Putekrig

Inspirert av min stadig økende stoffsamling følte jeg at det var dags for å grave frem symaskinen igjen. Det ble et gledelig gjensyn. I hvert fall vurdert nå i ettertid.

Som vanlig ble den liflige lyden av tråd og nål som møter og penetrerer stoff, akkompagnert av den bittersøte lyden av grov bannskap. Min bannskap. Det er visst ikke til å unngå: Syr jeg, ja, da banner jeg. Jeg tror det bunner i den evige konflikten mellom hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Ja, såpass eksistensielt tør jeg å påstå at syingen oppleves! Jeg finner frem symaskin, sysaker og de herligste stoffer, og danderer dette på dertilegnet sted. Dette sted er som oftest kjøkkenet; ved, på og under kjøkkenbord. Jeg ser umiddelbart for meg hvordan jeg innen kort tid skal berike hjem, selvfølelse og hele det kreative fellesskap med mine nyskapninger. Men klok av skade så er jeg også kjapp med å redigere og senke disse forventningen. Jeg inntar så det jeg er overbevist om at er et edruelig og realistisk forventningsnivå. 


Jeg føler at jeg er en rolig og skapende sjel, som velger å skape rom for egen utfoldelsestrang. Men så er det skjæret i sjøen, da.  Alt tar så laang tid. Og så blir det bare fint hvis man er nøyaktig. Pinlig nøyaktig. Og så er det så masse små og kjedelige hensyn å ta underveis. Klipping, måling, knappenåler, planlegging, bytte undertråd... Det er et slit!  Målet virker derfor så uoppnåelig en stund. Og da er det ikke like gøyt som jeg håpet. (Jeg får nesten lyst å dra på mer, og trekke frem krigen mellom menneske og maskin...men jeg lar den ligge). 


Disse små opplevelsene og hvordan jeg forholder meg til dem, gir meg små drypp av selvinnsikt som jeg egentlig ikke ønsker. Som jeg ikke liker. Jeg har et syn på meg selv som en noe filosofisk anlagt person, en som vet å sette pris på selve reisen og ikke bare målet. Men det ser jo overhode ikke ut til stemmme med de tilbakemeldingen syingen gir meg? Det eneste jeg ønsker da er å bli ferdig med dritten- sånn at jeg kan høste anerkjennelse og skryt. Er det faktisk det som er målet mitt? Er jeg så grunn?


Vel, om det siste er tilfelle så bær over med meg- og gi meg det jeg så sårt trenger; Skryt av puten min! 

Påskete og fin? Ja? (-spurte hun med bedende stemme...)

Jeg har til og med klart å sy inn bisébånd (?).  Jeg synes det
er flinkt.  Synes ikke du også det ?

Hvis ingen føler for å rose en skryte-tigger så får jeg heller
slå meg til ro med at hunden synes at jeg har laget en veeldig fin pute.
Jeg tar det jeg får..

Nå er det helg, og jeg gleeder meg over det! Helg er noe jeg tar på strak arm- helt uten behov for skryt og selvbekreftelser. 


God helg- og fin påske, godtfolk!

Figgjo

Elsker Figgjo. Rett og slett. Det å velge en favoritt blant alle de vakre mønstre og former Figgjo står bak, er ikke lett. Men det er nettopp det Frk.Eplegrøt ønsker at man skal gjøre i utfordringen Vis meg din Figgjo favoritt. Jeg skal derfor nå gjøre et valg, og det gjør nesten litt vondt...


Min Figgjofavoritt er Daisy. Der! Nå har jeg sagt det.

Her har jeg virkelig forsøkt å dandere Daisy på smakfullt vis.. Men synes nesten
det ser ut som om jeg respektløst og skjødeløst har slengt delene om meg..?

Min første Daisy. Og denne har jeg hatt leenge. Se så fin! *sukk*

Noe av de beste med Daisysamlingen min er at det er andre,
snille mennesker som har samlet det meste av den. Til meg.
Disse 6 fatene fikk jeg av Pafrika. Tenk det!!

