Check!

Det er så godt med alt som er gjort! I dag kan jeg med lett hjerte krysse av samtlige gjøremål som stod på dagens liste.

Illustrerer her hva som menes med å krysse ut.. Alltid greit å være TYDELIG.

Listen var som følger:


* Stå opp seint. Check


* Lufte hund. Check


* Raske med meg nedfallsgrener på veien. Check


* Overraske barn med "gøy" oppgave; forvandle pinner til "pynt", aka lage fastelavensris. Check


* Bake boller. Check


* Fylle bakst med solid kremklatt og raust melisdryss. Check


* Fortære fastelavensboller med en slik iver og overbevisning, og i et slikt antall, at enhver tilfeldig bivåner ville sverget, ved alt de holder hellig, at de her er i nærvær av et individ som kommer til å ta den kommende fasteperiode svært så alvorlig, og neppe kommer til å begrense seg til de knappe 40 dager den romersk-katolske kirke forfekter. Check


* Ta et bilde av avsluttende etappe av dagens kaloriorgi. Check

* Lage et dagsaktuelt bloggeinnlegg. Check


Nå gjenstår bare det følgende: 
Å rulle over på siden, og innta stabilt sideleie på sofa. Prøve å ignorere begynnende kvalme, ved å reflektere over ordtaket: Som man reder, ligger man. Eventuelt; Ikke gap over mer enn du kan svelge..


Hei-hurra, det koster å følge tradisjonene! Men hvem er jeg til å heve meg over deler av  vår felles kulturarv!?


God, ny uke til alle!!

Overfladisk behandling

Ha! Kanskje den tittelen vil lure noen til å tro at jeg nå vil komme med noen interessante og relevante betraktninger omkring vårt utseendebaserte og statusorienterte vestlige samfunn?  Eller en personlig skildring av selvopplevd diskriminering? Et slikt innlegg ville unektelig gitt dennne bloggen en ny dimensjon, og kanskje også en sårt tiltrengt tyngde, men det får så være. Jeg stevner på som vanlig. Dermed vil dette innlegget fint føye seg ubemerket inn i rekken av epleinnlegg, som stort sett omhandler det hverdagslige og uproblematiske.

Eller så rent hverdagslig er det nok ikke, det jeg nå vil skrive om. I hvertfall ikke for meg. Jeg har nemlig aldri tidligere utført det følgende: Behandling av bordoverflate. Når jeg tenker meg om, så var det ikke så rent uproblematisk å gjennomføre det heller...  Det ble plutselig snakk om en hel liten vitenskapstradisjon jeg burde gjøre meg fortrolig med, før jeg igangsatte prosjektet mitt. Så mye å lære og så mye man simpelhen bør ta hensyn til. Kanskje dette på sitt vis er et samfunnsrelevant innlegg? Uansett, etter en lengre og meget detaljert samtale med fagmann, og med favnen full av ulike og kostbare remedier og oljer, følte jeg meg noenlunde klar for å nærme meg selve bordet. En falsk følelse av trygghet gjorde at jeg galant hoppet over trinnet hvor samtlige instruksjoner og advarsler på flasker og bokser leses grundig. Et trinn man så absolutt bør få med seg om man er interessert i å gjøre ting etter boken. Men hvem vil vel egentlig det? Følge boken kan man gjøre når man leser. Når det er snakk om handling, er jeg overbevist om at det beste alltid vil være å innta en spørrende og undrende holdning. Hva vil skje hvis jeg gjør dette? Er det lurt å bruke denne slik? Vel, det er bare en måte å finne svar på slikt...

Dermed satte jeg i gang med å skure bordet med stålull. Det føltes fra første øyeblikk galt. Men når jeg først var begynt var det vanskelig å slutte, merkelig nok. Så stålull danset over bordflaten med sine mange og lange stiletthæler. Det eneste som fikk meg til ta en liten pause var bloggealarmen. Den kom med noen små pip som jeg umiddelbart gjenkjente: Ta et før-bilde!

Litt stålull fra eller til gjør neppe store skaden her..

Liberon- det beste merket innen møbelrens, forsikret fagmannen meg.

Kjedelig nok skulle bordet tørke lenge og vel før neste trinn kunne iverksettes. Det er alltid så demotiverende med motvillige pauser! Dette prosjektet har vært på tankestadiet i laang tid, og endelig når det skulle realiseres så kommer et pålagt stopp!? Vel, jeg hadde godt av en pause. Utvilsomt. Dunsten av møbelrens er ikke for pyser. Spesielt ikke pyser som også er frysepinner, og derfor velger å ha lukket vindu og varme framfor ventilering og oksygen... For å si det slik; det var en noe mindre oppvakt møbelpusser som forlot lokalet, og som etter noen ulike, og kreative forsøk, lokaliserte ytterdør, og kom seg ut i frisk luft!

