Herlighet

Hver dag går jeg. Kanskje til eller fra noe. Kanskje bare rett på butikken. Men aller helst på en liten tur. Jeg er kanskje overdrevet begeistret for nabolaget mitt, så jeg liker godt å tusle en runde i nærområdet. Gjerne med ungene. Og hunden. Eller til og med all by my lonesome self. Det er ikke langt til Nygårdsparken- som jeg elsker! Botanisk Hage er også like i nærheten. Vakker, vakker. Det er heller ikke vondt å sitte på en benk ved Lille Lungegårdsvannet! Jeg er derfor forholdsvis ofte på disse stedene. Og nå, på våren, med intens og livsbejaende blomstring, tenker jeg ofte; Herlighet, hvor vakkert det er! Hvorfor i helvete har jeg ikke kamera med!? Bortkastet skjønnhet, hvis den ikke kan foreviges... Nei, det siste mener jeg virkelig ikke. Men, jeg kjenner på en liten tvangstanke som presser seg frem; ta bilde, ta bilde, ta bilde - ellers er det ikke helt sikkert at dette har skjedd!  Dette har heldigvis ikke utartet seg til å bli en fullvoksen tvangshandling. Fordi jeg som oftest har glemt kamera hjemme..

Men i dag har jeg vært på en liten tur. Jeg hadde med hunden. Og jeg hadde med kamera! Jeg leste i gårsdagens avis at de japanske kirsebærtrærne ved Smålungeren kanskje kom til å være ferdigblomstret innen 17.mai. De vakreste trærne! Jeg var klar for å forevige dem før fargene forsvinner. Kirsebærblomster i solskinn! Herlighet, for et skue! Men det regnet i dag! Sjølvsagt! Så der travet jeg rundt i regnet, med et heller optimistisk antrekk (sånn værmessig, altså..)og småfrøs. Hvor var det blitt av våren min?  


Jeg fikk tatt noen bilder. Men hunden var ikke særlig samarbeidsvillig. Hun liker ikke regn. Hun er en bastardkjøter (Unnskyld, designrase, mener jeg... Glemmer det alltid.)og moren er av rasen Basenji. Den eneste hundetypen uten vanntett pels!!? En rase som skyr vann som pesten. Er det mulig!? Vi er altså de stolte eiere av en hund som muligens ikke er vanntett. Vi bor i Bergen. Herlighet! 


Uansett; her er noen bilder fra blomstringen i nabolaget mitt:

En stakkar som var like forvirret som meg. Trodde det var vår,
men det føles litt som høst...? Jeg safer, og kjører begge deler!

Etter at jeg hadde tatt bilder, med en villhund som prøvde å løpe mellom regndråpene, konstant svirrende omkring mine sandalkledde føtter, var det min tur til å stå å blomstre. For da tok hunden hevn. Jeg formelig så hva hun tenkte; hvis jeg må stå her i en dødbringende dusj av smeltet lava (hennes ord), så skal du faen meg få kjenne på varmen selv. Varm skamrødme! Og så satt hun seg resolutt ned, og gjorde sitt fornødne (Som det så fint heter, men fint var det ikke!) Midt i (på?) byens storstue. Til tross for at jeg er en durkdreven hundeeier, så er dette den delen av hundeeier/hund-forholdet jeg liker minst. Jada, jeg hadde hundeposer med. Men jeg hadde dessverre også fire andre poser med meg. (Fordi jeg gikk forbi både Fretex og Nille på veien, og likevel ikke klarte å gå forbi. Derfor lot jeg hunden stå bundet i regnet mens jeg selv "took my own sweet time" inne i det tørre og varme lokalet..) Men okai- til saken; Å stå slik til offentlig skue, mens jeg krangler med hund, poser, regn og kamera, er ikke en god opplevelse. Jeg fikk nå likevel plukket opp etter hund, og scannet mine nære omgivelser etter et bosspann. Da jeg endelig fikk ett i sikte var det bare å grasisøst nærme seg dette. Med en mine som ikke røpte hvor ufattelig dum jeg følte meg. For det gjør jeg. Hver gang. Hunden først og så jeg etter, med en liten svart pose, som jeg holder litt klønete på avstand. Og ja, jeg har hørt spøken hundre ganger. Den om hva besøkende fra en annen planet ville ha sagt om de kom til jorden, og fikk se en hundeier på tur med hunden sin: Det er helt klart den på fire ben som er sjefen. Den får den tobeinte slaven til å bære ekskrementene sine!

"Take me to your leader" Jeg tuller ikke., jeg kunne lese dette fra der jeg stod..

Den er jo vittig nok, den vitsen. Og, ja, jeg klarer meg fint uten publikum, det være seg utenomjordiske eller ordinære jordboere, når jeg hundeeier meg på denne måten. Men jeg må likevel innrømme at jeg ikke helt forstår denne vitsen... Eller, kanskje mer riktig, jeg er ikke helt enig med den. Skal det liksom være tegn på ledelse å få noen til å bære avføringen din? Når jeg blir Plantsjef, som jo er mitt endelig mål, så har jeg en hel drøss av planer som skal iverksettes. Og jeg skal være den første til å innrømme at det nok vil finnes en anseelig mengde sære tiltak oppført på den to-do listen min. Men det å få noen til å plukke opp etter meg, etter at jeg har gjort fra meg på offentlig sted, det kan jeg med hånden på hjerte si at ikke er en av dem! Herlighet!


Og med den syke overgangen, fra blomster til et heller udelikat emne, ønsker jeg dere en herlig helg!!