Bloggefot

Jeg har ikke hatt skikkelig bloggefot i det siste. Jeg synes plutselig ikke det er så enkelt å skrive innlegg, og jeg har heller ikke vært flink til å legge igjen spor etter meg hos andre. Dette er selvsagt bare hverdagstrivaliteter, men jeg har likevel tenkt litt på min manglende bloggefot. Jeg liker jo så godt å skrive vanligvis!?

Men her om dagen, da jeg var på tur med hund og unger, fikk jeg en liten idè. Hva med å bare poste et bilde? Et enkelt innlegg som kan fungere som en liten "ice-breaker" for meg selv... Hva med et vakkert, poetisk bilde med noen få, men meningssfylte ord til!? Jeg ble etter kort tid enig med meg selv om at det var en glimrende tanke, og jeg begynte å speide ivrig etter noe vakkert og poetisk å ta bilde av. Etter å ha forkastet utsikt, unger og store deler av den norske naturen, befant jeg meg atter på brostein. Jeg følte da at det hastet med å realisere fotograferingen, og blikket flakket ivrig over omgivelsene. Jeg kastet nok et blikk på underlaget, og da slo det meg. Jeg hadde jo alt jeg trengte for å ta et klassisk og ufeilbart bloggebilde: Bildet av egne sko!

Opprømt over at løsningen var innen rekkevidde ble jeg overmodig. Jeg inviterte unger med på seansen. Vi stilte oss på rad, og mens jeg hevet kamera følte jeg meg som en ekte blogger igjen. Akkurat idet jeg trykte på avtrekkeren for å forevige det vakre øyeblikket forandret det seg drastisk:

Uventet inn fra høyre ankom nemlig et stk tissetrengt hundebeist. Snakk om " rain on my parade!!" 

Det poetisk og vakre må nok en gang se seg slått av kald og grå hverdagsrealisme...