Tidlig neste morgen ble det vedtatt at bordet var tørt. Enstemmig vedtatt - slik det gjerne er i enkeltmannsforetak. I hvertfall tørt nok til trinn to; påføring av teakolje. Lurt nok besluttet jeg å gjøre dette før jeg gikk på jobb; slik at full utlufting kunne finne sted mens hjemmet var tomt. Klok av skade, og veldig smart. Sant? Olje ble klint på med rause penselstrøk, og den lystige møbelrestaurerer gjorde seg klar for nok en dont på kontoret. Vel fornøyd med det som vanligvis kan kategoriseres om en god dagsinnsats! Idèt jeg var på vei ut døren falt mitt haukeblikk på flasken med olje, og de store oransje varselstegnende der. En setning gjorde inntrykk: Fare for selvantenning. Hm? *Lese litt mer... * "Pensler og kluter som har vært i kontakt med oljen kan selvantenne og bør derfor destrueres umiddelbart" Hæ? Kluter? Jeg har vel ikke brukt klut? På tide å lese bruksanvisningen: Olje påføres i flere lag, bla-bla-bla, vått i vått (og tydeligvis ikke etter 8 timer på jobb..), bla-bla, overflate må deretter pusses. Med klut. Som ikke loer. Som deretter må brennes. Argh! Jeg visste jo i grunn alt dette, etter dyptgående innvielse i møbeloppussingens mysterier, ledet av tidligere nevnte fagmann. Men til mitt selvforsvar vil jeg hevde at jeg på dette stadiet var blitt vant til en viss hyppighet av langvarige pauser, og derfor trodde man liksågodt kunne drøye behandlingen ut over en liten uke..? Opplagt ikke.

Vel, det ble en morgen preget av vilt kaos; pensler, lo-frie kluter en masse og destrueringsmetoder av en annen verden. En studie i multitasking, intet mindre. Og nå når jeg gjort en kort historie lang, gjenstår det i grunn bare å presentere resultatet:

Taadaa! Slik så bordet ut tidlig en morgen, med fortsatt våt olje.

Bord med pynteklynge på enden...

Og et lite nærbilde av klyngen, siden slike så sjeldent eksisterer
i Eplehuset. Og så liker jeg ordet så godt, pynteklynge. Leste det  hos
Klabb og Datt engang.

Dette kostelige oppussingseventyret tok plass for ca en uke siden. Det hører med til historien at bordet nå ser like herpet ut som da jeg begynte. Selv om jeg visselig er noen kroner og noen hjerneceller fattigere etter opplevelsen, er jeg likefullt fornøyd med resultatet: En herlige bekreftelse på at det ikke er noen vits i å beskjeftige seg med slike prosjekter i fremtiden! Hurra!

Is

Naturen har mye vakkert å by på - selv midt i byen. Det er dessverre fort gjort å glemme dette. Med kulden kommer også instinket som får meg til å krype sammen i vinterjakken, trekke ansiktet godt ned i skjerfet og feste blikket stivt mot bakken. Dette medfører naturlig nok en gjennomført neglisjering av alt som befinner seg over knehøyde. Når jeg er ute å promenerer enser jeg derfor såvidt fasader, trafikklys og mennesker. Men bakken, underlaget, asfalten, den har jeg stålkontroll på. Og i beste Askeladd-stil utbryter jeg dermed med jevne mellomrom; Jeg fant, jeg fant!   


En ettermiddag fant jeg flere ting:

*Jeg fant vakker is, små frossede dammer mellom asfaltsprekker.

*Jeg fant stor glede i mobilkameraet mitt:

* Jeg fant ut at det er helt utrolig hvor mye lyset og kameravinkelen har å si for fargene og motivet:

*Jeg fant ut at jeg ville melde meg på Mandagsutfordringen hos Alt som er vakkert.

* Jeg fant igjen Pippi. Og bestemte meg for å si med henne: Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert!

* Jeg fant ut at unger ikke nødvendigvis synes at det er like spennende som sin mor å stå og filosofere ved synet av is:

Hvorfor stå å se på når man kan delta? Spark og knus så isen spruter.. Eplekart leder an.

