Is

Naturen har mye vakkert å by på - selv midt i byen. Det er dessverre fort gjort å glemme dette. Med kulden kommer også instinket som får meg til å krype sammen i vinterjakken, trekke ansiktet godt ned i skjerfet og feste blikket stivt mot bakken. Dette medfører naturlig nok en gjennomført neglisjering av alt som befinner seg over knehøyde. Når jeg er ute å promenerer enser jeg derfor såvidt fasader, trafikklys og mennesker. Men bakken, underlaget, asfalten, den har jeg stålkontroll på. Og i beste Askeladd-stil utbryter jeg dermed med jevne mellomrom; Jeg fant, jeg fant!   


En ettermiddag fant jeg flere ting:

*Jeg fant vakker is, små frossede dammer mellom asfaltsprekker.

*Jeg fant stor glede i mobilkameraet mitt:

* Jeg fant ut at det er helt utrolig hvor mye lyset og kameravinkelen har å si for fargene og motivet:

*Jeg fant ut at jeg ville melde meg på Mandagsutfordringen hos Alt som er vakkert.

* Jeg fant igjen Pippi. Og bestemte meg for å si med henne: Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert!

* Jeg fant ut at unger ikke nødvendigvis synes at det er like spennende som sin mor å stå og filosofere ved synet av is:

Hvorfor stå å se på når man kan delta? Spark og knus så isen spruter.. Eplekart leder an.

* Jeg fant ut av de hadde rett, det er gøy å knuse is. Redigering av naturen, på en fin og lovlig måte... Begge ungene gjør en solid innsats:

..og mens vi sparket, hoppet, kastet og skrapte på isen fikk vi også varmen i oss og løftet blikket litt opp. Det er vakkert ute! 

(Øverste bilde er med i mandagsutfordringen- som jeg i grunn ikke helt vet hva er...?  Men jeg ble inspirert av Mies Mirakler sitt bidrag)

Mykje lys og mykje varme..

I dag har vi hatt en skikkelig fin og forholdsvis lat søndag. Vi har vært en liten tur med en liten hund, i litt sol. Og vi har vært innom en utstilling jeg lenge har hatt lyst å se. (Hvilket jeg nok kommer tilbake til ved senere anledning). Resten av dagen har vi tilbrakt hjemme, foran peis og med strikketøy. For gjett hva mine barn spurte meg om i dag? Om jeg kunne lære dem å strikke! Selvsagt kunne jeg det. De kunne ikke timet det bedre, da jeg er inne i en strikkedilleperiode uten like for tiden. Dermed ble det strikkeskole i Epleheimen. 


Jeg er kan hende ikke den mest tålmodige eller mest pedagogisk anlagte person i den vestlige hemisfære, men en ting var jeg bevisst på: Strikkeinnsatsen dere skulle belønnes med et resultat! Fordi min tidligere erfaring er at strikking lett kan ende opp som en noe meningsløs aktivitet, som noe som ofte kulminerer i.. ingenting. Jeg har som oftest kun klart å produsere udefinerbare lapper. Eller, aller nådigst, et skjerf- og da kun hvis jeg har vært veldig utholdende og strikket i det som har føltes som små evigheter. Dette er ikke motiverende. Hvor mange meningsløse, strikkede lapper trenger et hjem for å føles komplett? Svært få, kan jeg fortelle..


Så, uten mer mas, se hva mine skjønne små har laget i dag:

Strikkelapper surret rundt syltetøyglass = strikkebelønning.  Meget fornøyde skapere står
bak lyktgledene, fra venstre: Epleblomst, Eples gamle heklelykt og tilslutt Eplekart!

Nå er det altså mykje lys og mykje varme i Epleheimen, og jeg vet knapt om en bedre måte å avslutte en uke på! Kanskje en kopp kakao for å toppe det hele!? Skål!

Catch!

Med vantro blikk har jeg lest gjennom mitt forrige innlegg. Og, i likhet med hva jeg kan lese i noen kommentarer, er det vanskelig å tro hva som kommer frem i innlegget. Tenk at jeg ikke hadde "næringsvett" nok til å sikre meg en fantastisk fin trearmet herlighet av en lampe!? Det hører riktignok med til historien at den var sinnsyk dyr, og at jeg allerede har fire lignende lamper.... Sant? (Jammen, jammen- de er jo ikke like fine! Og den ene av dem har bare to armer. Tenk det, bare to armer!) 
-Nei, det er ikke til å komme unna: Jeg feilvurderte situasjonen grovt. Eneste trøsten er at den lampen kanskje er hos en av dere nå? Og at den har det veeeldig godt i sitt nye hjem!  Men det er en mager trøst....

