Nå koser vi oss...

Romjul er en fin ting! Pysjamas, god mat, godt lesestoff, og kanskje litt andre puslerier, mens det knitrer så lystig fra peisen.. Mmmm. Idyll!


Men (har lagt merke til at det som ofteste er et men..) - idyllen kommer ikke av seg selv.  Første del av romjulsprogrammet er grei, pysjamasen. Den er på idet dagen starter... hvilken den gjør sånn litt ut på formiddagen. Men for at jeg skal kunne kjøre full kosepakke videre (dvs. beholde pysjen på hele dagen)  må temperaturen opp- og det litt faderlig fort. Det er nemlig villt kaldt i heimen hver eneste morgen.

Sånn kjennes det ut på hud og fingre...

..og så trist og grinete blir jeg når jeg fryser.

Det er dessverre ikke bare-bare å få igang peisen, kan jeg fortelle. I hvertfall ikke for undertegnede. Jeg antar at jeg bruker gjennomsnittelig 49 minutter på å få fyr på herligheten. Og, i løpet av denne perioden må jeg regne med, i hvertfall to, perioder hvor det oppstår drastiske temperaturfall. Disse kuldeopplevelsene inntreffer når jeg ser meg tvunget til å lufte ut all røyken som villig har veltet inn i stuen. Hvorfor oppfører røyken seg slik? Etter litt banning og blafring med vinduer pleier røyken etterhvert å ta veien ut, opp gjennom pipen- hvorfor ikke gjøre det med det samme? Må vi alltid gå gjennom denne rutinene? Jeg ser ikke at dette skjer når andre fyrer opp..?

Endelig!!

Når veden endelig er i fyr og flamme, er jeg det også! Opptenningsseansene mine ender alltid med at jeg er urimelig stolt over hva jeg har oppnådd. Samtidig som jeg ikke kan fri meg fra tanken på hvordan det er mulig at hele boliger brenner ned? Jeg vet jo at jul og nyttår dessverre er høysesong for slike tragedier, og jeg er påpasselig med å ta mine forhåndsregler, men likevel... tanken pleier å dukke opp. Etter en pakke fyrstikker, 22 opptenningsbrikketter, en hel avis, pluss litt til, samt 13 knusktørre opptenningspinner som kjærlig er plassert i korrekt indianerteltbål-formasjon (?) og tilslutt et lite stearinlys...men likevel ingen flamme med livslyst- da er det kanskje ikke så rart om man stiller seg litt spørrende til ildens potensielle fare?

Tilslutt blir det altså varmt og godt i eplehuset. Og da er det bare til å sette seg godt til rette i sofaen, finne frem en god bok eller bare lytte til vakker musikk. Eller man kan, som jeg, naivt finne frem et nytt broderi, selv om man tidligere har, høyt og hellig, forbannet den dagen broderiet ble oppfunnet. Alt slikt er nemlig glemt nå. Nye mønstre finnes frem med et optimistisk smil om munnen, og man setter i gang med iver og glede over å nok en gang få muligheten til å korsstinge seg til krampe. Det hele blir akkompagnert av glade stemmer fra de snille små som leker så fint med de nye lekene de fikk til jul...og hunden og katten som vekselsvis angriper hverandre, juletreet, trådene fra broderiet og mine føtter som stikker frem fra ullpleddet!

Men det aller beste med årets romjul, er at jeg fortsatt er veldig begeistret for juletreet. Jeg elsker juletre! Synes det er så fint!! Når det kommer på plass i stuen på Lille juleaften blir jeg som oftest stående å se og se på det. Til øyet blir stort og vått! Og jeg lurer alltid på hvorfor vi ikke bare konstant har et pyntet tre i hjemmet vårt? Hver dag. Hele året. Ubegripelig... Men så inntreffer det noe, helt plutselig: Jeg kan ikke bli kvitt treet fort nok. Jeg går fra dyrking til forakt på mindre enn 10 minutter. Hrmf- ikke et veldig sjarmerende trekk.. 


Men enn så lenge synes jeg at det bare er vakkert med skog i stuen.. og jeg skal nyte det så lenge jeg kan. (Om få strakser er det godt mulig at jeg står klar til å kvele det stakkars treet,  for så å ubarmhjertig dra det ned alle trappene og pælme det ut! Utakk er verdens lønn..)

Hvordan er det mulig å bli lei lys, glitter og stas?? Og godlukt? Og granbarnåler som drysser?
Og julepynt som faller av? Lys som svikter?  Og hund og katt i evig lek ved, i og omkring treet..?
 Det kommer tilbake nå...

Ønsker alle innbyggerer i Blogglandia en fortreffelig romjulstid!!

Politisk korrekthet

Jeg ønsker dere alle en miljøbevisst, sosialt ansvarlig, stressfri, ikke-vanedannende og kjønnsnøytral markering av vintersolvervhøytiden, også kjent som julen. Jeg håper at feiringen, ofte praktisert gjennom glade tradisjoner preget av  
religiøs overbevisning etter eget valg, men med respekt for 
andres religiøse overbevisning og deres valg om å praktisere  
sin egen religion, så vel som de som velger å ikke praktisere 
en religion i det hele tatt, blir fin!