* Jeg fant ut av de hadde rett, det er gøy å knuse is. Redigering av naturen, på en fin og lovlig måte... Begge ungene gjør en solid innsats:

..og mens vi sparket, hoppet, kastet og skrapte på isen fikk vi også varmen i oss og løftet blikket litt opp. Det er vakkert ute! 

(Øverste bilde er med i mandagsutfordringen- som jeg i grunn ikke helt vet hva er...?  Men jeg ble inspirert av Mies Mirakler sitt bidrag)

Mykje lys og mykje varme..

I dag har vi hatt en skikkelig fin og forholdsvis lat søndag. Vi har vært en liten tur med en liten hund, i litt sol. Og vi har vært innom en utstilling jeg lenge har hatt lyst å se. (Hvilket jeg nok kommer tilbake til ved senere anledning). Resten av dagen har vi tilbrakt hjemme, foran peis og med strikketøy. For gjett hva mine barn spurte meg om i dag? Om jeg kunne lære dem å strikke! Selvsagt kunne jeg det. De kunne ikke timet det bedre, da jeg er inne i en strikkedilleperiode uten like for tiden. Dermed ble det strikkeskole i Epleheimen. 


Jeg er kan hende ikke den mest tålmodige eller mest pedagogisk anlagte person i den vestlige hemisfære, men en ting var jeg bevisst på: Strikkeinnsatsen dere skulle belønnes med et resultat! Fordi min tidligere erfaring er at strikking lett kan ende opp som en noe meningsløs aktivitet, som noe som ofte kulminerer i.. ingenting. Jeg har som oftest kun klart å produsere udefinerbare lapper. Eller, aller nådigst, et skjerf- og da kun hvis jeg har vært veldig utholdende og strikket i det som har føltes som små evigheter. Dette er ikke motiverende. Hvor mange meningsløse, strikkede lapper trenger et hjem for å føles komplett? Svært få, kan jeg fortelle..


Så, uten mer mas, se hva mine skjønne små har laget i dag:

Strikkelapper surret rundt syltetøyglass = strikkebelønning.  Meget fornøyde skapere står
bak lyktgledene, fra venstre: Epleblomst, Eples gamle heklelykt og tilslutt Eplekart!

Nå er det altså mykje lys og mykje varme i Epleheimen, og jeg vet knapt om en bedre måte å avslutte en uke på! Kanskje en kopp kakao for å toppe det hele!? Skål!

Catch!

Med vantro blikk har jeg lest gjennom mitt forrige innlegg. Og, i likhet med hva jeg kan lese i noen kommentarer, er det vanskelig å tro hva som kommer frem i innlegget. Tenk at jeg ikke hadde "næringsvett" nok til å sikre meg en fantastisk fin trearmet herlighet av en lampe!? Det hører riktignok med til historien at den var sinnsyk dyr, og at jeg allerede har fire lignende lamper.... Sant? (Jammen, jammen- de er jo ikke like fine! Og den ene av dem har bare to armer. Tenk det, bare to armer!) 
-Nei, det er ikke til å komme unna: Jeg feilvurderte situasjonen grovt. Eneste trøsten er at den lampen kanskje er hos en av dere nå? Og at den har det veeeldig godt i sitt nye hjem!  Men det er en mager trøst....

Uansett, jeg mener likevel at jeg kan ha opparbeidet meg litt god karma gjennom mitt catch- and releaseprosjekt. Selvsagt ikke slike viktige og riktige karmapoeng som uselviske og edle handlinger genererer, men mer sånne små "skjebnen-synes-du-er-helt-ålreit-og-har-ikke-tenkt-å-legge-hindre-i-veien-for-deg-sånn-rent-bruktkjøpsmessig poeng". Og det er ikke dumme poeng å ta med seg! For se bare hva som åpenbarte seg på en bruktbutikk, etter bare knappe 3 måneder med streng catching og releasing fra min side:

Fiin emalje! Og fine, lille og sarte bambien.  100 kroner samlet :)

Det kuppet gjorde at jeg klarte å holde fast på strategien min videre. (Men hva er egentlig strategien når jeg plutselig kjøper inn masse greier!?) Jeg fant plutselig også to fine emaljelysestaker den samme dagen, til bare ti kroner stykket. Jeg tror strategien må være å slippe det meste uti igjen og bare beholde det jeg virkelig, virkelig liker og samler på. Og emalje er fiint!

...og de ble flittig tatt i bruk i julen.  Hvem trenger vel lampe!?

Ah, dette gjorde godt. Nå kan jeg glemme lampefadesen. (Jeg skal ihvertfall gjøre et hederlig forsøk). Kankje det hjelper å se litt mer på lille bambien? Ja, det tror jeg!

