Overfladisk behandling

Ha! Kanskje den tittelen vil lure noen til å tro at jeg nå vil komme med noen interessante og relevante betraktninger omkring vårt utseendebaserte og statusorienterte vestlige samfunn?  Eller en personlig skildring av selvopplevd diskriminering? Et slikt innlegg ville unektelig gitt dennne bloggen en ny dimensjon, og kanskje også en sårt tiltrengt tyngde, men det får så være. Jeg stevner på som vanlig. Dermed vil dette innlegget fint føye seg ubemerket inn i rekken av epleinnlegg, som stort sett omhandler det hverdagslige og uproblematiske.

Eller så rent hverdagslig er det nok ikke, det jeg nå vil skrive om. I hvertfall ikke for meg. Jeg har nemlig aldri tidligere utført det følgende: Behandling av bordoverflate. Når jeg tenker meg om, så var det ikke så rent uproblematisk å gjennomføre det heller...  Det ble plutselig snakk om en hel liten vitenskapstradisjon jeg burde gjøre meg fortrolig med, før jeg igangsatte prosjektet mitt. Så mye å lære og så mye man simpelhen bør ta hensyn til. Kanskje dette på sitt vis er et samfunnsrelevant innlegg? Uansett, etter en lengre og meget detaljert samtale med fagmann, og med favnen full av ulike og kostbare remedier og oljer, følte jeg meg noenlunde klar for å nærme meg selve bordet. En falsk følelse av trygghet gjorde at jeg galant hoppet over trinnet hvor samtlige instruksjoner og advarsler på flasker og bokser leses grundig. Et trinn man så absolutt bør få med seg om man er interessert i å gjøre ting etter boken. Men hvem vil vel egentlig det? Følge boken kan man gjøre når man leser. Når det er snakk om handling, er jeg overbevist om at det beste alltid vil være å innta en spørrende og undrende holdning. Hva vil skje hvis jeg gjør dette? Er det lurt å bruke denne slik? Vel, det er bare en måte å finne svar på slikt...

Dermed satte jeg i gang med å skure bordet med stålull. Det føltes fra første øyeblikk galt. Men når jeg først var begynt var det vanskelig å slutte, merkelig nok. Så stålull danset over bordflaten med sine mange og lange stiletthæler. Det eneste som fikk meg til ta en liten pause var bloggealarmen. Den kom med noen små pip som jeg umiddelbart gjenkjente: Ta et før-bilde!

Litt stålull fra eller til gjør neppe store skaden her..

Liberon- det beste merket innen møbelrens, forsikret fagmannen meg.

Kjedelig nok skulle bordet tørke lenge og vel før neste trinn kunne iverksettes. Det er alltid så demotiverende med motvillige pauser! Dette prosjektet har vært på tankestadiet i laang tid, og endelig når det skulle realiseres så kommer et pålagt stopp!? Vel, jeg hadde godt av en pause. Utvilsomt. Dunsten av møbelrens er ikke for pyser. Spesielt ikke pyser som også er frysepinner, og derfor velger å ha lukket vindu og varme framfor ventilering og oksygen... For å si det slik; det var en noe mindre oppvakt møbelpusser som forlot lokalet, og som etter noen ulike, og kreative forsøk, lokaliserte ytterdør, og kom seg ut i frisk luft!

Tidlig neste morgen ble det vedtatt at bordet var tørt. Enstemmig vedtatt - slik det gjerne er i enkeltmannsforetak. I hvertfall tørt nok til trinn to; påføring av teakolje. Lurt nok besluttet jeg å gjøre dette før jeg gikk på jobb; slik at full utlufting kunne finne sted mens hjemmet var tomt. Klok av skade, og veldig smart. Sant? Olje ble klint på med rause penselstrøk, og den lystige møbelrestaurerer gjorde seg klar for nok en dont på kontoret. Vel fornøyd med det som vanligvis kan kategoriseres om en god dagsinnsats! Idèt jeg var på vei ut døren falt mitt haukeblikk på flasken med olje, og de store oransje varselstegnende der. En setning gjorde inntrykk: Fare for selvantenning. Hm? *Lese litt mer... * "Pensler og kluter som har vært i kontakt med oljen kan selvantenne og bør derfor destrueres umiddelbart" Hæ? Kluter? Jeg har vel ikke brukt klut? På tide å lese bruksanvisningen: Olje påføres i flere lag, bla-bla-bla, vått i vått (og tydeligvis ikke etter 8 timer på jobb..), bla-bla, overflate må deretter pusses. Med klut. Som ikke loer. Som deretter må brennes. Argh! Jeg visste jo i grunn alt dette, etter dyptgående innvielse i møbeloppussingens mysterier, ledet av tidligere nevnte fagmann. Men til mitt selvforsvar vil jeg hevde at jeg på dette stadiet var blitt vant til en viss hyppighet av langvarige pauser, og derfor trodde man liksågodt kunne drøye behandlingen ut over en liten uke..? Opplagt ikke.

Vel, det ble en morgen preget av vilt kaos; pensler, lo-frie kluter en masse og destrueringsmetoder av en annen verden. En studie i multitasking, intet mindre. Og nå når jeg gjort en kort historie lang, gjenstår det i grunn bare å presentere resultatet:

Taadaa! Slik så bordet ut tidlig en morgen, med fortsatt våt olje.

Bord med pynteklynge på enden...

Og et lite nærbilde av klyngen, siden slike så sjeldent eksisterer
i Eplehuset. Og så liker jeg ordet så godt, pynteklynge. Leste det  hos
Klabb og Datt engang.

Dette kostelige oppussingseventyret tok plass for ca en uke siden. Det hører med til historien at bordet nå ser like herpet ut som da jeg begynte. Selv om jeg visselig er noen kroner og noen hjerneceller fattigere etter opplevelsen, er jeg likefullt fornøyd med resultatet: En herlige bekreftelse på at det ikke er noen vits i å beskjeftige seg med slike prosjekter i fremtiden! Hurra!