Uansett, jeg mener likevel at jeg kan ha opparbeidet meg litt god karma gjennom mitt catch- and releaseprosjekt. Selvsagt ikke slike viktige og riktige karmapoeng som uselviske og edle handlinger genererer, men mer sånne små "skjebnen-synes-du-er-helt-ålreit-og-har-ikke-tenkt-å-legge-hindre-i-veien-for-deg-sånn-rent-bruktkjøpsmessig poeng". Og det er ikke dumme poeng å ta med seg! For se bare hva som åpenbarte seg på en bruktbutikk, etter bare knappe 3 måneder med streng catching og releasing fra min side:

Fiin emalje! Og fine, lille og sarte bambien.  100 kroner samlet :)

Det kuppet gjorde at jeg klarte å holde fast på strategien min videre. (Men hva er egentlig strategien når jeg plutselig kjøper inn masse greier!?) Jeg fant plutselig også to fine emaljelysestaker den samme dagen, til bare ti kroner stykket. Jeg tror strategien må være å slippe det meste uti igjen og bare beholde det jeg virkelig, virkelig liker og samler på. Og emalje er fiint!

...og de ble flittig tatt i bruk i julen.  Hvem trenger vel lampe!?

Ah, dette gjorde godt. Nå kan jeg glemme lampefadesen. (Jeg skal ihvertfall gjøre et hederlig forsøk). Kankje det hjelper å se litt mer på lille bambien? Ja, det tror jeg!

*Smelt*

Sånn! Nå har jeg bedrevet offentlig bearbeiding av egen skuffelse- og det hjalp virkelig. Takk!

God fredag, alle sammen! Hvis helgen blir en skuffelse så husk å bearbeid det gjennom et blogginnlegg så fort som mulig!! ;)

Catch and release

Da jeg var liten var jeg fullstendig betatt av natur-og dyreprogrammer. David Attenborough var den s-t-o-r-e helten. Tenk alt den mannen fikk se og oppleve! Jeg var veldig takknemlig for å få være med på ferden, selv om reisen dessverre bare foregikk i hodet mitt og med tv-skjerm som transportmiddel.


I en lang periode har jeg dessverre sett en sørgelig utvikling når det gjelder naturprogram. Det er plutselig en drøss med macho kjekkaser som herjer rundt i skog og kratt med fototeam hanglende etter. Ved første mulighet og med største iver kaster de seg over ethvert intetanende dyr de snubler over. Fortrinnsvis et dyr proppfullt av dødelig nervegift og en generøs holdning til biting, angrep og genrell lemlesting. Action, det må visst til nå. Krokodiller skal klemmes, slangers kysses og bjørner beføles (forøvrig en dragning som ikke nødvendigvis belønnes med det heldigste utfall..). 


Dette er programmer som ikke klarer å formidle det magiske og det spektakulære ved vår klode. Den respekten og den undrende og forbløffede holdningen ovenfor natur og dyreriket som jeg satt igjen med, etter en tur med Sir Attenborough, er fullstendig fræværende. Vel, rett skal være rett- det må innrømmes at jeg blir forbløffet. Idét nok en suicidal hulemann velger å stikke albuen sin inn i et flodhestgap, inntar jeg såvisst en undrende holdning, men det er ikke av det positive slaget. Det er dyster hoderysting fra min side, etterfulgt av usammenhengende og ufullendte tanker som, "Men hva faen...hva planlegger mannen..?!" 


Jeg har altså med bombastisk besluttsomhet slått fast at disse programmene ikke har noe å tilby meg! Men med tiden har jeg innsett at jeg kanskje har vært for raskt ute med den slutningen? Jeg har nemlig hørt rykter om et meget populært program kalt Deadliest Catch (-for en tittel!). Jeg har dessverre ikke hatt gleden av å se dette selv, men i mitt hodet er det opplagt at dette handler om fisking, høye bølger, dramatikk og monstre fra dypet. Hva ellers? Dette har så ført til litt tankeaktivitet omkring fisking og fiskeprogram. I slike ser man ofte at sportfiskeren driver med såkalt catch and release. En meget logisk oppbygget aktivitet, hvor man fanger fisk med det formål for øye å slippe selvsamme fisk ut igjen i sitt naurlige habitat øyeblikkelig.  Ja, ja- kanskje blir den veid og tatt et bilde av også. -Aha!! Det er her jeg skjønner at jeg har noe å lære. Evig eies kun det tapte, spesielt hvis dette tapte er foreviget på film. En ny dimensjon har åpenbart seg, og endret min innstilling til bruktskatter og lopper. Jeg trenger ikke kjøpe skatten, jeg kan simpelthen bare fotografere kuppet. Catch and release! Enkelt og briliant.