*Smelt*

Sånn! Nå har jeg bedrevet offentlig bearbeiding av egen skuffelse- og det hjalp virkelig. Takk!

God fredag, alle sammen! Hvis helgen blir en skuffelse så husk å bearbeid det gjennom et blogginnlegg så fort som mulig!! ;)

Catch and release

Da jeg var liten var jeg fullstendig betatt av natur-og dyreprogrammer. David Attenborough var den s-t-o-r-e helten. Tenk alt den mannen fikk se og oppleve! Jeg var veldig takknemlig for å få være med på ferden, selv om reisen dessverre bare foregikk i hodet mitt og med tv-skjerm som transportmiddel.


I en lang periode har jeg dessverre sett en sørgelig utvikling når det gjelder naturprogram. Det er plutselig en drøss med macho kjekkaser som herjer rundt i skog og kratt med fototeam hanglende etter. Ved første mulighet og med største iver kaster de seg over ethvert intetanende dyr de snubler over. Fortrinnsvis et dyr proppfullt av dødelig nervegift og en generøs holdning til biting, angrep og genrell lemlesting. Action, det må visst til nå. Krokodiller skal klemmes, slangers kysses og bjørner beføles (forøvrig en dragning som ikke nødvendigvis belønnes med det heldigste utfall..). 


Dette er programmer som ikke klarer å formidle det magiske og det spektakulære ved vår klode. Den respekten og den undrende og forbløffede holdningen ovenfor natur og dyreriket som jeg satt igjen med, etter en tur med Sir Attenborough, er fullstendig fræværende. Vel, rett skal være rett- det må innrømmes at jeg blir forbløffet. Idét nok en suicidal hulemann velger å stikke albuen sin inn i et flodhestgap, inntar jeg såvisst en undrende holdning, men det er ikke av det positive slaget. Det er dyster hoderysting fra min side, etterfulgt av usammenhengende og ufullendte tanker som, "Men hva faen...hva planlegger mannen..?!" 


Jeg har altså med bombastisk besluttsomhet slått fast at disse programmene ikke har noe å tilby meg! Men med tiden har jeg innsett at jeg kanskje har vært for raskt ute med den slutningen? Jeg har nemlig hørt rykter om et meget populært program kalt Deadliest Catch (-for en tittel!). Jeg har dessverre ikke hatt gleden av å se dette selv, men i mitt hodet er det opplagt at dette handler om fisking, høye bølger, dramatikk og monstre fra dypet. Hva ellers? Dette har så ført til litt tankeaktivitet omkring fisking og fiskeprogram. I slike ser man ofte at sportfiskeren driver med såkalt catch and release. En meget logisk oppbygget aktivitet, hvor man fanger fisk med det formål for øye å slippe selvsamme fisk ut igjen i sitt naurlige habitat øyeblikkelig.  Ja, ja- kanskje blir den veid og tatt et bilde av også. -Aha!! Det er her jeg skjønner at jeg har noe å lære. Evig eies kun det tapte, spesielt hvis dette tapte er foreviget på film. En ny dimensjon har åpenbart seg, og endret min innstilling til bruktskatter og lopper. Jeg trenger ikke kjøpe skatten, jeg kan simpelthen bare fotografere kuppet. Catch and release! Enkelt og briliant.


Derfor har jeg i siste halvdel av 2011 avstått- stort sett- fra å kjøpe mine små gledesfunn. Jeg har bare knipset dem raskt med mobilen, og sett meg fornøyd med det. Og den taktikken har faktisk gitt avkastning i hjemmet på en positiv måte. For tiden er det utrolig nok mer som går ut av skuffer og skap, enn det som kommer inn. Hallelujah!!


I kveld har jeg dristet meg til å se gjennom noen av Catch and release- bildene mine. En oppgave jeg har fryktet. For tenk om jeg har avstått fra å anskaffe meg den herligste, herligste skatt!?

Dette går greit. Jeg kan faktisk klare meg fint uten denne boksen..

Fader, dette var værre. Den lampen burde jeg egentlig eie, føler jeg nå!
 Og formene var også fine.. Hm? Tvil er herved sådd om min nye tilnærming.

Dette funnet husker jeg godt. Ble først så utrolig glad da jeg fant Daisy-servise på Fretex,
men det var likevel noe som skurret... Men hva? Tok noen sekunder før jeg forstod at all orange-
fargen var borte!? Og likevel skulle Frekke-Fretex ha 190 kr per kuvert.. Knips og gudd bay!

