tirsdag 29. november 2011

Søsterkonegodkjent kommentarkopi-innlegg

Vedr. navneforvirring omkring fruktene klementin og mandarin:




"Spiser masse klementiner, og tenker meg alltid godt om før jeg sier navnet på frukten, for jeg vet jo at et av dem er fullstendig feil.. men det er fanken ikke lett å holde orden på hvilket!! 

Mandarin høres jo så myye mer julete ut- av en eller annen grunn... I hvertfall hvis man ikke setter av tid til å reflektere over selve opprinnelsen til ordet, men bare lar seg drive med av fine assossiasjoner som barndomsjul, gaver, snødekte landskap, reisen til julestjernen, askepott og generell lykkefølelse. (Jepp- det er slik jeg velger å huske julen, fra år til år) 

Ønsket meg faktisk man..klementiner til jul da jeg var liten! (Hm. Høres ut som om jeg er født i hin hårde dager da hele slekten delte en appelsinbåt på julaften og var vel tilfredse med det..)

Nå tror jeg sannelig bare at jeg skal kopiere denne kommentaren og lime den i bloggen min- så har jeg pinadø et innlegg å komme med i dag! :)(Pinadø?? Det hjalp jo også på gæmliss-imaget mitt!!)"



(Kort bakgrunnsinfo for dagens innlegg: Overstående tekst er min kommentar på Whitebites innlegg Vil du ha en mandarin? Ettersom jeg ble såpass fornøyd med lengden på kommentaren min  ymtet jeg frempå om den kanskje også ville egne seg som et selvstendig innlegg? Burde jeg egentlig ikke bare publiserer den på egen blogg?  Hvorpå oraklet svarte, i all sin visdom og raushet: Eple, gjør det du. 


Vel, for å gjøre en historie jeg lett kunne trukket ut i langdrag, om til en passelig kort historie: Når Whitebite gir meg grønt lys, da kjører jeg!! Kommentar ble innlegg! Selvsagt. Dette er nemlig en dame jeg mer enn gjerne hører på. Ikke bare er hun vis, vittig og smart, hun er atpåtil søsterkonen min. Stolt!!)


Ha en fin dag -og bær over med meg! :)

søndag 27. november 2011

STKHLM

Jeg har vært på førjulstur til Stockholm, og der bet jeg meg merke i at byens navn ofte ble bokstavert slik: Stkhlm. I hvertfall på de beste og flotteste stedene. Dermed er det jo bare å kaste seg med på den bølgen...og samtidig prøve å overføre lærdommen til eget bruk og eget land; Nrg. Hm? Kanskje ikke like stilig? Men med litt innsats så skal jeg nok klare å få internalisert denne skikken også. For nå fremstår nemlig vokaler med ett som bare såh tidlig 2011, og det skal bli godt å bli kvitt dem helt! (Nyttårsforsett for 2012 er herved på plass

Jeg vet i grunnen ikke hvorfor jeg skriver om vokalbruk nå, men jeg antar at det er fordi jeg har overraskende lite å fortelle fra oppholdet der. Jeg liker Stoclm. Jeg koste meg masse. Jeg føler at det absolutt var en korrekt bruk av 5 dager, og jeg gjør det gjerne igjen. Men utover det er det forbausende lite å si. Tror jeg generelt har lite på hjertet for tiden- hvilket også kommer til syne i en svak bloggefrekvens. Eller, jeg har mye å si, men det blir liksom ikke bloggbart for tiden. Og det er rart, for jeg har i grunnen en forbausende lav terskel for hva jeg vanligvis kategoriserer som bloggemat.

Mens jeg var i Stocol var det forøvrig masser av små hendelser som jeg gledet meg til å blogge om. Men jeg var såpass urutinert at jeg skrev om dem på postkort hjem, og da var de jo på sett og vis allerede oppbrukt. Gidder jo ikke skrive det samme to ganger (Gjett om jeg sliter med julekortene?) I utgangspunktet var jeg altså veldig bloggeorientert på denne turen. Jeg noterte adresser og tok bilder av butikkvinduer, og følte meg som en skikkelig reiselivsforfatter/jounalist. Jeg forventet at mitt neste innlegg ville bli tidenes reiseinnlegg- et innlegg som reiselystne stadig ville vende tilbake til. Et innlegg som ville inspirere og informere, ikke bare om denne vakre byens severdigheter og spennende historikk, men om reiseliv generelt. Et innlegg som kanskje også etterhvert ville blitt å finne i papirformat, høyglanset sådan, utgitt av svenske turistmyndigheter?

Men notatene mine (raske nedtegninger på baksiden av kvitteringer) kom dessverre bort underveis -og idet jeg gikk gjennom bildene slo det meg at det kanskje ikke var så vilt interessant at jeg hadde oppdaget en bortgjemt liten perle av et digert anerkjent handlesenter... En liten, indre, og noe motvillig, stemme sa meg at de fleste andre tilreisende nok også ville gjenkjenne et 5. etasjer lysende handelsbygg i Sokhlm mest kjente handlegate. I hvertfall om de virkelig konsentrerte seg..

