Reke gatelangs, smilende

Jeg er så glad for at det finnes mennesker som gir meg slike fantastiske, overraskende, tankevekkende og lykkebobleskapende opplevelser når jeg vandrer gatelangs!!

Skjønne mai

Vi har hatt noen fine maidager, med 17.mai som det foreløpige høydepunktet. Lille Epleblomst på syv år har gledet seg voldsomt til nasjonaldagen, og har tegnet en fin tegning som innholder alle de tingene hun håpet 17. mai skulle bringe med seg:

En fin 17.mai inneholder bunad, fletter med sløyfe, gassballong, flagg, is, hund og fin natur.

For første gang noensinne hadde jeg tid til å flette håret hennes og finne frem sløyfebånd i flaggets farger samt knyte disse i flettene. Hurra! Ofte er det ikke tid til den siste finishen på noen av oss, når vi skal helle oss i bunaden og Eplekart skal i sin strøkne buekorpsuniform -og mye og mangt skal rekkes. Men i år fikk vi det til! Alt sammen. Nesten. Bunadscapen til Epleblomst var det dessverre ikke mulig å oppdrive. Den er så og si i daglig bruk her, som del av Hermine Grang-kostymet hennes, så selvsagt var den sporløst borte på den eneste dagen i året vi faktisk  "trengte" den. Noe er det alltid.. 

Når jeg ser nærmere på tegningen, så ser jeg at hun har tegnet seg selv uten
cape, så da var det vel meningen at den skulle utebli..? Tegningen
oppsummerer nemlig 17.mai-feiringen hennes (og vår) rimelig nøyaktig!

Jeg gikk også med bunad i år (selv om jeg tidligere har nevnt at 28.mars skulle bli min nye offisielle bunadsdag ;))Men nytt av året var at jeg hadde lagt inn et klesskifte halvveis i dagen. Profesjonelt, synes jeg. Vanligvis går jeg med bunaden til jeg plutselig og ampert utbryter: "Nå orker jeg ikke mer- jeg går hjem!" Og da mener jeg alvor. Bunaden må da av, helst innen minutter, og det gjelder å skyndte seg hjem. Jeg digger bunad og synes det er fantastisk stas å gå med den, men godfølelsen varer vanligvis bare noen timer. Men i år var jeg altså forberedt på dette. Jeg gledet meg nesten til å bli lei bunaden... For jeg gjorde nemlig et kupp på Fretex i begynnelsen av mai. Jeg fant en kjole som rett og slett er 17.mai- og jeg hedrer den nå ved å vise et bilde hvor jeg på snedig vis prøver å ta bilde av meg selv med den på:

Fiffig fremvising av fin kjole..

Etter dette mislykkede forsøket overtalte jeg et motvillig barn til å ta bilde av mor i finkjolen. Men bare vent litt, jeg skal bare...

...bare ordne meg litt. Knips! Utålmodig barn kaster ikke bort
nasjonaldag-minutter på å fotografere selvsentrert blogger.
Men imponerte da det instinktivt sensurerte bort bloggerhodet!

Ellers har mai så langt også brakt med seg noen fine turer; Vi har blant annet vært på nydelige Lyngheisenteret på Lygra:

Vakkert kulturlandskap i forblåste omgivelser..

Utrettelige barn som løper raskere enn både fotograf og vind.

Epleblomst på toppen av verden!

Eplekart er kongen på haugen!

Vi har hatt mange fine maidager- og ennå er vi bare knapt halvveis. Jeg kan bare konkludere med at jeg liker mai- selv om været til tider fremstår noe svikefullt! 


-Gode maidager, alle sammen!

Put a bird on it

Sterkt inspirert av YouTube-videoen Put a bird on it, som  Giraffmamma  linket til i dette innlegget, lagde jeg en liten vri på gaven til min flotte nevø sin konfirmasjon. Jeg visste at han, som den sunne ungdommen han er, helst ønsket seg penger i gave. Men jeg tenkte at det kanskje var litt kjedelig med bare konvolutter på gavebordet..? Og hva er løsningen når noe skal sprites opp? Enkelt! Put a bird on it! (Eller stick a bird on it, som jeg trodde de sa...)


