fredag 26. november 2010

Budapest, picasa, fotoalbum og hunder

Nå har jeg virkelig lekt meg med Picasa. Eller snarer; Picasa har lekt seg med meg! Jeg har aldri prøvd dette redigeringsprogrammet før (eller noe annet) - og jeg må innrømme at jeg syntes dette var kjempegøyt! Så gøyt at jeg ikke ser noen grenser lenger. Var inne på tanken om å la Picasa lage en montasje av samtlige bilder fra Budapest. En herlig, stor røre. Hurra!!

Hvorfor stoppe der, forresten? Kanskje jeg bare burde la Picasa overta og la programmet lage en fin presentasjon av de siste, tja, la oss si, 10 årene mine!? Jeg lar gjerne og villig maskiner overta mest mulig av oppgavene mine...  Siden digitalkamera kom i hus er det gått stadig nedover med fotoalbum og papirversjoner likevel. Jeg trenger altså hjelp med den oppgaven. Jeg tar ekstremt mange flere bilder nå enn før, men ingen av fotoalbumene våre har bilder i seg som er yngre enn 4 år. Tror jeg.

Det er ikke ofte jeg blar i dem heller, nemlig. Men i går hadde jeg faktisk en liten fotoalbum-mimre-tur sammen med Epleblomst. Hun ville se bilder av hunden jeg hadde før hun ble født. En hund som var veldig viktig for meg (som jo hunder gjerne er for eieren sin...) og som derfor har hatt hovedrollen i ganske så mange historier jeg har fortalt ungene. Så der satt vi altså, vi to, og bladde i et gammelt fotoalbum. Et album som jeg lagde da jeg var bare 14 år. Det var nemlig da jeg endelig, etter år med mas, fikk min egen hund. Min egen, lille, søte Papillon. Som viste seg å være alt annet enn søt... men elskelig som bare det, likevel. For en hundegal tenåring.

Epleblomst synes nok at den lille "sommerfuglhunden" min var myye søtere enn den bastarden (Ops, designhunden, mente jeg..) som vi har skaffet oss nå, sånn rent utseendemessig. Men når jeg forteller røverhistoriene om min gale (og, ja, barnehatende) hund setter hun virkelig stor pris på blandingsen Bella likevel. For Bella´en vår er bare en glad og lykkelig liten sak. Hele tiden!

Nå skriver jeg meg langt ut på viddene her. Bilder. Picasa. Det var det jeg holdt på med. Hm- nå spørs det om jeg fortsatt kommer til å like det programmet, for nå skal jeg prøve å laste inn de gøye montasjene mine... Selv om jeg sier at maskiner gjerne kan ta over mange oppgaver for meg, er det svært sjeldent at de er interessert i det selv. Er nemlig ikke på godfot med teknologien har det vist seg,  men jeg prøver nå å endre på det:




Jepp.  Jeg har vært raus med montasjeviljen her! Picasa må ha storkost seg i mitt samarbeidsvillige og naive selskap. Mengder er ikke nødvendigvis synonymt med best.  (Men ofte er det jo nettopp det... Tenk bare på sjokolade, sko og latter! Mmmm.)

Pytt, pytt- jeg kliner til med resten av kreasjonene mine:


                        -Fabelaktig marked i Budapest. Mat, mat, mat. Viktig, det!






- Dette ble solgt ved en av bodene på julemarkedet. Tørket krydder og frukt tredd på tråd. Fantastiske dufter!! Faktisk så godt at jeg planlegger storproduksjon av disse selv.




Tilslutt kommer noen bilder som er av meget grumset og utydelig kvalitet. Jeg brukte ikke blitz, eller lang tid, men måtte bare ta noen bilder fra denne utrolig koselige cafeén:


Ser nå at når jeg peiser på med X-antall bilder i en montasje så hjelper ikke det særlig på, spesielt når bildene i utgangspunktet er mørke og uklare... Men det var bare et helt fantastisk sted med flotte møbler, retrotapeter og nydelige lamper, samt en helt utrolig samling av gamle leker som var stilt ut over hele lokalet. Flott sted. (Dere får bare ta mitt ord for det). Og øl hadde de jammen og!

