Åtti-tallet er tilbake..

Det er helt merkelig hvordan tiden beveger seg i sykluser. Nå er det 80-tallet som regjerer: Arne Treholdt saken er i avisen hver dag, Karate kid og Wall Street vises på kino og A-ha er på verdensturnè. Min umiddelbare reaksjon når jeg tenker på 80 tallet er alltid et ufrivillig og instinktivt grøss.

Estetikken fra 50-tallet er en inspirasjon, 60-tallet en glede og 70-tallet pur lykke. Men det glade (?) 80-tall gjør lite for meg. Det jeg tenker på da, når jeg er ferdiggrøsset, er selvsagt permanenten i håret, Ball genseren og haremsbuksene. Jeg vet at dette neppe er en rettferdig oppsummering av et ti-år, men det er likevel slike assosiasjoner jeg får.

Men så plutselig befinner jeg meg i en overraskende situasjon; Et bord er dekket til med plast og aviser, et utall tuber fylt av ville og flytende neonfarger står strødd utover. Midt på samme bord ligger det en haug med hvite klær..og øverst en kortfattet instruksjon for batikkfarging!! Batikk!? I neon farger!? Hva skal skje her?

Rundt bordet står vi alle sammen, iført forkle og gummihansker. Eplekjekk leser grundig instruksene og informere oss alle om den kommende prosedyren. Først må de hvite plaggene vætes før vi kan snurre, vri og vrenge dem samt kline på noen gummistrikk og tilslutt; endelig påføre ønsket (?) hysterisk farge. Skal vi virkelig utsette disse uskyldsrene hvite plaggene for  psykedeliske mønstre og farger som svir i øynene? Selv ikke i batikkens storhetstid kan disse fargene har vært sosialt aksepterte! (Man kan sikkert diskutere når batikkens storhetsstid egentlig var. Jeg vet at 70-tallet var en periode som tok imot psykedeliske mønstre med fordomsfrihet og åpne armer, men siden jeg synes batikk er stygt velger jeg å tro at det må ha vært 80-tallet!)

Både Epleblomst og Eplekart har gledet seg lenge til prosjektet. Faktisk er det Eplekart sine remedier som ligger foran oss. Alt sammen er kommet i hus i form av en bursdagsgave til Eplekart sin 9 årsdag. Gutten er nå 10 år og det er altså vanskelig å utsette prosjektet lenger.. Men uansett hva Eple måtte mene om forvandling av fine klær til... (være diplomat nå..) ikke fullt så fine klær, så blir det en veldig kjekk ettermiddag i Eplehuset. Alle engasjerer seg og det er oppriktig spennende å pakke ut de ferdigfargede klærne og se de ulike mønstrene.

Epleblomst vil selvsagt ha på seg samtlige av batikkklærne sine på skolen neste dag, men tar tilslutt til takke med bare ett. Og foruten det fornøyde ganglaget Epleblomst har på sin vei til skolen er det også andre uventede gleder for Eple; Synet av forbipasserende som kvepper forskremt til for deretter å diskre tørke vekk de tårer som naturen spontanproduserer for å beskytte hornhinnen til vertskapet. For lillejenten ser virkelig ikke riktig klok ut der hun smådanser fremover i en virvel av neon. Hun beskriver det ganske godt selv når hun lykkelig roper ut: "Mamma, det ser ut som om jeg har lekt med en regnbue!"