7 sorter kaker- og 1 sort galskap

For noen dager siden gledet jeg meg til å skrive nytt blogginnlegg. Jeg hadde da nylig oppdaget dette glasset:

Kakerester fra fjorårets jul. Deilige biscotti. Deilige i fjor, i det minste. Nå utvilsom mest velegnet til bloggmateriale. Nettopp derfor hadde jeg en plan om å lage et utrolig morsomt innlegg ala "Sjekk hvor tidlig jeg er ute i år, folkens! En kakesort i boks allerede, og det i midten av november. Ha-ha " 

Men nå kan jeg plutselig ikke innta den ironiske distansen til kakebakst, syv sorter, husmorgalskap og juleforberedelser i juni. En tilnærming som jeg vanligvis føler meg komfortable med. For nå er jeg plutselig selv verste sort: Jeg har alle syv sortene i hus!!

La oss begynne fra venstre: Luksuspepperkaker (intet mindre), potetmeltopper, nøtteroser,
 sjokoladekjeks, serinakaker, sjakkruter og tilsist kokosmakroner.
 

He-he-he-he-he-he-hÆ? (rimelig ustødig og urovekkende latter.)

Jeg fatter ikke selv hvordan dette skjedde. Jeg husker vagt at jeg takket ja til en bake-invitasjon for noen uker siden. Jeg erindrer også en noe cool holdning fra min side, da det ble spesifisert at det var snakk om en skikkelig bakeøkt. Yeah, yeah, hardcore-baking, nå ble jeg redd liksom,  tenkte jeg noe oppessen.

Vel, jeg var et annet, og langt mer naivt, menneske den gangen....

Jeg troppet bekymringsløst opp på avtalt dag og avtalt sted. Men stedet var ikke slik jeg husket det. Kjøkkenet var blitt en liten fabrikk, med tre arbeidsstasjoner og med en ekstra komfyr. På veggen hang det oppskrifter og på en benk stod det ingredienser på rad og rekke; 18 pakker smør, 6 pakker mel, poser med nøtter, krydder og sjokolade, samt sukkerpakker og fløte. Okaaaai? Det var faktisk snakk om HardCore KakeBaking. Og jeg ble umiddelbart litt redd.

Jeg ble tatt godt i mot av de andre, selv om jeg fikk litt pes for den noe skrinne kakebokssamlingen min. Bare tre stykker? Har du ikke fått med deg at vi skal bake i dag?

Og bake gjorde vi. I 10 timer!!! TI TIMER!! Det er leeenge, det. Det er mange timer å bruke på baking. Av julekaker. I november. Men det ble pokker ta meg en av de vittigste dagene jeg har hatt på lenge. Galskap, helt klart, men herlig galskap.

La meg presisere; dette er ca halvparten av min del. Vi var 5 mennesker til stede. Samtlige gikk
 hjem med fangst i denne størrelsesorden. Og jeg prøvesmakte underveis. Fra ca hvert stekebrett.
(Bare for å kvalitetsjekke, altså. Jeg følte at det var slik jeg best kunne bidra....)

Da jeg sent på kveld skulle kreke meg hjem, hadde jeg intet mindre enn 8 kakebokser med meg, og et fåret smil om munnen. Og om jeg blir invitert igjen til neste år, slår jeg til på flekken! Selv om det selvsagt er fullstendig overflødig... Jeg har nå julekaker langt inn på nyåret 2018. Minst. Det burde jo biscottiglasset jeg snublet over forleden, bevise med all tydelighet.

En kort stund var jeg kvalmende selvtilfreds. Tenk å være så forbredt og så i rute til jul!? Men det var før jeg innså at vi må bygge på huset for å få plass til kjølerommet hvor jeg forskriftsmessig kan oppbevare julekakene mine i årene som kommer...

Happy-lightifisering av heim

Happy Lights gjør meg riktig så happy. Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe meg en slik lyslenke. På nett er det mulig å velge farger, antall kuler og sammensetning selv. Og det til en forholdsvis billig penge. Jeg gikk derfor med overbevisning inn i rollen som lyslenkedesigner.

Jeg ble sittende leeenge, og tok oppgaven alvorlig. Spesielt prioriterte jeg å plassere kulene fint i forhold til hverandre. Det gjorde jeg meg riktig så flid med. Plasserte fargede kuler på rekke og rad, fjernet noen, og la til andre- vurderte deretter resultatet med kritisk blikk. Hm? Burde jeg kanskje heller hatt en gul kule på det fjerde lyspunktet? Og var ikke den nyansen litt svak i forhold til de andre, med mindre den ble plassert til sist..? Etter iherdig innsats hadde jeg endelig den perfekte lyslenken fremfor meg på pc-skjermen, og jeg trykket på betal nå.

Etter ca 1 uke ankom høstens lyspunkt. Jeg var spent da jeg åpnet pakken, og gledet meg til å se fruktene av min estetiske sans og beundringsverdige arbeidsinnsats.

Bag of fun. Det som møtte meg var en pose med en haug kuler, og slettes ikke et
fargekoordinert eventyr av forbilledelig art.

Jeg vurderte å gjøre nok en innsats, men min indre fargeanalyst var vanskelig å motivere for en runde nummer 2. Jeg løste derfor ganske enkelt oppgaven ved å mose kulene på hver sin lyskilde i vilkårlig rekkefølge. Deretter slengte jeg den skjødesløst over en bokhylle i en nonchalant bevegelse. Til tross for denne rebelske og noe fandenivoldske holdningen til innredning, ga denne tilnærmingen særdeles gode resultat. Nå er heimen så koselig atte...