Dermed ble pengegaven pøntet opp med fugler: 

Jeg lagde rett og slett en lang fugle-girlander med pengevinger. Og, om jeg får si det selv, jeg er rett og slett veldig fornøyd med ideen min! Jeg har nå en sterk tro på at det i enhver situasjon alltid vil være riktig å putte en bird on it. En ny ledestjerne lyser nå opp min livsvei!!


Og det er ikke bare det jeg har å takke Giraffmamma for, jeg har også vært så heldig å få en fin award av henne for en stund siden.

Tusen takk, Giraffmamma!

Heldige Eple har også fått en fin award av to andre flotte bloggere, Hegemoni og IdéSpiren:

Hjertelig takk for denne, dere to!!

Begge disse awardene skal gå videre til kreative og inspirerende bloggere med mindre enn 100 følgere. Hm? Nå har jeg en "situasjon" her! Jeg blir inspirert av så veldig mange.. så hvordan skal jeg løse dette? Put a bird on it, vel!!! 

Men hvordan gjør jeg det? Faen, endelig en livsfilosofi og så svikter den ved første og beste anledning!!

Jeg velger å gi awarden videre til en fantastisk blogger/kunstner som lager helt utrolig flotte bilder og kort, Katrine Kalleklev:

Se det fine kortet!!  Passende til en ung mann som skal gjøre seg klar
for det eventyret livet forhåpentligvis blir! Prikken over i´en på komfe-gaven.

Jeg anbefaler alle å besøke bloggen hennes, Magifabrik!

Ha en fin dag! Og hvis ikke dagen går som du ønsker så Flip the bird to it! DET er en livsfilosofi som aldri svikter!!

Herlighet

Hver dag går jeg. Kanskje til eller fra noe. Kanskje bare rett på butikken. Men aller helst på en liten tur. Jeg er kanskje overdrevet begeistret for nabolaget mitt, så jeg liker godt å tusle en runde i nærområdet. Gjerne med ungene. Og hunden. Eller til og med all by my lonesome self. Det er ikke langt til Nygårdsparken- som jeg elsker! Botanisk Hage er også like i nærheten. Vakker, vakker. Det er heller ikke vondt å sitte på en benk ved Lille Lungegårdsvannet! Jeg er derfor forholdsvis ofte på disse stedene. Og nå, på våren, med intens og livsbejaende blomstring, tenker jeg ofte; Herlighet, hvor vakkert det er! Hvorfor i helvete har jeg ikke kamera med!? Bortkastet skjønnhet, hvis den ikke kan foreviges... Nei, det siste mener jeg virkelig ikke. Men, jeg kjenner på en liten tvangstanke som presser seg frem; ta bilde, ta bilde, ta bilde - ellers er det ikke helt sikkert at dette har skjedd!  Dette har heldigvis ikke utartet seg til å bli en fullvoksen tvangshandling. Fordi jeg som oftest har glemt kamera hjemme..

Men i dag har jeg vært på en liten tur. Jeg hadde med hunden. Og jeg hadde med kamera! Jeg leste i gårsdagens avis at de japanske kirsebærtrærne ved Smålungeren kanskje kom til å være ferdigblomstret innen 17.mai. De vakreste trærne! Jeg var klar for å forevige dem før fargene forsvinner. Kirsebærblomster i solskinn! Herlighet, for et skue! Men det regnet i dag! Sjølvsagt! Så der travet jeg rundt i regnet, med et heller optimistisk antrekk (sånn værmessig, altså..)og småfrøs. Hvor var det blitt av våren min?  


Jeg fikk tatt noen bilder. Men hunden var ikke særlig samarbeidsvillig. Hun liker ikke regn. Hun er en bastardkjøter (Unnskyld, designrase, mener jeg... Glemmer det alltid.)og moren er av rasen Basenji. Den eneste hundetypen uten vanntett pels!!? En rase som skyr vann som pesten. Er det mulig!? Vi er altså de stolte eiere av en hund som muligens ikke er vanntett. Vi bor i Bergen. Herlighet! 


