulike bygningene på stedet. Det var ikke til å unngå at jeg falt for fristelsen til å inspisere de ulike servisene som dukket opp i utstillingene. Hvert eneste lille eksemplar måtte nistirres på. Og klappes litt. De hadde det sannelig godt i gamledager! Det er vel ikke for ingenting at det heter de gode, gamle dager? Javel, så levde de 48 mennesker på et lite rom, med jordgulv, og uten innlagt vann og strøm, men det er jo bare detaljer. Slikt glemmes vel idet dagens måltid blir servert på det lekreste Figgjo-fat? Innbiller jeg meg. I et lite naivt sekund. Det enkle liv virker tidvis forlokkende på meg, men det går over. Fordi, ved ettertanke, er det jo vel så fint å spise den herligste kake på Figgjo som man har klart å snuse opp på Fretex... Gamledager nytes best i nåtid! Og med kakesmuler rundt munnen.

En gammel dør. Jeg turde ikke ta frem kamera idet jeg befølte Figgjo
- i frykt for å tiltrekke meg uønsket oppmerksomhet. En dør er et trygt motiv.

Det neste museumet på listen var Skolemuseet. Som jeg aldri hadde besøkt før. Vi var alene på stedet så vi benyttet anledningen til å spontanfremføre et lite skuespill på klasserommet. Epleblomst falt lett og ledig inn i rollen som Frøken eller Lærerinde, og undervisningen tok til. Hun lærte elevene sine nye og overraskende fakta. Spesielt evolusjonsteorien hun presenterte var banebrytende. Hun fant lite støtte for tenkningen sin blant skoleplansjene, men det avfeier vi med at de plansjene representerer tanker fra fordums tid. Retro-kunnskap!

Eplekart oppførte seg som en eksemplarisk elev, helt til han oppdaget plansjen med en anatomisk fremstilling av en frosk. Må vi skjære i en frosk? utbrøt han forskrekket. Og før Frøken fikk tilbake fargene i kinnene sine, etter å ha forstått hva hennes elev snakket om, hadde de begge forlatt klasserommet. Med bestemt og indignert mine. Dette ville de ikke være med på!!

Siste museum ut, denne ferien, var Lepramuseet. Herlighet for et sted. Bare bygningen i seg selv er fantastisk. Jeg har selv bodd i en del av St. Jørgen hospital, som nå er boliger, og har et sterkt forhold til stedet. Jeg simpelthen elsker den tilbaketrukne hagen som hører til, gjemt bak museet. Selve museet er det jo en makaber glede å oppleve. For noen skjebner og historier som har utspunnet seg bak disse dørene! 

Hmm- dette så litt kjent ut! Har jeg ikke sett dette oppsettet i Blogglandia før? 

Hodet mitt begriper ikke hvordan det må ha vært å bo, eller jobbe, på dette hospitalet.. Og apropos det, sånn på tampen, jeg fikk høre av en venninne at hun syntes det virket som sære og begredelige steder jeg valgte å ta ungene med til. Hun mente det måtte være nedstemmende å oppsøke steder hvor sykdom, vanskelig kår og død har dominert? Men her er jeg sterkt uenig. Når regnet har plasket ned, og vi lett kunne valgt en DVD hjemme (som vi jo ofte gjør), har vi istedet valgt å reise i tiden på denne måten. Og det valget har resultert i bare gode minner. Vi har hatt mange fine samtaler, som har hatt sitt utspring i ting og steder de har sett. Og selv om mange triste og tunge ting har vært tema (kanskje spesielt på Lepramuseet) så har vi jo for det meste tullet og tøyset. Det kan man nemlig gjøre samtidig som man tar til seg noen viktige lærdommer om livet, tilværelsen og historien. Synes jeg.


Og der gikk jeg plutselig fra oppramsing av museer til forsvarstale av valg av kulturtilbud. Ha, ikke verst - jeg så den ikke komme selv!  Sånn er det kanskje nødvendigvis med kulturen? Den virker så naturlig og selvsagt, helt til noen setter et spørsmålstegn ved den..

Kunst til folket

Sommerens oppstart ble markert på en ny måte i år. En måte som jeg håper kan utvikle seg til å bli en årlig tradisjon. Vi arrangerte en stor kunstutstilling for familie og venner. Og for en vellykket sommermarkering det ble! 


Årets utstiller var Epleblomst. Hun produserer non-stop, skaper kunst i hvert et ledig øyeblikk (slik hun definerer dem. Det inkluderer dermed også de ledige øyeblikk hun spiser kvelds, skal rydde rommet, gjøre lekser...). Hun maler, klipper, limer, syr, tegner og herjer på, alltid. I tillegg til den gleden dette har skapt, så har også kunstsamlebåndet hennes medført store oppbevaringsutfordringer. For det er umulig, og heller ikke ønskelig, å oppbevare alt dette for ettertiden. Men jeg har likevel hatt et lite håp om at kunsten hennes kunne føre til noe mer enn økte søppelfjell i verden. Derfor var begeistringen min stor da min eminente mor foreslo at vi kunne lage en utstilling av utvalgte verker. Som sagt så gjort!! (Bør jeg her kommentere tiden fra tenkt tanke til handling? Neeei, det virker unødvendig... Men jeg kan jo kort påpeke at det snødde da min mor kom med idéen)


Vi begynte med å samle inn gamle rammer, og etter meget kort betenkningstid bestemte vi oss for å spraye mange av dem. (Jeg benytter fortsatt enhver anledning til å få sprayet noe!)