Jeg står inne for valget mitt av Daisy som favoritt. Men jeg merker at jeg har fryktelig lyst å nevne andre design også. Men her er jenten som kan styre sine lyster, så jeg avstår fra å si noe mer om denne saken.... på nåværende tidspunkt. Tror rett og slett jeg må lage enda et Figgjoinnlegg. Hvor jeg nevner for eksempel Granada, Maja, Clupea og Arden. I det innlegget tror jeg at jeg skal ta med disse bildene:

Fineste Granada! *smelt*

Maja og Annemarie flotter seg!

Dette er høyt, høyt oppe på favorittlisten min. På topp tre-listen. Det er så fint.
Men hva heter dette serviset!?

Jepp, hit må mine unger i ferien. Figgjo fabrikkutsalg. -Mens barn
med en lykkelig barndom koser seg i Kongeparken like ved...

Men dette kommer altså først i neste innlegg. Det vil bli for ustrukturert og useriøst å blande dette inn i dagens innlegg. For nå handler det utelukkende om Daisy, som jeg, selv om det var vanskelig, har klart å nevne helt uten å blande inn andre favoritter fra Figgjo. Stolt nå!


Nå gjelder det bare å melde meg på selve utfordringen, og selvsagt sjekke ut hva andre har som sin Figgjo favoritt.

Alltid beredt

I dag har vi vært på en veldig fin søndagstur, på fjellet. I strålende sol. Å som jeg ønsker våren velkommen! Det er så deilig med sol, lys og varme. Og farger. Fra spirer og blomster og gress. Jepp. Vår er bra. Og vakkert. Derfor har jeg knipset ivrig og lykkelig i vei idag. Kamera har vært lett tilgjengelig, og det har resultert i noen blinkskudd av sjeldent kaliber. Som jeg har gledet meg til å blogge om dagen i dag!

Jeg har mentalt planlagt rekkefølgen jeg vil presentere bildene. Jeg tenkte å avslutte med spektakulære bilder tatt fra byens tak; Ulrikens topp. Den storslåtte utsikten er en verdig avrunding på ethvert bilderas. Mitt bilderas ville også innbefattet bilder av nylaget foccacia vakkert dandert i guds frie, samt ekstremlykkelige barn i lek i sitt naturlige habitat. Så hvorfor alle disse bokstavene og ordene? Hvorfor lar jeg ikke bildene selv få holde sin vakre tale om denne eventyrlige dag!? -Fordi jeg ikke finner den jævla lednings-dingsen som tillater meg å overføre bilder fra kamera til maskin!! Argh!! Jeg har letet lenge. Lengre enn jeg strengt tatt taklet, og klart lengre enn tålmodigheten min strekker seg.

Men, lykke, lykke, lykke! Jeg er et såpass velorganisert mennesker at dette ikke byr på den store hindringen for meg likevel. (Det faktum at ledningen er borte beror selvsagt på at jeg bor med en gjeng med nisser og rotehoder...) Jeg er forberedt på alle eventualiteter, rent bildemessig. Jeg har nemlig laget meg et lite kartotek med bilder som er såpass "fleksible" at de er egnet til å illustrere de fleste tema. Jepp. Alltid beredt. Jeg velger meg derfor raskt et par av disse fiffige og allsidige bildene, slik at jeg endelig kan presentere bilderaset som med all tydelighet viser hvor fin denne vårdagen var: 

Idyll.

For en lykke når våren endelig er i anmarsj..

Titt-titt. Til og med Bambi tittet frem på denne loveliest of days!

Men hva skjer her? Teknologien kommer...

..med styrke! For å ødelegge!!

Frykt ikke. Våren, representert ved gullige små dyr, er klar for å sloss.

Og våren kicker ass!! Selvsagt. Hurra.

Slem teknologi er herved beseiret. Takket være snill teknologi og fremsynthet fra min side. Merkelig nok.