Jeg kan uansett ikke si annet enn at Førjulsturen 2011 for Eple og Eplekjekk ble nok en suksess, samtidig som jeg må legge til at man nok burde vært der for å forstå det. Jeg har stort sett brukt tiden min på å spise enorme mengder god mat og tylle i meg god drikke. Samt bedrevet kreativ bokføring på si. Vel er kronekursen gunstig for nordmenn i Sverige, men jeg fikk gleden av en enda bedre kurs. Special price for me! For å kunne gjennomføre prisutregninger raskt og effektivt så jeg meg nemlig tvunget til å operasjonalisere valutakursen noe.. og valgte å gjennomgående halvere enhver sum jeg kom over. Et snedig grep som viste seg å gjøre hele oppholdet langt mer vellykket enn forventet. Det ble mye lettere å håndtere mitt handikap (ekstremt begrenset evne til å bedrive hoderegning) og det ble også adskillig gøyere å handle julegaver!!

Konklusjonen blir dermed at Stohom var en fornøyelse, selv om jeg altså ikke har verken bilder eller anekdotene som beviser det helt. Men jeg har dette bildet- og det er jo vittig nok, på sitt vis:


Spennende bok?  Ettusenfyrahundranitton pinnar og pålar från Stockholms Strøm.
Hvis salget ikke går strålende skyldes det ene og alene den håpløse stavelsen av bynavnet!


Ellers: Jippi- det er advent!!

torsdag 17. november 2011

Action in tha hood!

Det herjes villt i nabolaget mitt for tiden.

Dette våkner jeg til:

Nei- ikke sol og tryllestøv (?), men lyskaster og jobbestøv!!

Hverdagsfyrverkeri? (Prøver å se positivt på dette..)

Dette kommer jeg hjem til:


Invasjon from outer space?






Og vi naboer takler det relativt ulikt:


Min ellers så livsglade nabo har mistet motet - og lagt seg ned
... for å dø!?


Mens jeg er fanget mellom irritasjon over konstant støy og glede over å få noe å blogge om...

søndag 13. november 2011

Skattekiste

For en tid siden fant jeg en skatt. Jeg trodde først at jeg hadde funnet meg en liten koffert, men den viste seg etterhvert å te seg mer som en skattekiste. For oppi koffertkisten er det nemlig en fantastisk skatt. Min skatt. Som passer så bra nå som jeg innbiller meg at jeg er blitt klesdesigner. 


Hva har vi her da?

Oooh. Den store håndarbeidsboken OG Den store syboken. OG mønsterark!!

Bøkene er utgitt i 1964, og det er en herlig (og tidvis bisarr) reise i tid jeg opplever når jeg blar meg gjennom dem. Betryggende nok så forsikres leseren allerede på første side at det hele er "Bearbeidet av overlærer ved Statens kvinnelige industriskole". Bildene i seg selv er fantastiske og illustrerer veldig godt tidsånden (innbiller jeg meg i hvertfall).








(alt dette kan jeg altså lage meg nå. Jeg
har jo mønsterarkene og det er vel strengt
tatt det som trengs?)

I utgangspunktet er en koffert full av gode syoppskrifter- med mønsterark!- tilstrekkelig for å fortjene benevnelsen skatt, men lykken stopper ikke der. Å neida! Foruten omstendelige instruksjoner på hvordan man selv kan skape de mest fantastiske kreasjoner, er bøkene ispedd gode råd og tips om hvordan familielivet kan bedres. Et meget fornuftige innspill om økt trivsel og kvalitet på familiens sosiale omgangsform gis allerede i reklameinnstikket som medfølger kisten:


Intens familielykke!

Bildet har følgende tekst: Alle trenger et hyggelig håndarbeid. Håndarbeid er ikke lenger den utpregede kvinnelige hobby det en gang var. Med håndarbeidet kopler også mennene av fra arbeid og mas og gleder seg over å se hvordan arbeidet tar form mellom hendene. Både strikking, hekling og teppeknytting- bare for å nevne noen- er i dag fullt ut akseptert også for menn.

Etter at far i huset ettertrykkelig har fått bekreftet at han både kan være mann og hekler, går teksten over i viktigheten av hjemmets kontinuerlige oppmuntring av barnas håndarbeidsaktiviteter. Det hele avsluttes slik: "En koselig aftenstund med radioen eller høytlesning og hver og en  med sitt håndarbeid. Mon tro om en aften kan tilbringes bedre?"

Så da vet jeg i hvertfall jeg hvilke ønsker jeg har for årets farsdag. Hver og en med sitt håndarbeid- og kanskje far i huset ender opp med å lage seg en slik snerten sak?



A girl can dream, can`t she?