+

=

Da den jobben var unnagjort scannet vi mange av tegningene/ verkene til Epleblomst. Det tok litt tid, men jeg er veldig glad for at vi gjorde det likevel. Nå er jo oppbevaringsproblemet løst! Hurra. Bilder ble slengt i ramme og dato for utstilling ble fastsatt. Og her var vi heldige, vi fikk låne en tom leilighet til formålet. Tilslutt gjenstod det bare å sende ut invitasjoner til venner og familie, for å gi dem gleden av å oppleve årets (tidenes?) vernisage. Og nå deler jeg noen få utvalgte verker av de få utvalgte verkene med dere:

Dette ble som sagt en STOR suksess. Det var mer enn 50 publikummerer innom, og jeg tør påstå at alle koste seg. Kunstneren selv var meget fornøyd med dagen: etter et betydelig sukker-inntak tillot hun sin indre kunstnersjel fri utfoldelse, både i og utenfor lokalet, sammen med de yngre publikummerne. Vi snakker blant annet løping, hopping, synging og dansing (danset og sang litt, jeg også, for å være ærlig).

Jepp- vi er meget fornøyde med dagen og arrangementet, og er spent på hvem som blir utstiller neste år. Tusen hjertelig takk til utstillerens mormor som kom med idéen, og som var med på å omsette idé til handling, og handling til fin opplevelse.

Mamma, du leverer alltid- og med stil!! 

Fornøyd kunstner pakker ned verk
fra sin første seperatutstilling

What the world needs now..

 "Hat kan aldri fordrive hat, det kan bare kjærlighet"
- Martin Luther King

Jeg har ikke egne ord....

Kan man beskrive det ubeskrivelige? Forstå det ufattelige?

Min dypeste medfølelse til alle berørte.

Sommer fugl

Jeg driver visst fortsatt "å putter birder" på ting- men denne gangen hadde jeg lyst å gjøre det skikkelig. Barbro lager noen fantastiske fugler, som jeg liker så veldig godt, og for en stund siden la hun ut en DIY på dem. Jeg måtte selvsagt hive meg rundt umiddelbart. Så nå- knappe 4 uker- senere kan jeg lykkelig presentere et stykk skadeskutt eksemplar av arten hjertefugl: 

Pen langt i fra, men langtifra pen, er det ikke det det heter?

Vel, her hjelper det ikke med store avstander og sammenknepne
øyne engang, dette er og forblir et skadet dyr..

Herlighet, Barbro- hvordan får du det til!!? Selv ikke katten gidder å vise særlig interesse for mesterverket mitt... Og det selv om jeg generøst har valgt å la mange tråder henge løst! Til vanlig er den katten som et villdyr i nærheten av ting jeg lager, men dette kvalifiserer visst ikke til katteleke engang. DIY´en var god, rett skal være rett, men jeg tror nok at jeg må øve mer med symaskin, for dette kom ikke naturlig og lett for meg. Og jeg som så stolt har fortalt mine barn om da mor tok symaskin-sertifikatet i sin ungdom. Gammel kunnskap ruster visst, stikk i strid med populær tro. Eller gjelder det kjærlighet? Uansett, ikke mye kjærlighet mellom meg og symaskinen for tiden...


Men, nå skinner solen og jeg er fri som fuglen- så nå flyr jeg avgårde. Jippieee!


Gode sommerdager til alle!

Drittbok?

Jeg er for tiden fullstendig oppslukt i en bokserie som heter A Song of Ice and Fire, skrevet av min nye helt George R.R. Martin. Bøkene er helt fantastiske! De underholder meg, utfordrer meg, skremmer meg og gjør meg flau, brydd, skremt, spent og lykkelig. Jeg er fullstendig frelst. Jeg holder på med fjerde boken nå; A Feast for Crows, og måtte den vare leeenge!! Bok nummer fem kommer i salg først den 12. juli. Åh, som jeg gleder meg!

Dette er ikke første gang jeg blir veldig begeistret for en bok eller en forfatter, snarter tvert i mot. Det skjer forsåvidt relativt ofte. Og jeg er like takknemlig hver gang. Det er så fantastisk fint å få lov å forsvinne inn i en annen verden, slik bare bøker gir mulighet til. De siste årene har jeg, etter et dyptgripende sjangerbytte, stort sett brukt turistvisumet mitt i fantasy-verdenen. Og det er jeg svært fornøyd med- for noen steder jeg har besøkt!