Uansett; her er noen bilder fra blomstringen i nabolaget mitt:

En stakkar som var like forvirret som meg. Trodde det var vår,
men det føles litt som høst...? Jeg safer, og kjører begge deler!

Etter at jeg hadde tatt bilder, med en villhund som prøvde å løpe mellom regndråpene, konstant svirrende omkring mine sandalkledde føtter, var det min tur til å stå å blomstre. For da tok hunden hevn. Jeg formelig så hva hun tenkte; hvis jeg må stå her i en dødbringende dusj av smeltet lava (hennes ord), så skal du faen meg få kjenne på varmen selv. Varm skamrødme! Og så satt hun seg resolutt ned, og gjorde sitt fornødne (Som det så fint heter, men fint var det ikke!) Midt i (på?) byens storstue. Til tross for at jeg er en durkdreven hundeeier, så er dette den delen av hundeeier/hund-forholdet jeg liker minst. Jada, jeg hadde hundeposer med. Men jeg hadde dessverre også fire andre poser med meg. (Fordi jeg gikk forbi både Fretex og Nille på veien, og likevel ikke klarte å gå forbi. Derfor lot jeg hunden stå bundet i regnet mens jeg selv "took my own sweet time" inne i det tørre og varme lokalet..) Men okai- til saken; Å stå slik til offentlig skue, mens jeg krangler med hund, poser, regn og kamera, er ikke en god opplevelse. Jeg fikk nå likevel plukket opp etter hund, og scannet mine nære omgivelser etter et bosspann. Da jeg endelig fikk ett i sikte var det bare å grasisøst nærme seg dette. Med en mine som ikke røpte hvor ufattelig dum jeg følte meg. For det gjør jeg. Hver gang. Hunden først og så jeg etter, med en liten svart pose, som jeg holder litt klønete på avstand. Og ja, jeg har hørt spøken hundre ganger. Den om hva besøkende fra en annen planet ville ha sagt om de kom til jorden, og fikk se en hundeier på tur med hunden sin: Det er helt klart den på fire ben som er sjefen. Den får den tobeinte slaven til å bære ekskrementene sine!

"Take me to your leader" Jeg tuller ikke., jeg kunne lese dette fra der jeg stod..

Den er jo vittig nok, den vitsen. Og, ja, jeg klarer meg fint uten publikum, det være seg utenomjordiske eller ordinære jordboere, når jeg hundeeier meg på denne måten. Men jeg må likevel innrømme at jeg ikke helt forstår denne vitsen... Eller, kanskje mer riktig, jeg er ikke helt enig med den. Skal det liksom være tegn på ledelse å få noen til å bære avføringen din? Når jeg blir Plantsjef, som jo er mitt endelig mål, så har jeg en hel drøss av planer som skal iverksettes. Og jeg skal være den første til å innrømme at det nok vil finnes en anseelig mengde sære tiltak oppført på den to-do listen min. Men det å få noen til å plukke opp etter meg, etter at jeg har gjort fra meg på offentlig sted, det kan jeg med hånden på hjerte si at ikke er en av dem! Herlighet!


Og med den syke overgangen, fra blomster til et heller udelikat emne, ønsker jeg dere en herlig helg!!

Hvis bare....

....... det engelske prinsebryllupet hadde sett slik ut: 






...så hadde jeg også giddet å se det!! ;)


Fin søndag!!

Påskebivirkninger

Helligdagene var over. Ikke at det gjorde noen forskjell fra eller til. Påsken hadde kommet og gått uten at den hadde etterlatt noen spor, eller gjort inntrykk på henne. I år som i fjor. Hun var likegyldig til handelstandens over-ivrige bruk av fargen gul, og de forseggjorte vindusutstillingene med yndige kyllinger og kunstferdige sjokolade-egg var bare bakgrunnsstøy, en del av bykjernen som hun hadde sluttet å forholde seg til. Det var andre sider ved byen som fanget hennes oppmerksomhet og interesse.