-The end-

Fornøyd

Jeg er ganske fornøyd med dette Fretexkjøpet mitt. Akkurat så fornøyd at jeg velger å/må blogge om det:

Da jeg var i Stockholm i vinter veide jeg nemlig for og imot å kjøpe denne fine lysestaken; Nordic Light. Det var et vanskelig valg. Men tilslutt valgte jeg å heller prioritere en "elefantsak"(-Dørholder? Bokstøtte? En tung elefantbamse som insisterte på å bli med meg hjem. Den må jeg nok blogge om en gang... Når jeg finner ut hvilken funksjon den har!). 


Uansett, et klokt valg. Spesielt nå sett ettertid, når jeg med ett er den heldige eier av dem begge.

Lysestaken var attpåtil flett ny, fortsatt med merkelappen på. Til  den nette sum av 45 kroner ble den min! Den er nå kommet i hus, hvor den kan få leve ut sin misjon og lyse opp min tilværelse. (-Jeg ønsker den forøvrig lykke til med det prosjektet, da jeg takket være forrige prosjekt lever i et stearinfritt hjem. Ikke et stearinlys i sikte...)


Nå er det helg. Trallala!! FFF*


* Fin Fredag Folkens!! :)

Smelting

Våren er i kjømda (?) og det blir lysere og lysere. Og hva gjør jeg da? Jeg realiserer en enkel, liten plan jeg har hatt gjennom den lange, mørke vinteren: Jeg smelter stearinrester. 

Ungene fikk en liten oppgave tidlig i vinter. De skulle ta vare på stearinlysrester etter de 1000 kubbelys som har hygget opp stemningen i heimen gjennom advent og jul. Den oppgaven tok de virkelig på alvorlig. De har samlet stort og smått. Kanskje mest stort; det ene lyset etter det andre har på mystisk vis forsvunnet lenge før det ble oppbrent. De har samlet restene i hver sin skål, og her om dagen følte jeg at det var på tide at jeg også tok tak i prosjektet (Opprinnelig skulle vi nemlig lage små, hyggelige julegaver av dem... Kan jeg nå skryte på meg at jeg er tidlig ut i år?)

Hele smelteprosessen var en meget enkel afære. Det var ingen grunn til å utsette den så lenge, nei!

Bilder uten ord... Regner med at dette langt på vei var selvforklarende!? 

Hensikten med lysstøperiet var i utgangspunktet å lage små julegaver, men det viktigste ble nok likevel at ungene fikk en gøy, enkel og praktisk erfaring med resirkulering. Nå gleder de seg til å brenne faklene sine i påsken. Mens stearinlys på magisk vis fortsetter å forsvinne fra alle husets lysestaker...

Tankestorm

Kort glimt fra dagen min:

Ferdig på jobb, og lett til sinns. Jeg går med lette steg og nyter solen. Den gir riktignok en heller stakkarslig imitasjon av en vårsol, men jeg velger å gi den poeng for å prøve.

Tankene mine dreier seg behagelig nok bare om trivielle og enkle ting. Men så ser jeg noe som endrer på det. En død måke. Og BAM! Tankene mine flyr hit og dit. 


Først blir jeg trist over å se døden.

Så blir jeg glad av tanken på at noen har tatt seg tid til å sørge over denne skapningen, og skrive ordene R.I.P

Men like etter slår tanken meg; Tenk hvis noen har drept denne fuglen! For å lage syk installasjonskunst!?


- og jeg, som den makabre publikummer, står bare her og glor...

Jeg kjenner raskt på de motstridende tankene jeg har omkring det å ta bilder av den døde måken. Og er jeg ikke litt morbid når jeg finner arrangementet litt vakkert?

Nå vet jeg ikke helt hva jeg mener lenger. Men jeg er rimelig sikker på at jeg er uenig med Odd Børretzen; Jeg hater såvisst ikke måker!  

Tvert imot; Jeg skulle gjerne sett denne måken fly høyt - og forholdt meg til dens luftige svev med mitt lufthodes begrensede kapasitet!