Men, av og til, blir jeg litt i tvil over min nåværende smak. Jeg kan lese de særeste ting, og mens jeg befinner meg i boken synes jeg at det meste som skjer der er helt naturlig og ganske så realistisk. Vampyrer? Varulver? "Ja, for tenk... det kan godt være at verden er slik, men at vi velger å lukke øynene for den faktiske virkeligheten. Og jeg har ikke tenkt å fortsette å famle rundt i blinde lenger! Nemlig. Så det så!!" (Dette var smakebiter fra min egen indre monolog, om noen skulle lure). Men idet jeg er ferdig med bøkene blekner ofte overbevisningen og begeistringen min, og jeg føler meg tidvis en smule... hm, er barnslig det rette ordet her, kanskje? Den ferdig-leste historien, sett i bakspeilet, virker nærmest litt søkt, og muligens noe urealistisk. Men løsningen min da er å bare hoppe over til neste verden; Shapeshifters? Magiske sverd?  "Ja, for tenk.. det kan godt være at verden er slik.. osv". 


For det er uansett godt å ha steder å rømme til, hvor man kan søke tilflukt fra dørgende kjedelige gjøremål. Nå for tiden har jeg derfor fast adresse i en verden befolket av riddere, konger, adel og alskens herlig riffraff. I denne verden, min verden, utgjør intriger, hemmeligheter og utspekulert renkespill faste ingredienser i en hverdag preget av den fantastiske og altoppslukende kampen om makt, ære og krone. Og det er litt mer spennende enn en hverdag fylt av dårlig vær, oppvask, kranglete naboer og sortering blant umake sokker. Så jeg står fullt og fast inne for mitt valg av underholdning. Men jeg ble litt i tvil her om dagen, etter å ha fått noen kommentarer vedrørender litteratur preferansene mine. Det ble hevdet at fantastiske A Song of Ice and Fire virket som litt tarvelig kiosklitteratur! Ja, det ble sagt rett ut at dette måtte jo være de reneste drittbøker! 


HOY!? Hold an!! Det er det værste... Jeg la fra meg boken resolutt, klar for å gi den frekke angriper en smak av stål (fortsatt dypt inne i boken, altså, for der bærer jeg nemlig alltid sverd..). Og idet boken treffer bordet kommer fluene, helt plutselig og i hopetall- og samtlige fluer setter seg på boken min!? De oppførte seg som fluer tiltrukket av en ruke... Motstanderen min lo hånlig, og mente at det bekreftet mistanken. Bøkene ble solid stemplet som søppel og av dritdårlig kvalitet. SUKK. Jeg, derimot, klarte ikke å lese noe symbolsk inn i hendelsen. Og valgte, istedenfor å tvile på den godeste George R.R. Martins gode litterære kvaliteter og meritter, å klandre meg selv.  Kanskje jeg har dårlig hygiene? Og så har det smittet over på coveret? (Vet det er en ekkel tanke, men jeg kunne ikke finne noen forklaring. Bøkene er ikke av den sort som burde tiltrekke insekter! De er ikke det!!) Jeg måtte finne ut av dette, hvorfor var fluene tiltrukket av boken min? Jeg gikk grundig og metodisk til verks, ja, nesten vitenskapelig. Jeg vasket og desinfiserte. Først leseren. Så bokens cover. Deretter tørket jeg godt av boken med rene kluter. Før jeg gjentok prosedyren igjen. Deretter la jeg boken på hagebordet igjen. Under  et sekund senere var det 4 fluer på plass!! Hva i all verden er dette? 

Jeg tok bilder under hele prosessen, for å kunne dokumentere galskapen..

Hm? Underlig oppførsel. Men jeg nektet å la dette bety noe. Så jeg kom opp med en genial dobbeltest. Jeg la en bok nummer to ved siden av min. Om den tiltrakk seg fluer også,  så er det jo opplagt at jeg har oppdaget et hittil ukjent adferdsmønster hos den alminnelige husflue; kanskje den har inngått et så sterk symbiotisk forhold til mennesker at den er begynt å tiltrekkes vanlige husholdningsobjekter, eller rett og slett har begynt å lese...? Ja, for tenk.. Det kan faktisk være at verden faktisk er slik..  


Vel, uansett, her er resultatet av min snedige test:

Herlighet! Seks- 6- fluer på min bok, og ingen på bok nummer to!?

Jeg kan trekke noen slutninger av dette lille eksperimentet mitt:

1. Jeg har et nitrist liv; jeg prøver å outsmarte fluer. Og jeg taper... 

2. Everybody wants to be a critic! 

3. Ha, de dumme fluene tar selvsagt feil... Bok nummer to var "Den unge frøken detektiv" og det er en drittbok. 
4. Fluer kan ikke en dritt! 

5. Følgelig: Ta aldri littertur-tips fra insekter. (Boken min er gull!!)

Dette er slutninger jeg kunne trukket, men jeg velger å la være. Jeg tror jeg lar en eventuell konklusjon bli overlatt til en eventuell leser. Selv innser jeg at det nå er på tide å flykte tilbake til en verden hvor små hendelser, som hvor fluer velger å sette seg, ikke blir til betydnigsfulle begivenheter! 


Jeg har en trone å vinne, må vite..