En koffert full av...greier. Og sikkert mye brukendes, men knips- og sayonara!

Men dette var kanskje litt fint...? Eller er det bergenseren i meg som liker?

Gikk jeg virkelig fra dette? Jeg liker jo Figgjo!

..og dette? Jeg liker jo Stavanger Flint!

Fin,  men lettere å slippe ut igjen enn en del annen fangst.

Og denne skal også få fortsette å svømme...

HELVETE!! Hva i all verden er det jeg har drevet med?
Deadliest Catch, my ass (for å være veldig internasjonal)
Fineste, fineste lampen- og den er ikke min!?  Hva skjedde her? 

Føler med ett at jeg har oppført meg like absurd og idiotisk som de dustete programlederne jeg har kritisert. Sir Attenborough hadde sikkert intuitivt forstått hvilken dyrebar skatt sistnevnte lampe var, og behandlet den med varsom respekt- vel hjemme i eget hjem! 

Jeg må finslipe den nye taktikken min, skjønner jeg. Men jeg tror jeg holder fast på hovedessensen likevel... en stund til! 

En beslutning som kanskje kan være til glede for andre skattejegere der ute?

Gullfisk oppsummerer

Første blogginnlegg i det nye året. Det krever selvsagt litt mimring og oppsummering. Problemet er at jeg ikke husker lengre tilbake enn til tidlig 2012. Altså ca en uke bak i tid. Gullfisk.

Jeg har lært, i hvertfall blitt fortalt, at det ikke finnes problemer, bare utfordringer. Så jeg tar denne utfordringen fra meg selv, og skrur tiden mentalt tilbake. Litt. For en uke siden drev jeg å ryddet vekk julen. En aktivitet som gikk meget ustrukturert og langsomt for seg. Spesielt siden jeg innbilte meg at det var en god idè å ta bilder av pynten etterhvert som den ble fjernet. Hvorfor, er det kanskje flere enn jeg som lurer på? Men beslutningsgrunnlaget for den idèen er borte, godt gjemt bak glemselens slør. Sikkert et passende sted for den utvilsomt skakke argumentasjonsrekken som lå bak. Uansett. Bilder ble tatt. Bilder vil bli vist. Deal with it. 

Julekulene har en tendens til å mellomstoppe mange ganger før de
ender i julekassen..

Eplekart sitt nyeste bidrag til husets stadig økende julepyntbeholdning!

Epleblomst sitt siste bidrag... Takk og pris for mine kreative engleunger!

Selv synes jeg at det enkle  også kan være ganske dekorativt, men der møter jeg motstand..

Etter kort tid er fruktfatet nemlig omstendelig og ettertrykkelig pimpet opp!
Takk og pris for kreative unger... eller?

Men nå er i hvertfall julen 2011 et avsluttet kapittel. Selv om jeg nok må belage
meg på å snuble i juleesker og fjerne barnål fra fot i mange måneder fremover..

Nå kom jeg plutselig i hug andre fordums tider også, og vage minner om en førjulstid preget av sinnsyk og intens strikking trenger seg på. Salige skaper, jeg fikk så til de grader fot på strikkingen denne gangen! Hvilket resulterte i en monoton gavestrøm fra min kant denne julen; luer til Alle-mann-alle. Luer med eget merke på, intet mindre! Tenk det. Jeg har altså ikke bare klart å bestille egen merkelapp, men endatil fått sydd dem på hele luehaugen. Året 2011 blir stående som året da jeg overrasket meg selv. Grundig. Ingen tvil om det.

Heimespøta. Hurra!! Ingen tvil om at det står en stolt skaper og
giver bak disse kreasjonene!

Strikkeinspirasjonen fikk jeg av Frk. Virrum tidlig i høst, da hun hadde et innlegg med den fiineste strikkelue. Tusen takk for det! Innen det nye året stormet inn og overtok roret rakk jeg å klirre sammen intet mindre enn 15 luer. Jepp, småbesatt er ordet. 15 luer! Er det egentlig friskt? 


Og stikkefeberen vedvarer. Jeg holder nå på med mitt tredje prosjekt. Med prosjekt mener jeg at jeg følger en oppskrift og bruker egnet garn til formålet. Grensespengende tilnærming til strikk. Vær trygg på at disse vil bli behørig presentert i egne innlegg. Kanskje opptil flere ganger. Ja - 2012 vil utvilsomt bli et godt år...


...hvilket jeg håper vil gjelde oss alle sammen! De beste ønsker fra meg :)