Loppefri søndag

I dag har det vært avholdt intet mindre enn 6 -seks!!- loppemarkeder i byen min. Og jeg har selvsagt kommet meg avgårde på minst et av disse herlige høstsirkusene for voksne, sant? Nei, dessverre, og utrolig nok, så har jeg ikke det. Grunnen er enkel: Det er ikke noen andre i min husstand som nærer noen som helst interesse for fenomenet. Jeg er redd de likestiller det å oppsøke slik tilstelninger med det å gnage av seg sin egen fot. Intet mindre. Dermed er dette en av de få gangene jeg sliter med å akseptere mitt førerkort-frie liv. Argh! Jeg drømmer meg bort, og ser for meg hvordan mitt liv hadde vært om jeg hadde hendene på rattet. (Bokstavlig ment, ikke billedlig... Føler jeg har rimlig høy deltagelse i bestemmelsesprosessene ellers i livet.) 


I mitt innbilte liv som bilfører har jeg av en merkelig grunn alltid en røyk i munnviken, hårruller og en devil-may-care tilnærming til de andre trafikantene og trafikken rundt meg. Tror kanskje også at jeg befinner meg i Frankrike, kanskje Paris til og med... Og hvorfor ikke? Jeg har en hånd på rattet og jeg manøvrerer min herlige lille 2CV med kyndige og trente bevegelser. Selvsagt gestikulerer jeg affektert med den andre hånden, ut det åpne vinduet, mens jeg lirer av meg franske gloser. Ord som høres sofistikerte ut, men som nok hadde fått meg til å rødme om jeg kunne språket.


I denne stilen ferdes jeg lykkelig mellom loppemarkedene, med et bredt, selvtilfreds glis om munnen. Og takket være min noe ufine framferd belønnes jeg naturligvis også med de beste kuppene. Slik er nå engang loppemarked-kulturen. Hvem krangler vel med en en falsk pariserinne når belønningen kun er noen skarve lotus-skåler og et par vattpledd? Fangsten slenger jeg uhøytidlig i baksetet av bilen, før jeg forlater en skoleplass for å vende nesen mot den neste i rekken. Det eneste jeg etterlater meg er et høylydt "Merde!", som fortsetter å dirre i luften lenge etter at jeg selv er historie..


I dag ble jeg bare avspist med Eple-bak-rattet-drømmen og ingen oppfyllelser av loppekuppdrømmene mine. Men egentlig, innerst inne, så vet jeg at det stort sett bare er kakekjøpene mine som er vellykkede når jeg er på loppis. Forrige helg ble intet mindre enn tre loppiser besøkt, sammen med Pafrika (sjåfør excellence og partner in crime), og det var ikke det store utbyttet vi satt igjen med da. Rent kuppmessig. Sosial sett var jo raidrunden vår nok en vinner!! Men det jeg egentlig prøver å fortelle her, er hva resultatet av min loppefrie søndag ble. For hva er det jeg faktisk har igjen for å fyke rundt i ulike gymsaler i helgene? Enkelt- og som nevnt- gode kakeopplevelser. Og det er det jo relativt lett å gjenskape i eget hjem. Så, etter å ha innfunnet meg med min skjebne, fant jeg frem oppskrifter på gode kaker- og satte igang. Og resultatet lot ikke vente på seg:

Veeldig god kake, kalt Café Sting sjokoladekake. 

Etter forholdsvis kort tid, og etter å ha inhalert nok et velvoksent kakestykke, var jeg atter en gang lykkelig. Glemt var lukten av gamle klær i fuktige skolekorridorer, nitidig leting gjennom overfylte og oppløste pappesker og nytteløs pruting på overpriset ræl. Trøstespising er fanden ta meg meget virkningsfullt!! Fornøyd satt jeg meg ned ved kjøkkenbordet, med en kopp te og gårsdagens avis. Og siden jeg nettopp i dag var litt bil-interessert falt blikket mitt på til-salgs annonsene for nevnte kjøretøy. Jeg valgte så å lese disse, for første gang i mitt liv. Og takk og pris for det!! 

Vanskelig å lese? Vel, den er vanskeligere å forstå. Jeg siterer: Møjkets Hejje. De
tjoj De kan imponeje Møjkets hejje ved å kjøje jundt i en pent bjukt... Mejcedes?

Hva kan man si? Monty Pyhton på sitt beste ville hatt problemer med å koke den der annonsen i hop! Jeg ler og ler, men aner ikke helt hva det er jeg ler av.. Det gleder meg å tenke på at noen der ute har tatt seg tid til, og brukt ressurser på, å publiserer denne annonsen. Jeg er også genuint glad for at jeg ikke var på loppemarkeder i dag- tenk om jeg hadde gått glipp av denne hverdagsperlen. Gisp!