Da må jeg sannelig gi meg for kvelden. Jeg har nemlig en liten overlykkelig og ivrig sak som gjerne vil ut på kveldstur, og som er veldig flink til å formidle at det egentlig haster litt nå... Hvor er maskinen som kan påta seg denne jobben?

onsdag 24. november 2010

Bilder sier mer enn tusen ord... Tusen stygge, slemme ord!

Her skulle det nå kommet en rekke bilder fra Budapest som, akkompagnert av undertegnedes konsise, kunnskapsrike og underfundige kommentarer, ville fanget byens atmosfære og sjel på ledig og elegant vis.

Bildeserien ville selvsagt gitt leseren et nytt og friskt innblikk i denne europeiske storbyen, men viktigere enn det, den ville mest sannsynlig også revolusjonert fotografiets rolle og stilling i det postmoderne samfunn. Muligens ville denne bildeserien vært startskuddet for en ny æra for fotokunsten- og endelig gitt denne kunstformen det publikum og den omtalen den fortjener. Potensialet har alltid vært tilstede, i selve teknologien, men her ville endelig fotografiets egen livsdrøm blitt fullbyrdet!

Med en slik kunstskatt i bagasjen var jeg forståelig nok både spent og utålmodig da jeg kom hjem med det utladete fotoapparatet og det fulle minnekortet mitt. Jeg hev meg over mac´en og begynte å overføre bildene straks. Først ble jeg litt overrasket over de små bildene som føk over skjermen- de så liksom ikke så revolusjonerende ut som jeg ventet. Men selvsagt- stor kunst må nytes i sitt rette format. Ikke sant? Da overføringen var fullført og jeg endelig kunne ta bildene mine i nærmere ettersyn ble jeg, mildt sagt, veldig overrasket. Hvor var det blitt av alle de fantastiske stemningsbildene jeg fanget gjennom linsen? Hvor var de inspirerende nærbildene og de nøye utvalgte utsnittene av skyggespill på brostein og det romantisk lysskjæret fra gatelykter i Art Nouveau stil? Hva hadde skjedd med de utsøkte bildene av de mest delikate kaker og desserter, de bildene som kunne tirret selv de mest bereiste smakssanser fra forstanden? Hva hadde skjedd med de mange historiske øyeblikk som jeg magisk hadde fryst i tid? Rett og slett- hvor var alt blikk-snopet mitt blitt av?

SKUFFET!!



                                     - Misforstått kunstner henger med hodet.



Jeg må bare innse det;  Jeg er ingen fotokunstner. Men jeg føler meg veldig ofte som nettopp det når jeg tar bilder. Jeg storkoser meg med å ta bilder. Jeg har tatt bilder i hytt og pine, mens min noe utålmodige reisevenn har ventet. Og ventet. Med et litt overbærende ansiktsuttrykk og en noe oppgitt holdning. Bare vent, har jeg da tenkt, når du får se disse bildene vil du bli helt og holdent månebedotten. Og når jeg skal ha min første visning er det ikke sikkert det er verken kanapeer eller champagne igjen til deg... Og da kan du angre, da!! 


Men, for å fokusere på hovedsaken her, jeg har hatt en fantastisk tur til Budapest sammen med Eplekjekk. Vi har storkost oss. Og snart, når skuffelsen over bildene mine har lagt seg, kommer det kanskje en liten bildeserie her på bloggen likevel...  Man trenger ikke revolusjonere fotokunsten for å formidle litt reiseglede, vel?

onsdag 17. november 2010

Ut på jakt!

Nå skal jeg snart ut på reise.  Jeg skal til Budapest og jeg gleder meg så vilt mye!! Verdens beste svigermor og svigerfar har nettopp kommet med fly fra nord for å passe barn, hus, hund og katt. Snille, snille!!