 

Jeg innser at det kanskje gjør litt vondt å se på dette bildet, men i RL er det balsam for sjelen.

 

 Jeg fryder meg nå med å sitte og glo på lysene- og som jeg ante; De gjør meg virkelig HÆPPI!!

 

 

 

 

 

Lys, farge og moderat blingfaktor appellerer tydeligvis til meg i denne mørke årstiden!

 

 

 

 

 Ønsker dere alle lyspunkter i hverdagen :)

 



Det er tanken som teller...

Jeg digger gaven ungene ga sin far i dag:

Jeg ler og ler...

Håper han går med denne ofte, men som han selv sa: Nå har jeg i hvertfall en perfekt t-skjorte om jeg noensinne blir invitert til å delta på "Nytt på Nytt"! Se opp, Knut Nærum, du kan få t-skjorte-konkurranse!

God farsdag!

Fjær

 

 

"Hope" is the thing with feathers —
That perches in the soul
And sings the tune without the words
And never stops — at all —

 

 

 

 

 

 

Fant et lite fjær på asfalten, like utenfor inngangsdøren, og det minnet meg om første verset i diktet Hope, av Emily Dickenson. Fint.

 



 



Sauer i sofa

Jeg hadde for en tid siden store tanker om egne evner. Og jeg likte puter med dyr på. Kanskje spesielt ulv. Tror jeg. Jeg husker faktisk ikke så godt lenger. Jeg ror ikke båten min med kjappe tak, for å si det slik.. 

Uansett, jeg planla å koble evnene mine med ønskene mine, og klekket ut klok plan: Ta fabelaktig bilde av vakkert og vilt dyr, overfør foto til stoff - og vips!- på 1-2-3 får jeg, ved hjelp av symaskin, fantastisk og unik sofapynt. Hurra!

Kanhende er jeg tidvis noe ukritisk til egne planer, men her var det likevel aldri snakk om å prøve og hanke inn egenknipsede ulvebilder. Men hva med sauer? Sauer er jo ålreite dyr! Hvor vanskelig kan det være å henge ut med en saueflokk noen minutter og knipse livlig i vei? Jeg antok at det eneste som kom til å by på problemer ville bli å velge ut hvilke bilde jeg skulle satse på. Og på en måte fikk jeg jo rett..

 

 

 

 

 

 

 

 

Forbaskade sauer!! Kunne de ikke bare inntatt staut og stoisk positur, og beholdt denne noen minutter? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; naturen er preget av ukultur. Ingen respekt for andres drømmer.

 

Vel, jeg har heldigvis noen sauer i sofaen, som jeg er veldig fornøyd med:

 

 

 

Med tanke på at mine saueskinn også er favorittunderlag til hund, får jeg jo på en måte både i pose og sekk; sau og ulv i sofa! (Her prøver jeg veeeldig hardt å være en glasset-er-halvfullt-type... for å liksom føle at nok en plan er vel gjennomført)

 

God helg der ute!! Håper alles planer går i boks!

Mislykket matauk, vellykket naturfråtsing

Med høsten kommer matauk-trangen. Jeg drømmer om soppjakt og krabbefangst, og bugnende kurver med høstens frukter.

Å lyse etter krabber blir som oftest en av høstens vakreste opplevelser. På de fineste kveldene er det stjernehimmel både over og under den lille båten vi sitter i, takket være morilden- havets ildfluer. Spenningen og krabbesulten øker i styrke etterhvert som mørket kryper tettere og tilslutt omslutter jegerne på havet.
  
Like spennende er det å sjekke krabbeteinene. Er det noen velsmakende stakkarer i teinen denne gangen?

 Jeg både håper og håper ikke på fangst. For jeg blir alltid litt lettet når jeg ser at teinen er tom.

 Eller, den er sjelden tom. Vi får som oftest noen forskjellige småkrabater som vi kan inspiserer litt nærmere...

Men denne gangen var det også alt vi stiftet nærmere bekjentskap med. Det ble i det store og hele en tur fri for fangst av det spiselige slaget. Ingen krabber og ingen fisk. Og heller ingen sopp.
 
Men fråtse, det har vi likefullt. Visuelt. Vi har fråtset i den vakreste natur, det blåeste hav og den klareste høstluft.

Vi har mesket oss med den godhetsfølelsen som kommer når man slipper fangst tilbake til dets rette element.

Vi har veltet oss i følelsen av stille, sakte tid.

 

Naturen har forsynt oss med mange små og store skatter.

Og vi har fått dekket behovet for spenning og høstlige opplevelser for en stund fremover.

Trodde jeg. Men like før vi skulle vende snuten hjemover stilte Eplekart meg et spørsmål: -"Mamma, kommer du til å blogge om dette?" Jeg måtte jo nesten svare bekreftende på det; -"Jeg tror det, ja". -"Jammen, mamma, tror du ikke det blir ufattelig kjedelig for folk å lese om dette? Jeg tror det er best at du finner på noe om denne turen... " I det samme gutten uttalte disse ordene, slengte han seg resolutt ned i lyngen og kommanderte; "Ta bildet av meg nå! Så kan du skrive i bloggen at vi fant et lik her. DA blir det kanskje spennende å lese!!"



Magisk realisme