Hun kastet et kjapt blikk ut av kontorvinduet, og gjennom skitten kunne hun såvidt skimte trafikken nedenfor og menneskene som pilte langs husveggene. Som veldresserte rotter, tenkte hun foraktelig. Tidvis føltes det som om hun eksisterte i en parallell virkelighet. På den ene siden fantes det trivielle og det tradisjonelle livet som flertallet levde, bevisst eller ubevisst. Et A4 liv dominert av karriere, barn, status og fasadebygging. På den andre siden, på hennes side, fantes det virkelige livet. En tilværelse farget av jungelens lover og instinktenes krav. Et ærligere liv, men også et hardere liv. Hun satte seg trett ned bak skrivebordet. 


Arbeidsflaten var tildekket av papirer, aviser, brukte glass og flere askebeger. Det slitte treverket var bare synlig ytterst mot kanten, der stabler av papir tidligere hadde hatt tilholdsted, før de hadde gitt etter for tyngekraftens overtalelser og sklidd ned på gulvet. Midt på skrivebordet stod det en stor pappeske. Slitt og gammel, men uåpnet. En brevkniv lå like ved og hun strakk seg etter den. Hun grep den, men slapp den så brått ned igjen. Hun sendte et blikk mot esken. Blikket var fullt av uvilje. 

Hun reiste seg resolutt, og etter en målløs vandring frem og tilbake i det lille og sparsommelig møblerte rommet, vendte hun tilbake til vinduet. Her ble hun igjen stående og se ut. Lenge. Hun sukket tilslutt resignert og gikk bort til papirkurven ved utgangsdøren, hvor hun strakk seg med en rutinert, men oppgitt, bevegelse etter noe som lå i kurven. Under noen sammenkrøllede servietter, med den grelle 7eleven logoen på, fant hun det hun søkte. En halvflaske whiskey. Hun skrudde korken av med nølende bevegelser før hun satte flasken skjelvende til munnen og tømte dens innhold i en eneste langtrukken slurk. Hun lukket øynene og kjente hvordan varmen bredte seg i kroppen. Men den deilige og beroligende følelsen drikken ga, fikk raskt følge av en annen og like sterk følelse; selvforakten. Den grep tak i henne og hun kjente, med stigende kvalme, hvordan den etterhvert overvant whiskeyens bedøvende effekt. «Faen», mumlet hun. 


Hun hev den tomme flasken fra seg, og den befant seg nok en gang i papirkurven. Hun festet blikket på den uåpnede esken og var på vei mot den, da det banket på døren. Hvis den uventede lyden skremte henne, så vistes det ikke. Hun snudde seg rolig mot døren, og betraktet silouetten som kunne skimtes gjennom den ruglete ruten i døren. Hun smilte, men det var ikke et lykkelig smil. Hvis en ulv kunne smile, ville det ha sett slik ut. «Kom inn», sa hun idet det banket for andre gang. Inn i rommet steg en mann. En flott, bredskuldret mann. Here we go again, tenkte hun, og hun gjorde ingen forsøk på å skjule at hun målte den nyankomne fra topp til tå. Hun lot blikket gli sakte over hele mannens skikkelse, og endte ikke sin ordløse vurdering før hun følte at hun hadde fått stilnet nysgjerrrigheten tilstrekkelig. Hun stilte seg så nonchalant ved skrivebordets kortside og stirret avventende på ham.  Rommet var stille. Ingen av dem sa noe.  Den eneste lyden som hørtes i rommet var den sakte kvernende lyden av takviften, som roterte sakte over dem. Summingen fra den overdøvde eventuelle lyder som kunne nådd dem fra gaten, fire etasjer under dem. 

Mannen tok av seg hatten sin og tørket pannen med et kritthvitt lommetørkle. Blikket hans prøvde å holde hennes, men han måtte gi tapt. Han så ned i gulvet, før han igjen møtte blikket hennes og prøvende sa; «Er jeg kommet til rett sted?» Hun måtte innrømme ovenfor seg selv at hun var overrasket over den dype stemmen hans, og enda mer over klærne hans.  Han var ulastelig antrukket, med en mørk dress som helt klart ikke kom fra noen billigkjede. Hun så hvordan skjorten og jakken klamret seg til overkroppen hans, som forelskede ungpiker uten selvrespekt. Klærne var så tettsittende at hun ikke kunne fri seg fra denne tanken, at det her var snakk om kjærlighetssyke jenter som fant glede i hans nærvær og ikke kunne komme ham nær nok. Hun ristet det mentale bildet bort med et nesten umerkelig kast med hodet. 