Derfor har jeg i siste halvdel av 2011 avstått- stort sett- fra å kjøpe mine små gledesfunn. Jeg har bare knipset dem raskt med mobilen, og sett meg fornøyd med det. Og den taktikken har faktisk gitt avkastning i hjemmet på en positiv måte. For tiden er det utrolig nok mer som går ut av skuffer og skap, enn det som kommer inn. Hallelujah!!


I kveld har jeg dristet meg til å se gjennom noen av Catch and release- bildene mine. En oppgave jeg har fryktet. For tenk om jeg har avstått fra å anskaffe meg den herligste, herligste skatt!?

Dette går greit. Jeg kan faktisk klare meg fint uten denne boksen..

Fader, dette var værre. Den lampen burde jeg egentlig eie, føler jeg nå!
 Og formene var også fine.. Hm? Tvil er herved sådd om min nye tilnærming.

Dette funnet husker jeg godt. Ble først så utrolig glad da jeg fant Daisy-servise på Fretex,
men det var likevel noe som skurret... Men hva? Tok noen sekunder før jeg forstod at all orange-
fargen var borte!? Og likevel skulle Frekke-Fretex ha 190 kr per kuvert.. Knips og gudd bay!

En koffert full av...greier. Og sikkert mye brukendes, men knips- og sayonara!

Men dette var kanskje litt fint...? Eller er det bergenseren i meg som liker?

Gikk jeg virkelig fra dette? Jeg liker jo Figgjo!

..og dette? Jeg liker jo Stavanger Flint!

Fin,  men lettere å slippe ut igjen enn en del annen fangst.

Og denne skal også få fortsette å svømme...

HELVETE!! Hva i all verden er det jeg har drevet med?
Deadliest Catch, my ass (for å være veldig internasjonal)
Fineste, fineste lampen- og den er ikke min!?  Hva skjedde her? 

Føler med ett at jeg har oppført meg like absurd og idiotisk som de dustete programlederne jeg har kritisert. Sir Attenborough hadde sikkert intuitivt forstått hvilken dyrebar skatt sistnevnte lampe var, og behandlet den med varsom respekt- vel hjemme i eget hjem! 

Jeg må finslipe den nye taktikken min, skjønner jeg. Men jeg tror jeg holder fast på hovedessensen likevel... en stund til! 

En beslutning som kanskje kan være til glede for andre skattejegere der ute?

Gullfisk oppsummerer

Første blogginnlegg i det nye året. Det krever selvsagt litt mimring og oppsummering. Problemet er at jeg ikke husker lengre tilbake enn til tidlig 2012. Altså ca en uke bak i tid. Gullfisk.

Jeg har lært, i hvertfall blitt fortalt, at det ikke finnes problemer, bare utfordringer. Så jeg tar denne utfordringen fra meg selv, og skrur tiden mentalt tilbake. Litt. For en uke siden drev jeg å ryddet vekk julen. En aktivitet som gikk meget ustrukturert og langsomt for seg. Spesielt siden jeg innbilte meg at det var en god idè å ta bilder av pynten etterhvert som den ble fjernet. Hvorfor, er det kanskje flere enn jeg som lurer på? Men beslutningsgrunnlaget for den idèen er borte, godt gjemt bak glemselens slør. Sikkert et passende sted for den utvilsomt skakke argumentasjonsrekken som lå bak. Uansett. Bilder ble tatt. Bilder vil bli vist. Deal with it. 

Julekulene har en tendens til å mellomstoppe mange ganger før de
ender i julekassen..

Eplekart sitt nyeste bidrag til husets stadig økende julepyntbeholdning!

Epleblomst sitt siste bidrag... Takk og pris for mine kreative engleunger!

Selv synes jeg at det enkle  også kan være ganske dekorativt, men der møter jeg motstand..

