Oh Joy!

Så er altså adventstiden endelig kommet. Søte, fredfulle og harmoniske advent som mykt varsler julens komme. Åhh sjelefred!!
Skriiiiiiiik!!!!

Nei, det blir aldri helt som jeg håper eller tror. Å jada - har hørt ordtaket "som julekvelden på kjærringa", men nettopp derfor tror jeg jo at jeg er forberedt - Klar. Men i år som i fjor begynner jeg med forberedelsene latterlig seint. Ta julekalenderen for eksempel; var så seint ute at det ikke kvalifiseres til kalles en forberedelse en gang. Jeg mener bestemt at grunnen til dette er at jeg utålmodig begynner å tenke på kalendere allerede i september, og siden det bare er klysete å være klar til jul allerede da, utsetter jeg det. Motvillig og nølende, mens jeg mumler må vente litt, må vente litt til... Og dette, viser det seg, er et mantra jeg virkelig ser ut til å ta til meg. For her i Eplehuset ventet vi til klokken 22:15 i går kveld, altså den 30. november, før det demret for oss at det er noe som heter advent... og at dette "noe" nærmet seg med hastige og lystige steg. Der satt vi altså, helt uforberedt, benket foran skjermen med sesong 1 av Breaking Bad og frydet oss. Helt til det sa pling!! "Er det mulig!? Det er 1. desember i morgen og vi må pakke inn 48 fine, fargekoordinerte og politisk korrekte, ikke-materialistiske, sukkerfrie gaver til neste morgen!!" (merkelig nok er det slik jeg etterhvert har forestilt meg kalenderopplegget... som opplagt har fått modnet alt for lenge). Vi hadde altså noen få knappe timer på å leite frem gavene, som vi begge håpet at den andre hadde kontroll på, pakke dem inn, finne frem kalenderene OG kose oss med oppgaven underveis (det siste er vi som kjærlige foreldre programforpliktet til å gjøre).

Men, akk, det var sørgelig lite som var på stell på denne fronten. Heldigvis har vi nettopp vært på reise, og begge er snopedyr av rang, så det var nok av godis i omløp. Dette ble raskt og skånselsløs inntyllet i glorete julepapir fra i fjor før hver lille gavebylt fikk påklistret en stubb fra et julebånd. Dette ble gjennomført med mer enn et øye på skjermen (Breaking Bad er så bra!!) og uten noen form for omtanke eller gjennomført strategi. Mirakuløst nok hadde vi kontroll på hvor julekalenderene befant seg. Frem med dem - hey, dette går jo unna. Hvorfor begynne tidlig!? Mindre mirakuløst var det å oppdage at begge kalenderene fortsatt var fullsatt av pakkebåndene fra i fjor. For selvsagt knytes ikke pakkene varsomt og forventningsfult av kalenderen av skjelvende og takknemlige barnehender- de klippes rått og effektivt av. Dermed så det slik ut:

Ja, så mørkt og trist var det en stund...

Jaja, det var kanskje ikke denne lille deltaljen som veltet den gjennomtenkte planen vår, men den var likevel en tidstyv som ikke ble hjertelig mottatt. Da det knotete arbeidet med å fjerne gavelikene fra i fjor var vel overstått, var det bare å begynne å knyte på årets pakker. Tenk: 48 stykker- det er mye det!  Det er da en tanke sniker seg frem i bevisstheten min...Hvorfor gjør jeg dette? År etter år? Og, hvem gjør jeg det for? Hvis det var opp til ungene så ville de jo helst hatt en Legokalender og en Hello Kittykalender. Jeg kan ikke konkurrere mot storindustrien- uansett hvor mange engleglansbilder og visdomsord jeg, etter planen, hadde dekorert pakkene og kalenderen med.. Innerst inne er jeg jo heller ikke begeistret for den massive fråtsingen som desembermåned er preget av. Hm? Et lite øyeblikk åpnes det opp for både ettertanke og tvil, men OJ- så skjeddde det noe sinnsykt på skjermen (her var vi alt kommet til episode 5 - og hui hvor det går!!) og så var det mentale vinduet lukket igjen. Kalenderen måtte bli ferdig og vi fortsatte med prosjektet. Vi jobbet effektivt og samkjørt med å få alt på plass, men avrundet selvsagt med en liten krangel om hvor kalenderene burde henge. Lett skal det ikke være- for her var det flere faktorer som måtte tas i betraktning. Jeg ønsket selvsagt å henge dem opp på en måte som både var praktisk og noenlunde estetisk. For jeg vil nemlig gjerne se dem- da de begge to er resultatet av mitt blodslit (kalenderene, altså, ikke ungene. Eller- det blir forsåvidt riktig uansett hvordan du velger å tolke den..).  Jeg har altså selv brodert disse kalenderene og det er for meg en STOR bragd- og jeg er stolt!!

Heldige Epleblomst sin. Ferdig i fjor. Myyye bannskap underveis.

Heldige Eplekart sin. Mer naiv da og mindre bannskap. Men tok meg 3 år..

De andre faktorene som måtte tas med i beregningen for opphenget var at begge kalenderene må henge i riktig høyde for ungene, men samtidig være utenfor rekkevidde fra spretten og leken katt og fra hund som på generell basis bare driver å herper.. Men vi kommer, til tross for disse små, dyrerelaterete hensynene, tilslutt i mål. Kalender på veggen og pakker på kalender. Stort vanskeligere er det jo i grunnen ikke. Vi er begge fornøyde. Mr White fra Breaking Bad har på sett og vis også bidratt til at freden atter en gang er gjennopprettet i Eplehuset. Det er pinlig tydelig at det finnes verre utfordringer for en familie enn det et adventsprosjeket i tidsnød kan akkumulere..

I dag tidlig våkner ungene langt lettere og mer spente enn de ellers gjør. De blir hoppende glade for kalenderen- og vi overrøses med takk, takk, takk! Når jeg ser på dem husker jeg så godt hvordan det føltes da jeg selv liten og det nærmet seg jul. Spenningen. Gleden og forventningene. Julen var magisk, og det er så godt å få bekreftet at de opplever julen og advent like så forventningsfulle, glade og takknemlige som jeg gjorde. Jeg tror ikke at "dagens unger" er for bortskjemt eller forventer for mye. Så selv om jeg hadde mine tvil da jeg i siste liten klinte i hop årets opplegg kjenner jeg at det er en meget god grunn til at jeg gjør dette. År etter år. Etter år!

Når jeg så kaller dette innlegget "Oh Joy" så mener jeg det! Både bittert ironisk og inderlig oppriktig!

Gledelig Spetakkel

Kaos og Lykke