6 minutters galskap

Jeg har gledet meg til loppemarkedsesongen. Og jeg har hatt store planer. Som har forblitt planer.

Forrige helg var det annonsert intet mindre enn 7 loppemarkeder innen en anstendig radius. Jeg var følgelig veldig optimistisk! Men lørdagen kom og gikk uten at jeg fikk kommet meg på noen av dem. Så da søndagen opprant var jeg fast bestemt: Loppis skulle det bli om jeg så måtte gnage av meg høyrefoten. Så drastiske virkemidler slapp jeg heldigvis, og naturligvis (- hvem ville vel stilt et slikt ultimatum? Og hvorfor?), å ty til. Men det betyr ikke at søndagens plan om å komme seg på loppisraid gikk som på skinner...

Etter mye om og men endte jeg opp med et eneste realistisk loppismål. Det eneste som var i gangavstand fra heim. Eller sykkelavstand. For unger ville være med. Og unger ville sykle. Og unger ville sykle en liten omvei. Og siden det var fint vær: hvorfor ikke dille litt på veien? Og hvorfor ikke sette seg på en benk en liten stund? Tralalla. Godt søndagstempo, og alt vel. Helt til vi ankom skolen hvor loppis ble avholdt og leste skiltet med åpningstider. Det var bare 6 minutter til stengetid!!

Unger ble sporenstreks sendt til kafeteria og kake, deres insentiv for å gå på loppis, mens jeg gikk inn i scannemodus. Det er enkelt forklart et modus hvor jeg innbiller meg at jeg kan se gjennom pappesker, vegger, mennesker og hauger av tekstiler. Jeg scannet effektivt de ulike rommene, og kunne slukøret bekrefte at, jo, det hadde vært nok vært noen andre der før meg og kuppet alle potensielle bruktskatter (skarp som en kniv). Idet jeg gikk for å plukke opp kakemonstrene mine og foreta en strategisk retrett, stilte et fremmed barn seg foran meg og sa med klokkeklar stemme: "Posesalg. 20 kroner for en pose!"

POFF! Søkkbort var scanneblikket, det ble erstattet av rosenrøde briller. Samtlige gjenstander endret umiddelbart karakter og fremstod med ett som meget etterlengtede samleobjekter. Jeg grep begjærlig den tilbudte Remaposen med høyre hånd mens venstrehånd allerede var i ferd med å feste sitt klamme grep om en nærliggende gjenstand. Opp i posen med den, uten å ofre den et blikk. Min! Yes!
Og sånn fortsatte det i 4 elleville minutter til. Og det var faktisk ikke mer som skulle til. Allerede etter 3 minutter var posen urovekkende full, uten at det hindret meg i å legge mer i (på) den.

Dette skjedde altså for snart en uke siden, og jeg har ikke åpnet posen siden da. Jeg vet ikke om jeg ønsker å se hva jeg har prestert å karre med meg. Hvem er jeg egentlig!? Bare prisen er lav nok så er jeg med på hva som helst!? (Vel og merke når det er jeg som er kunden!)

Uansett. Jeg tok noen bilder av (en brøkdel av) fangsten på veien hjem fra opplevelsen. Disse tenkte jeg at jeg kunne dele nå. Det blir jo spennende for meg også, og kanhende gir de meg en pekepinn på hva jeg nå er blitt den gjerrige eier av.

Det er tydelig at jeg har blogget i over et år nå. Sjekk denne
estetiske komposisjonen her!

Okei- disse er jeg faktisk fornøyd med. Men frykter det går brått nedover nå..

Blomsterpotte- fordi jeg likte fargen. Stoff - fordi jeg tror jeg kan sy.
Båtliv i bakgrunn- fordi jeg tror det er et vakkert syn.

Gammelt håndkle og tre stempler. Trenger jeg å vise mer?


Disse bildene viser bare toppen av isfjellet- det er helt villt hva jeg fikk plass til i den magiske 20-kronersposen! Fat, plastblomst, trekk til sykkelsete, genser, trekurv og myyye mer. 75% må nok bare leveres tilbake til et loppemarked igjen. Men det var 6 fantastiske minutter, det er helt sikkert! Denne helgen blir det avholdt 9 (ni!!) loppe/bruktmarkeder i Bergensområdet- og jeg har klokelig holdt meg unna. Men vi får se hva morgendagen bringer...