Det var riktignok ikke slik hun hadde forestilt seg ham, men hun var ikke en som holdt fast ved feilslåtte slutninger. Hun gjorde derfor en rask omkalkulering av situasjonen, før hun svarte han: «Det kommer an på hva du leter etter.. Mister.» Hun la til det siste ordet idet hun snudde ryggen til ham og gikk rundt pulten og stilte seg bak den. «Jeg leter etter Eple», sa han. Var det noe utålmodig i stemmen hans? «Jeg har  korrespondert med henne. Med deg, om jeg ikke tar helt feil?» Da han ikke fikk noe svar, fortsatte han; «Som vi allerede har avklart, gjennom mailvekslingen vår, så er det altså jeg som er satt til å løse opp i denne konflikten du har gående mellom..»  «Konflikt?», hisset hun frem. «Det er ikke snakk om en konflikt! Jeg vil ha det som rettmessig tilhører meg, og jeg kan ikke se hvordan det skal være mulig å gjøre det om til en konflikt!!» Det lynte fra blikket  hennes, og det hadde en umiddelbar virkning på mannen. Han snudde seg bort et øyeblikk, og hun så at han ristet oppgitt på hodet. Da han vendte seg mot henne igjen var det med et hyggelig smil om munnen. «Vi kom visst litt skjevt ut her nå», sa han mens han rakte henne hånden. «Kan vi ta dette fra begynnelsen?»

Hun forbannet seg selv for at hun hadde mistet besinnelsen. Vær kald, vær kald, minnet hun seg selv på. Gjør dette riktig nå, det er mye på spill. Hun strakte frem sin egen hånd og tok hans i et fast grep. Hun så på ham, og tvang frem et smil hun håpet fremstod som hjertelig. «Selvsagt kan vi det. Jeg beklager mitt lille utbrudd, det har bare vært litt vanskelig for meg alt dette her... « Hun lot setningen dø ut mens hun gestikulerte svakt mot esken foran seg. Hun var fornøyd med seg selv. Hun antok at hun her hadde å gjøre med en herre som likte å føle seg god og sterk. En rettferdighetens beskytter. Dem var det ikke så mange av lenger. Hun konkluderte med at så lenge hun fremstod som en svak og hjelpesløs pike så ville hun få ham der hun ønsket. Han nikket på sin side stille før han medfølende sa:  «Selvsagt. Det har jeg stor forståelse for». Men hun registrerte at han unngikk å se direkte på esken, han hadde blikket festet like over den. Der ble det værende til han ble vár det litt spørrende uttrykket hennes, som hun kjapt fulgte opp med et: «Hva behager?» Hun så nedover seg selv, og festet sitt eget blikk der hvor hans så ut til å hvile. I brysthøyde. I hennes brysthøyde. Hun så opp igjen, hevet øyenbrynene sine, og ga ham et ertende smil. Det moret henne å se hvordan mannens gradvise forståelse av hennes insinusjoner ubevisst ble reflektertert i ansiktet hans. Han stod midt i rommet, rød og varm i ansiktet og stammet frem; «Nei, jeg beklager... Jeg mente ikke... jeg stod i mine egne tanker... « Men med ett ga han bare opp. Han rettet seg opp i ryggen og så på henne med et fast blikk. «Eple. Ikke lek med meg.» Han tok noen bestemte skritt mot henne uten å slippe blikket hennes. «Nå er det nok. Vi må få denne saken ut av verden. Ja?»

Hun visste at han hadde rett. Dette måtte ikke bli personlig. Selv om hun visste hvor lett det ville vært å hale fisken i land. Hale han inn, inn i armene hennes. Hun ønsket å jage vekk demonene som rev i henne, og hun visste av erfaring at et nytt og spennende bekjentskap kunne ha den virkningen. Om enn bare for en stakket stund. 