Jeg skal reiser til Ungarn sammen med Eplekjekk og vi blir borte i hele fem dager. Vi har gitt reisen til hverandre i julepresang, og dette er fjerde året vi gir hverandre en førjulsreise i presang- og det funker som bare fy! Anbefales! Vi har ingen konkrete planer for oppholdet, men satser på å fylle dagene etter innfallsmetoden, samt konstant påfyll av god mat og drikke. Når jeg sier at vi ikke har noen planer så stemmer jo forsåvidt det. Men det betyr ikke at  jeg er planløs. Jeg har nemlig masse planer utover den skisserte bespisningen! Disse utelukker ikke på noen måte Eplekjekk, men vet av erfaring at det ikke er nødvendig å involvere han for mye, for tidlig! Det er for hans eget beste...tror jeg!

Det første på listen er et flott bruktmarked som visst finner sted like utenfor Budapest hver helg og et julemarked som skal være veldig bra! Jeg skal altså ut på jakt! Jeg gleder meg slik- sitter her og ser for meg alle de skattene som bare ligger å venter på meg. Det er ikke alltid jeg er like interessert eller motivert for slike skattejakter. Jeg er nemlig verdens verste samler. Jeg kan samle i åresvis- uten at samlingen min vokser. Jeg sitter der med den ene usle lille dingsen (nei, nei ikke ussel, bare ensom..) etter den andre- og ingenting tyder på at jeg samler; for jeg finner jo aldri flere av disse skattene!

Hvordan gjør man det!? Hvordan samler man? Jeg går på loppis og jeg går i bruktbutikker. Jeg synes alltid det er gøyt selv om fangsten er mager, så slik sett gjør det jo ingenting at samlingen ikke vokser. Men innimellom ser jeg på de få gjenstandene jeg samler på og lurer... Jeg lurer på om jeg gjør dette riktig? For det er mange ting jeg ikke samler på, men som jeg likevel har flust av. Som steiner og skjell! Og skjøteledninger. Og tomme, gule kindereggbeholderer og pez-maskiner. Ensommer sokker er huset også fullt av. Hvordan skjer det?

På en eller måte har jeg vel likevel fått formidlet at jeg samler på enkelte ting. Jeg vet ikke hvordan jeg har klart å formidle forskjellen på den ene koppen fra den andre;  for mens den ene koppen eller skålen er ment å kjøre solo så er en annen ensom liten kopp nødt å påta seg jobben som samling. Der står den så stoisk og prøver å være en komplett samling i og for seg selv. Og det har den klart, flinkingen! For i dag har jeg fått plutselig uventet og gledelig samledrahjelp. Verdens verste samler har fått verdens beste tilvekst til en av samlingene sine!!  Se hva snille svigermor hadde med til meg i dag:


                                     - et sausenebb i Daisyserien til Figgjo



                 - Et sausenebb (det samme) vakkert dandert på 6 stk middagstallerkener!


 -Overprofilert sausenebb danert på 6 stk medievante middagstallerkener, samtlige satt i skyggen av meget vakker serveringskål!



Jeg er så heldig!! Denne serien har jeg samlet på i nesten 8 år. Jeg har selv klart å øke samlingen fra den første koppen til å bestå av en kopp og 6 små skåler. Faktisk ikke verst for å være meg. Og det bare på 8 år.  Men med den fine gaven fra svigermor føler jeg at samlingen min nå virkelig tør å vise seg frem og bruse litt med fjærene. Koppen er ikke lenger en enslig soldat på vakt, men har nå fått en god gjeng den kan henge ut med. Jeg mener å kunne skimte en litt rakere og stoltere holding hos den lille tapre koppen min allerede!

Men i stedet for å nyte denne gode følelsen av å være vel forsynt og tilfreds velger jeg altså nå å få blod på tann!! Budapest- nå kommer jeg og robber deg for skatter. Jeg vil ha mer!!

Men jeg satser på at de fleste kuppene mine skal få bli julegaver og at jeg dermed ikke ender opp med å  være så alt for grisk likevel! Eller...?

søndag 14. november 2010

Glad-Irritert

Nå sitter jeg foran skjermen med en noe blandet følelse.. Dagen begynte bra; husets pappa ble behørig markert med frokost på sengen og overrekkelse av fine hjemmelagde malerier. Husets to kunstnere gledet seg proposjonalt med Eplekjekks glede over, og lovprisning av, deres kunst.