GOD FARSDAG!!

mandag 7. november 2011

Oktober

Oktober. Høst. Gylne farger og myke strikkeplagg som holder kulden på armlengdes avstand. Høsten som både er vakker og litt vemodig. Melankolske sinnstemninger. En tid for ettertanke. Små, rare episoder i hverdagen kan med ett holde hodet og følelsene fanget i lang tid. Slik som dette skiltet, plassert midt i et av byens blomsterbed:

Nysgjerrige Eple må gå nærmere for å lese...
Uten å vite noe mer, synes jeg øyeblikkelig synd på Kristian, og håper Silje viser medfølselse..

Å angre. En av de vondeste følelsene jeg vet om. Det å ikke kunne endre tiden, ta tilbake ord eller få handlinger ugjort. Behovet for å sette biter på plass igjen, sørge for at puslespillet blir helt komplett. Men samtidig vite at det ikke er mulig. Det er vondt å vite at det faktisk er for seint. Når skjedde det? I hvilket sekund endret det seg, når gikk man fra mulig til umulig? Når lukket verden seg? 

Tanken på det man ikke gjorde kan være like vanskelige.(Det har Kristian fått føle). Når man i ettertid ser at man skulle grepet sjansen da man hadde den. Å tørre. Å satse. Konsekvenser av ikke-valg kan være like store som de som følger bevisste valg. Innse at man nok ikke er like modig som man håpet, som man trodde. Plutselig vite at man faktisk ikke er den personen man trodde man var. Oktober.

(Følsomt og poetisk bilde)

Høsten er begynnelsen på slutten, tenker jeg når jeg er i et mørkt humør. Enhver slutt er også en begynnelse, tenker jeg når jeg er i det filosofiske hjørnet. Høsten er fin tv-tid, tenker jeg når jeg mest av alt er meg selv. Verken særlig tungsindig eller utpreget filosofisk. Derfor er det så utmerket at oktober nettopp er den måneden da RiksTv tar ansvar og tilbyr en herlig gratispakke. En kanalpakke som på snedig vis motvirker både høstdepresjoner og åndelig vekst. Min husstand lider seg ellers gjennom harde dager, sterkt preget av kanalmangel. Måned etter måned har vi kun tilgang til de programmer som NRK i sin visdom velger å tilby oss. Og selv om dette riktignok er en selvvalgt skjebne (Nokså motstridene begrepsbruk her?), er det alltid med en viss lengsel og merkbar forventning vi ønsker oktober velkommen. Oktober, måneden da vi automatisk besitter et utall kanaler, i det RiksTv stolt omtaler som en prøvemåned


Og en prøvelse blir det! Ukritiske og lite medievante som vi er, sluker vi rått alt som serveres. Det er ikke plass til melankolsk ettertanke når TvNorge mater et lett påvirkelig sinn med hjemsøkte hus, hjem hvor elektriske artikler lever selvstendige liv.(At man i åresvis kan fortsette å lage tv av vannkokere som slår seg på er forsåvidt verdt en tanke eller to- og begge smådepressive..) Det er heller ikke rom for anger eller selvrefleksjon idet man ser dagens tredje sykehusserie. Spesielt imponerer de kvinnelige legene meg. Jo visst redder de menneskeliv, men det som virkelig gjør dem til overmennesker, i mine øyne, er at de gjør det iført 12 cm hæler- på 10 timers skift! 

Jepp, tv-titting innebærer befriende lite hjerneaktivitet. Men skulle man i løpet av et slikt 30 dagers tv-maraton på noe tidspunkt føle at man står i fare for å neglisere egen mental utvikling, så fortvil ikke. Oprah og Dr. Phil står klar med store doser åndelig føde, som kan inntas intravanøst opptil flere ganger for dagen.Jeg har på sett og vis følt meg forpliktet til å overvære deres seanser denne måneden- for såpass bør man vel være villig til å investere i egen utvikling!? 


Intenst lyttende til skjemgudens budskap.

Nevnte jeg at det også har gått med noen ekstra kilo med tv-snacks
 denne måneden? Noe annet ville vært naturstridig...

Nå har oktober har kommet og gått, og det samme har Rikspakken. Og livet utenfor skjermen vender så smått tilbake til normalen. Hadde jeg fått valget etter en uke med kanaloverflod hadde jeg nok gladelig kastet meg på galeien, og bestilt kanalpakke for all overskuelig fremtid. Men nå, etter endt prøveperiode, er jeg fint ferdig med det hele. Jeg er solid lei av å se på fjernsyn! Det er derfor godt å kunne sette seg foran en annen skjerm igjen. Endelig. Her kan jeg bearbeide den følelsmessige berg-og dalbanen oktober kunne ha vært- om jeg ikke på så fiffig et vis lot oktoberfølelser være oktoberfølelser og overlot til fjernsynet å leve livet for meg. For en velsignet liten stund...


Avslutter feigt, med et høstbilde, for å bevise for dere- og meg selv-  at jeg
tross alt har vært borte fra kanalharemet mitt i kortere perioder...