Hun kjente med ett tørsten hugge tak i henne, med en slik overraskende kraft at hun et lite øyeblikk svaiet. Hun satte seg øyeblikkelig ned, mens hun prøvde å se avslappet og avbalansert ut. Det var overhodet ikke lett, men takket være mange års øvelse fikk hun det til, sånn noenlund. Etter en liten stillhet sa hun: «Ja, selvsagt. La oss ta tak i dette og bli ferdige, en gang for alle.» Blikkene deres møttes, og med en ordløs forståelse skjøv hun pakken mot ham samtidig som han trakk den til seg. Han tok i mot brevkniven hun rakte ham, og dro den bestemt gjennom tapen som holdt pappesken lukket. Han la deretter kniven fra seg, og løftet klaffene til side. Hun snudde seg instinktivt vekk, og ville ikke se på innholdet. Hun husket fortsatt hvordan det hadde sett ut første gangen hun så det. Da hadde hun stirret vantro på innholdet, gispet og, med en vond klump i halsen, pakket det ned i igjen i esken og så tapet det hele igjen. Hun hadde ikke orket å forholde seg til innholdet etter det. 

Nå var tiden kommet, og hun måtte møte fortiden. Hun tvang seg til å følge med da han, etter litt romstrering, trakk opp en sylinderformet beholder fra esken. Det prikket for øynene hennes. Nå gjelder det, nå gjelder det, nå gjelder det. Mantraet gikk som en loop gjennom den tåkete hjernen hennes. Om bare han ser det jeg ser, tenkte hun, om han bare forstår situsjonen riktig... Tankene hennes fór gjennom hodet uten at hun fikk tid til å prosessere dem. Og før hun visste hva som kom til å skje videre stod han plutselig der med tapeten hennes, strukket ut mellom de sterke hendene sine. Han mønstret hullene som perforerte hele rullen, og sa med skråsikker røst: «Jepp. Du har rett. Dette er posten sin feil, og du vil få erstatning for hele beløpet. Denne tapetforsendelsen er ene og alene vårt ansvar. Du har hatt rett hele tiden, og vi skal selvsagt ordne opp i alt.» 

Hun sukket lettet ut og den anspente kroppen hennes slappet merkbart av. Hun tok postmannen resolutt i sine armer, senket han ned mot siden, lente seg deretter over han og med en bestemt mine ga hun sin favorittpostmann et stort smellkyss. Så løftet hun hodet og lo hjertelig.

(Se dette innlegget for forhistorien. Hahaha- som om noen gidder å lese noe mer her. Noensinne!)

God påske!

NÅ er jeg klar for påske!

* Solen titter glimtvis frem, men jeg er optimist og tror det snart blir nydelige vær. Faktisk for evig og alltid, i all tenkelig fremtid!

* Påsketreet er pyntet (Jepp- det ble et tre i år. Ungene har fått bestemme, og de valgte å dra inn et helt tre...)

* Poirot var på tv i går. Det gjorde underverker for påskefølelsen min. Elsker Agatha Christie!! 

* Krimbøker er på plass. I år skal jeg prøve meg på Jo Nesbø sine Harry Hole bøker. Som jeg av en eller annen grunn ikke har villet lese tidligere... Men Pafrika anbefaler dem, så da er de gode!

* Sjokolade er allerede kjøpt inn, spist opp, og kjøpt inn igjen på nytt. Ah, et herlig liv..

* Påskebilder er tatt:

Det er så godt med alt som er gjort. Nå trenger jeg ikke stresse med å ta flere bilder denne påsken... Nå kan ungene leke alene ute i snøen (ved hytten) uten at jeg trenger å være med ut for å få noen "sunne" bilder av årets påske. Jeg viser bildet av mine 1kroners kyllinger, i en eng av ungarsk blåveis, istedet! Luurt. (Er nemlig veldig ferdig med snø nå!!)

Eplekart og Epleblomst storkoser seg ute. Påsken 2011

Importert blåveis- kun det beste for mine små..

Et yndig, lite barn. Som lurer på når det får slippe inn i hytten igjen..
(Dette bildet er med i Mandagstema hos Alt som er vakkert.)

De beste ønsker for påsken til alle som titter innom!!