Etter kort tid er fruktfatet nemlig omstendelig og ettertrykkelig pimpet opp!
Takk og pris for kreative unger... eller?

Men nå er i hvertfall julen 2011 et avsluttet kapittel. Selv om jeg nok må belage
meg på å snuble i juleesker og fjerne barnål fra fot i mange måneder fremover..

Nå kom jeg plutselig i hug andre fordums tider også, og vage minner om en førjulstid preget av sinnsyk og intens strikking trenger seg på. Salige skaper, jeg fikk så til de grader fot på strikkingen denne gangen! Hvilket resulterte i en monoton gavestrøm fra min kant denne julen; luer til Alle-mann-alle. Luer med eget merke på, intet mindre! Tenk det. Jeg har altså ikke bare klart å bestille egen merkelapp, men endatil fått sydd dem på hele luehaugen. Året 2011 blir stående som året da jeg overrasket meg selv. Grundig. Ingen tvil om det.

Heimespøta. Hurra!! Ingen tvil om at det står en stolt skaper og
giver bak disse kreasjonene!

Strikkeinspirasjonen fikk jeg av Frk. Virrum tidlig i høst, da hun hadde et innlegg med den fiineste strikkelue. Tusen takk for det! Innen det nye året stormet inn og overtok roret rakk jeg å klirre sammen intet mindre enn 15 luer. Jepp, småbesatt er ordet. 15 luer! Er det egentlig friskt? 


Og stikkefeberen vedvarer. Jeg holder nå på med mitt tredje prosjekt. Med prosjekt mener jeg at jeg følger en oppskrift og bruker egnet garn til formålet. Grensespengende tilnærming til strikk. Vær trygg på at disse vil bli behørig presentert i egne innlegg. Kanskje opptil flere ganger. Ja - 2012 vil utvilsomt bli et godt år...


...hvilket jeg håper vil gjelde oss alle sammen! De beste ønsker fra meg :)

Legg listen lavt!

Mine juleforberedelser består stort sett i å stadig senke krav og forventninger tilstrekkelig. Legges listen lavt nok i tide setter juleidyllen inn med et smell! Standarden på hjemmets kaker, gaver, forberedelser og juleestetikk gis slik sett en reell mulighet til å innfri de håp og drømmer man måtte besittet for den kommende julehøytid. Det er sterkt redigerte håp og drømmer riktignok, men likevel..


Føl deg gjerne fri tidlig i september. Da er det helt på sin plass å vurdere å gi samtlige i slekten en hjemmestrikket mariusgenser med dertilhørende votter og lue. Leenge til jul, og hvor vanskelig kan det egentlig være? Vær raus og sett av en uke til hvert sett. Fryd deg så over at det regnestykket gir deg masser av tid til overs. Hvorfor ikke lage all mat fra grunnen i månedene fremover? Kjøp deg et lam, og la det gå løs i guds frie til potetene er klar. Der har du med ett pinnekjøttet på plass. Så godt som. 


Siden julemiddagen ser ut til å lage seg selv, virker det kanskje nå forlokkende å bruke overskuddet til noe så hyggelig som konfektlaging. 12 sorter. Med hjemmelaget sjokolade. Og hjemmelaget marsipan. Og hjemmebrygget kirsebærlikør. Selvsagt! Man kan invitere venner, familie og bekjente. Og tidligere kollegaer. Og er ikke dette også den perfekte anledning til å ta opp igjen kontakten med venninner fra barneskolen? Tenk, så kooselig! Best å lage noen hyggelige invitasjoner med en gang. Fint å begynne forsiktig, som for eksempel med å lage papiret... 


Ah, det er som jeg alltid har trodd. Med god planlegging får man plass til det meste.


Dette er kanskje mitt favorittstadium i julerusen. Alt er mulig og ingenting umulig. Ingenting! Hekle et to meter høyt juletre? Hvorfor ikke? Litt sukkervann til slutt og det står som en påle. Garantert. Tenk på alle barnålen man slipper å stri med. Genialt. I grunnen veldig tidsbesparende... Lurt. Male om stuen i en lunere og mer julete farge? Det er gjort på en liten ettermiddag, og så rasende enkelt det vil være å endre på det i tide til nyttårsfeiringen.. 


