Kakerester fra fjorårets jul. Deilige biscotti. Deilige i fjor, i det minste. Nå utvilsom mest velegnet til bloggmateriale. Nettopp derfor hadde jeg en plan om å lage et utrolig morsomt innlegg ala "Sjekk hvor tidlig jeg er ute i år, folkens! En kakesort i boks allerede, og det i midten av november. Ha-ha "
Men nå kan jeg plutselig ikke innta den ironiske distansen til kakebakst, syv sorter, husmorgalskap og juleforberedelser i juni. En tilnærming som jeg vanligvis føler meg komfortable med. For nå er jeg plutselig selv verste sort: Jeg har alle syv sortene i hus!!
La oss begynne fra venstre: Luksuspepperkaker (intet mindre), potetmeltopper, nøtteroser, sjokoladekjeks, serinakaker, sjakkruter og tilsist kokosmakroner. |
Jeg fatter ikke selv hvordan dette skjedde. Jeg husker vagt at jeg takket ja til en bake-invitasjon for noen uker siden. Jeg erindrer også en noe cool holdning fra min side, da det ble spesifisert at det var snakk om en skikkelig bakeøkt. Yeah, yeah, hardcore-baking, nå ble jeg redd liksom, tenkte jeg noe oppessen.
Vel, jeg var et annet, og langt mer naivt, menneske den gangen....
Jeg troppet bekymringsløst opp på avtalt dag og avtalt sted. Men stedet var ikke slik jeg husket det. Kjøkkenet var blitt en liten fabrikk, med tre arbeidsstasjoner og med en ekstra komfyr. På veggen hang det oppskrifter og på en benk stod det ingredienser på rad og rekke; 18 pakker smør, 6 pakker mel, poser med nøtter, krydder og sjokolade, samt sukkerpakker og fløte. Okaaaai? Det var faktisk snakk om HardCore KakeBaking. Og jeg ble umiddelbart litt redd.
Jeg ble tatt godt i mot av de andre, selv om jeg fikk litt pes for den noe skrinne kakebokssamlingen min. Bare tre stykker? Har du ikke fått med deg at vi skal bake i dag?
Og bake gjorde vi. I 10 timer!!! TI TIMER!! Det er leeenge, det. Det er mange timer å bruke på baking. Av julekaker. I november. Men det ble pokker ta meg en av de vittigste dagene jeg har hatt på lenge. Galskap, helt klart, men herlig galskap.
Da jeg sent på kveld skulle kreke meg hjem, hadde jeg intet mindre enn 8 kakebokser med meg, og et fåret smil om munnen. Og om jeg blir invitert igjen til neste år, slår jeg til på flekken! Selv om det selvsagt er fullstendig overflødig... Jeg har nå julekaker langt inn på nyåret 2018. Minst. Det burde jo biscottiglasset jeg snublet over forleden, bevise med all tydelighet.
En kort stund var jeg kvalmende selvtilfreds. Tenk å være så forbredt og så i rute til jul!? Men det var før jeg innså at vi må bygge på huset for å få plass til kjølerommet hvor jeg forskriftsmessig kan oppbevare julekakene mine i årene som kommer...