Late morgentimer i pysjamas med te-drikking og god musikk på anlegget fulgte deretter. Veldig fin søndag. Akkurat slik en søndag helst skal være. Foruten vissheten om at slik kunne ikke dagen fortsette; på kontoret mitt lå det dessverre uferdig papirarbeid å ventet... Hele helgen har disse hersens papirene ropt på meg, mens jeg har prøvd å fortrenger deres insisterende tilrop. Store deler av lørdagen gikk med på å prøve og organisere en tidslomme der det passet seg å legge inn et kontorbesøk. Merkelig nok var det ingen perioder i løpet av lørdagen hvor det falt seg naturlig for meg oppsøke arbeidstedet mitt! Så idag, følelsesmessig riktig eller ei, var det ingen bønn. Kontorbesøk må til selv om det er flott høstvær  og en høne skal bli mumifisert på kulturhistorisk museum i dag (Ha- den overgangen kom litt brått på, hva?). 

Jeg hadde absolutt ikke lyst å sitte på kontoret i dag. Jeg ville bruke dagen min til å være med på søndagstur og jeg vil, jeg vil, jeg vil se hvordan en høne balsameres og mumifiseres!! Hvor ofte får man den sære muligheten servert? Det ender likevel med beslutningen om at Eplekjekk, Epleblomst og Eplekart får ha det gøy uten Eple- for hun må leke voksen og ansvarlig og gå på kontoret. Sukk! Trekløveret forlater meg, og de vender nesen mot det jeg aner kan bli en tidsreise tilbake til det gamle Egypt, mens jeg går på jobb. På en søndag. I fint vær. Med sakte skritt...

Men når jeg først har kommet meg ut av huset så går det forsåvidt bra. Jeg er klar til å gjøre en innsats og tenker at det skal bli godt når jobben er unnagjort. Vel fremme på jobb blir jeg møtt av en overraskelse. Samtlige dører er låste, men det er ikke overraskelsen, det er derimot det faktum at nøkkelkortet mitt ikke virker. Jeg kommer meg ikke inn. Jeg prøver flere ulike dører og - ja, jeg innrømmer det- flere ulike måter å dra nøkkelkortet på: Fort. Saakte. Fort igjen. Hurtig saging; frem og tilbake med kortet- og tilslutt et par spark i selve døren. Hm? Jeg er like mye utelåst til tross for denne kreative kortføringen..  Det er da den rare følelsen av å være glad-irritert dukker opp. Begge følelsene er tilstede samtidig, to tanker på samme tid: Jippi, jeg kan ikke jobbe!! og Faen, jeg får ikke gjort det jeg skal!! En merkelig følelse- og jeg er selv spent på hvilken som vinner..

Den tanken/følelsen som tilslutt dominerer er at det føles så bortkastet å ha tenkt så mye på hvordan og når jeg skulle få inn jobbeøkten nå når er tydelig at det ikke blir en økt å legge inn. Det umiddelbare problemet lar seg løse ved at jeg kommer meg opp (sykt) tidlig i morgen og prøver å få det meste unna da... Men det som faktisk plager meg nå er at jeg ikke er på fin søndagstur med gjengen- og at den stakkars hønen sikkert er halvveis til dødsriket og forbereder seg på sin samtale med Osiris, og det  uten at jeg fikk komme med innspill.. Jeg ville jo så gjerne være med på alt det de andre gjør på nå! (Føler meg også ganske barnslig, men det plager meg ikke nevneverdig..) Hvordan bøter man på en slik følelse av at man går glipp av noe, at man har kastet bort tiden og energien på feil ting?

En mulig løsning, og den jeg gikk for, er at man skyndter seg hjem til Blogglandia og skriver misnøyen av seg! Deretter leter man frem bilder fra forrige søndagstur og gjenopplever den - mens man deler:






- og så blir alt bra igjen!!

Og hvis det ligger en pitteliten rest igjen av glad-irriterheten så fjernes den helt og holdent når jeg ser på den fine gaven jeg har fått av Namaste:


Kanskje verdens dårligste bilde- men boksen/esken er skikkelig fin og jeg vil vise den frem med en eneste gang!! Og se hva som "velter" ut; fiiint eplestoff som jeg kanskje kan klare å trylle med!? Tusen takk, snille Namaste!