Men så, når julen faktisk nærmer seg, da begynner den egentlige jobben. Man må med hard hånd og kritisk blikk luke vekk de villeste planene. Det går forsåvidt på rutinen etterhvert, men deretter må også flere av de planene man innerst inne faktisk trodde man skulle realisere, også avlyses. Det er verre. Kill your darlings! Konfektlaging- det trodde jeg virkelig at jeg skulle få til i år. Virkelig. Men nei, jeg ser nå at den planen også må legges død. Det går forsåvidt greit så lenge man holder blikket festet på premien. I år er det én ting jeg virkelig har prioritert og det er pepperkakehuset. I år er nemlig året da alle mine ambisjoner, håp og visjoner for julen 2011 skulle inkarneres i et praktbygg av bibelske proporsjoner!

Er dette mitt? Nei. På min inspirasjonsrunde fant jeg dette (her). Fiint.  

Dette var også fint. Men jeg tar en råsjans og legger listen høyere i år!!

Nå snakker vi!! Husbygger med visjoner! 

Trommevirvel!!! Eplefamiliens praktverk avdekkes herved:

Hva!? Hva er dette? Selv med "redigering" av bakgrunnen,  for å forsøksvis gi
bildet et drømmende uttrykk, er  dette laaangt fra min pepperkakehusdrøm ...

Skal jeg aldri lære!? 


Jeg må holde meg til planen: Senk ambisjonsnivå! Senk forventningene! Øyeblikkelig! Og, som ved ett trylleslag er disse to "husene" plutselig noe av det flotteste jeg noensinne har hatt æren av å hvile blikket på!! *Smelt* Så effektivt kan det nemlig være. Det krever øving og atter øving, men prøv det- belønningen er en stressfri og overveldende julefølelse! Nå er jeg lykkelig over at mitt hjem berikes med et pepperkakehus okupert av diger sjokoladepingvin, komplett med utedo - som etter sigende angripes av et frådende kjempeekorn! Dét er vel jul, det!?


10 dager igjen- og på tide å begynne å strikke Mariusgensere!! 

Kalender is the good shit!

Jeg er veldig begeistret for kalenderskikken. Kanskje ikke akkurat på kvelden 30. november, men ellers blir jeg glad bare av tanken på kalendere. Jeg snakker om adventskalender nå, selvsagt, bare for å være helt presis. 


Vi har ikke begynt å julepimpe vesleheimen ennå, men jeg synes at hele stuggu umiddelbart får et slør av jul over seg idet kalenderen henges opp. Jeg merker at den handlingen setter meg i en øyeblikkelig julete sinnstemning, en stemning jeg føler at også omgivelsene mine verdsetter at jeg tuller meg selv inn i. I hvertfall når det bare resulterer i et litt fåret smil fra min side, og ikke noe mer konkret og panisk handlingsrettet. 


Jeg er utilslørt stolt over å ha brodert kalendere til begge mine små. Derfor må jeg selvsagt også i år vise frem praktverkene. (Kalenderene altså. Mine barn er selvsagt også praktverk, men i disse tider er det faktisk de broderte skattene mine jeg har mest vansker med å trekke mitt blikk bort fra..)

En ujulete bokhylle blir med et enkelt (?) grep tilstrekkelig julepimpet.

Naiis, om jeg får si det selv! 

Denne kalenderen lagde jeg til Eplekart, og han fikk den da han var 3 år. I noen år delte ungene kalenderen, og det kunne de selvsagt ha fortsatt med. Men plutselig en dag ble jeg veldig inspirert og bestemte meg for å brodere en til Epleblomst også. Dette øyeblikket preget av guddommelig overmot og naiv skapertrang kom til å prege årene som fulgte... 


Herlighet for en tvangsstyrt jobb det var (for meg) å lage noe slikt. Men nå er jeg veldig fornøyd:

Disney og jul. Sukk. De hører sammen, synes jeg.
(inntil et visst punkt riktignok)

Så koselig. Her synges julen inn så lystig, så lystig...
(Ser du hvor mange, små sting som må til for å lage dette? Jævlig mange! For å si det rett ut.

Vi har bevisst valgt å legge oss på et meget edruelig nivå når det gjelder kalendergavenes innhold og verdi. Jeg er ikke glad i overdrevne gavedryss eller massivt forbruk av plastic fantastic, så årets kalender består av bittesmå overraskelser og planlagte aktiviteter som kan korte ventetiden fremover. 

Er det ufint å nevne i denne sammenhengen at jeg får julekalender selv- og at mine gaver til nå har gruset ungene sine? He-he