Sømløst forløp?

Oppmuntret av suksessen med putetrekk-kjolen gikk jeg med forventningsfull glede i gang med en ny kjole. Muligens noe full av meg selv valgte jeg å prøve ut ett nytt mønster. Jeg bestemte meg for å sy en såkalt skjorte-kjole, funnet hos fantastisk flinke Made. 


Når man leser bloggen hennes så virker alt så fint, enkelt og selvsagt. Dana tar seg virkelig tid til å beskrive og forklare i detalj. Jeg er veldig begeistret!! Men jeg er redd jeg har en kognitiv svikt når det gjelder tolkning av mønstre. Uansett hvor grundig og detaljert de er beskrevet, både i tekst- og billedform, så kommer jeg plutselig til et punkt hvor jeg ikke skjønner noe. Jeg vet plutselig ikke hvilke stoffbiter som er hva, og med ett så aner jeg ikke lenger hvordan et plagg skal se ut. Jeg er fullstendig fortapt! Hva er foran og hva er bak? Hvordan skal denne lille stoffflisen kunne bli et erme? Og hva er dette, en symaskin? 


Naivt, og håpløst optimistisk, tyr jeg da gjerne til de nærmeste omgivelsene mine, og søker hjelp der. Nærmeste omgivelsene mine er ofte Eplekjekk. Effektfullt, kan du tro. På en god dag vil en slik forespørsel bare føre til blikkhimling og skuldertrekk fra hans side, og det er ikke mye hjelp i det. Men likevel er den responsen gjerne å foretrekke... Er jeg så desperat etter syhjelp at jeg velger å trekke Eplekjekk inn når han er i storslag, ja, da fortjener jeg det jeg får: Mange uønskede innspill, levert med snert, samt en massiv dossering omkring matematiske godbiter som romfølelse, vinkler, måleenheter og kvarker (Ja, hvorfor ikke?). Alt servert i en herlig belærende tone. Er jeg riktig så heldig blir det hele avrundet med noe nær et skuespill, hvor Eplekjekk villig påtar seg rollen som sypedagog, og slenger om seg med mer eller mindre ufine betraktninger. Det lille drama ender gjerne med en raff diagnostisering av meg og min sydrøm- og basert på min manglende forståelse for skjematiske fremstillinger i form av mønsterark har yrkestittelen sykolog plutselig oppstått. Men uavhengig av hvor han varm han snakker seg, så er det vanskelig for meg å ta han seriøst. Spesielt når jeg ser hvor han fryder seg over sitt eget vidd. Jeg føler meg faktisk nokså usårlig og ukrenkelig, for jeg har både saks og sømspretter i umiddelbar nærhet. Og jeg har få sperrer på å bruke dem..  


Når sypedagogen, mellom latterkulene, endelig oppdager villskapen i blikket mitt, og de hvite knokene som strammer grepet om saksen, er det full retrett. Mitt lille sybehov og min sjarmerende kognitive svikt kunne ellers i verste fall kulliminert i et behov for tett oppfølging fra et profesjonelt hjelpeapparat, både sykolog, lege, advokat og det som verre er...


Men, tilbake til selve syingen- og ikke det huslige drama som omslutter aktiviteten. Her skal man altså kjapt og greit forvandle en høyst ordinær herreskjorte til en sjarmerende kjole. Da begynnner man selvsagt i skapet til husets herre. Men som jeg håper at overnevnte lille beretning om sypedagogen med all tydelighet har vist- det finnes ingen herre her i huset. Og jeg tviler på at jeg klarer å omgjøre hans velfortjente tvangstrøyer om til vakre kjoler (for den tilkalte sykologen er selvsagt ment for han...) Dermed er det bare, nok en gang, å ty til Fretex. Fader, det er jammen mye som må kjøpes inn for å redesigne det man alt skal ha liggende i eget skap..?


Skjorte kom på plass, jeg tegnet mønster, og jeg klippet i nevnte skjorte. Jeg fulgte mønster til punkt og prikke, og jeg smilte fra øre til øre. Jeg var plutselig fortapt, og skjønte mindre enn ingenting da jeg skulle ta fatt på ermene til kjolen. Jeg lot være å be om hjelp. Fremgang!! Jeg løste det hele uten å måtte true noen med saks. Drømmeprosjekt!! Fikset til ermene uten å se på mønster (jeg hadde ingen ide lenger om hvor i oppskriften jeg var kommet). Og ermene ble superfine. Finere enn på oppskriften. Lykke!! Eneste jeg angrer på er at jeg ikke klarte å få med meg hva jeg gjorde- og dermed står uten mulighet til å gjenta suksessen. Men det er i grunn ikke så nøye. Føler nå at det likevel er på tide å steppe det hele opp- kanskje begynne å sy bunader på bestilling? Det føles riktig!


Bilder av vakker kreasjon, se og nyt:

Hadde planer om å vise dere steg-for-steg bilder.  Men det ble for dramatiske bilder
(og de kunne kanskje blitt brukt mot meg i retten..?)

Helt klar en ikke-sitte-stille-men-være-på-farten-kjole!!
Og det liker jeg!

Sånn, da fikk jeg delt litt av vår søndagsidyll! ;) 
De beste ønsker om fine dager til alle som er innom!!