(Sjekk også ut den vakre puten i bakgrunnen.. Gave fra Pafrika, omtalt av den flinke giver i dette innlegget, det mistenker jeg i hvertfall...)

Nå er Eple bare glad- og håper alle andre også opplever den følelsen i dag!

søndag 7. november 2010

Stålkontroll..?

Det er ikke lenge siden jeg lærte å hekle. Det var en meget etterlengtet hendelse, da hekling lenge har vært på min ferdighetsønskeliste. Dette er forøvrig en meget laaang liste! På toppen av den listen er tålmodighet. Se, det er en ferdighet jeg skulle ønske jeg mestret. For; bare dager etter at jeg lærte meg heklekunsten begynte jeg å slite med motivasjonen. Første nybegynnerfeil var at jeg, i det selvsamme sekund jeg følte at jeg var noenlunde stø på luftmasker og staver, valgte å ta fatt på et lappeteppe. Til seng. Selvsagt! Feil nummer to var å stolt og naivt deklamere til Epleblomst om at "nå holder mamma på å lage teppe til deg"! Hun ble på sin side veldig begeistret og ønsket å involverer seg,  og så var vi begge toppinspirerte!! Enn så lenge.. Hun fikk æren av å velge fargene, og satte seg deretter tålmodig ned ved min side og ventet. Og ventet. Og ventet!

Begge var vi veldig uforberedte på den dalende motivasjonene vår. For tenkt; her ble det heklet i dagesvis, men likevel var vi hekleteppe- løse. Skulle ikke innsatsen vår belønnes med et ferdig teppe? Er det mulig? Trodde at siden hekleverk for det meste består av store hull med tråder rundt, altså mest luft, så ville produksjonen gå unna i et forrykende tempo. Men nei, her sitter vi to med bare usle 22 ferdige lapper og det jeg aner kan være en svekket tiltro hos Epleblomst vedrørende mine hekle- og mammaferdigheter. For å bøte på dette prøver jeg (med en kanskje litt skremmede høyfrekvent stemme)  å overbevise jenten om at det vi sitter med slettes ikke er et uferdig teppe, men derimot potensialet til et usedvanlig vakkert skjerf og 8 grytekluter! Jeg overbeviser ingen... Teppe skal, og må, det bli. En gang..

Jada- jeg vet at det er totalt useriøst å sette igang med et heklesengeteppe og tro at jeg skal komme i mål i løpet av en uke. Men det var så gøy de dagene jeg trodde det var mulig! Liker livsløgner godt og sliter med å gi slipp på dem.. Så nå har jeg prøvd å finne en måte å få tilbake troen på at hekling er gøy- og lett. Og plutselig, mens jeg satt i sofaen i går kveld, med heklenålen fremme og klar for å tvinge fram lapp nummer 23,  kom det tilsyne en lyspære over hodet på meg. Blink, blink- lys idé på vei! Jeg kan hekle med ståltråd! Og perler! For da trenger jeg ikke lage mer enn en liten dings om gangen. Og så vakkert som det kommer til å bli!!

Entusiasmen var tilbake- og før tanken var ferdig tenkt, og mens den imaginære lyspæren fortsatt svevde over hodet, var jeg i gang. Godt i gang! Og, vet du, det var rett og slett ingen dum idè viste det seg. For nå har jeg laget noe jeg er fornøyd med. Og noe som jeg kan kalle, uten for mange overtalelser, ferdigstilt. Og jeg synes jo faktisk at dette ble veldig fint:



Så nå sitter jeg å produserer julepynt- øredobb- dingser til den store gullmedaljen. Og koser meg med hekling. Synes de blir finere og finere, og selv om jeg neppe har funnet opp hjulet på nytt så har jeg funnet opp et hjul som funker godt på denne gamle doningen! Fiine hjul med perler:



Og, det aller beste er at jeg nå er klar for å ta fatt på vanlig hekling igjen- for det er ikke bare-bare å hekle med ståltråd...

Ha en fin dag- i følge med gode og fine livsløgner!