I tillegg ønsker jeg dere alle et godt, vellykket,personlig 
utviklende samt fritt for medisinske komplikasjoner, år i det allment aksepterte kalenderåret 2011 - men dog ikke uten  
respekt for kalendere foretrukket av andre kulturer, hvis bidrag har vært med på å forme og skape det vestlige samfunnet slik det fremstår i dag (Her er det verdt å påpeke at det ikke forekommer forskjellsbehandling av bidragsytere basert verken på rase tro,
farge, religiøse eller seksuelle preferanser)

(Ansvarsfraskrivelse: Denne hilsenen er underlagt følgende 
klargjøring eller ansvarsfraskrivelser: Det innebærer intet løfte fra undertegnedes side om å faktisk iverksette noen av  
de overnevnte ønsker for verken seg selv eller andre -og dervav følger det at undertegnede heller ikke kan bære ansvar for  
eventuelle utilsiktede følelsesmessige belastninger disse hilsener kan påfører dem som ikke fanget av høytidstemningen på nåværende tidspunkt!)

                                 God Jul, alle sammen!

Mystisk hvitt pulver i Blogglandia!

I dag har jeg bakt. Jepp! Jeg har hatt planer om å bake veldig lenge, men først i dag ble planene realisert.  Nei, nå lyger jeg. Og det allerede i andre setningen! ( Jeg venter vanligvis til jeg er litt lenger inn i historiene før jeg drar på med små, hvite løgner...)  Jeg har faktisk bakt ganske mye forskjellig julegreier allerede, men mye er alt spist. Men, den viktigste baksten av de alle, pepperkakehuset, har stadig blitt utsatt og forskjøvet. Hovedgrunnen til dette er at Pafrika dessverre ikke er så snill som hun var tidligere (Dette er hennes egne ord, bare sjekk!, men jeg benytter meg av sjansen til skyve all skyld på andre enn meg selv, og stevner fornøyd videre i samme stil). Hennes vennlige vesen utstrålte tidligere en godhet jeg etterhvert kom til å stole på. Fullt og helt. Hun pleide å være min faste leverandør av pepperkakehus, men- dessverre for meg og mine barn-  hun har valgt å prioritere annerledes de siste årene. Hvorfor, Pafrika? Jeg aner ikke hva annet du føler du bør fylle desember med, enn å mekke 8- 10 pepperkakehus til naboer og venner? Vel, Pafrikas vinglete tilnærmingen til vennskap og tradisjoner har altså fått meg i en lei knipe. Jeg må selv sørge for å få pepperkakehus i hus. Makan!


Jeg har derfor, motvillig, forberedt meg over tid til dette prosjektet. Det vil si, jeg har som regel snappet med meg en melpose og en sukkerpose, samt noen egg, hver gang jeg har vært på butikken. Bare for å være beredt liksom....om jeg nå plutselig skulle få et vill dragning, og øyeblikkelig iver, etter å frembringe pepperkakehuskonstruksjoner. Etterhvert som desember har utviklet seg til en forholdsvis moden måned, har jeg begynt å plukke med meg ferdig pepperkakedeig fra butikken også. Den ustyrlige lysten til å lime sammen kakeplater med kokende sukker, inntraff merkelig nok ikke. I dag kjøpte jeg ferdigpepperkakehuspakke...


Jeg hadde, i små og svake øyeblikk av selvbedrag, illusjoner om å lage pepperkakedeig fra bunnen av, og designe pepperkakehus modellert etter eget hjem. Jeg kom så langt: 

Er det rart det ble strake veien til butikken og ferdighus?
 En kunstner må jo ha skikkelig utstyr å jobbe med!!

Uansett, det er jo pyntingen av huset som er det viktige. Og det gøyeste! Den delen av prosjektet involverer heller ikke meg i nevneverdig grad, her er det den yngre garde som kommer på banen. Hurra. Før verket ble fremstilt for pyntekomiteen hadde jeg, med små kosmetiske grep, dekket over noen mindre arbeidsuhell. Med fremragende taktekkermetoder var disse nå nærmeste usynlige, og huset stod klart i all sin prakt:

Shabby Chic?

Siden huset ikke ble helt slik jeg opprinnelig hadde planlagt, tenkte jeg at jeg fikk gjøre litt ekstra stas på pyntefronten. Det vil si pyntelimfronten; glasuren. På søndag var jeg på fabelaktig pepperkakepyntefest hos Pafrika- som selvsagt, SELVSAGT, er like grei og snill som hun alltid har vært!!! Hun er nemlig så snill at hun ikke bare delte hemmeligheten bak den superfine og gode glasuren sin- men hun ga meg også en brukerdose av den hemmelige og merkelige ingrediensen som må være med for å få den perfekte glasur:

Mystisk pulver. Mystisk Beholder. Mystisk bilde? 

En liten dæsj av dette pulveret, som ledig og lett omtales som kremortartari, gjør underverker for glasur. (Inntreffer underverket først etter at man har smakt/innhalert dette? Jeg undres...)Da jeg var på vei hjem fra pepperkakeopplevelsen hos Pafrika gikk jeg gjennom en av byens mer belastede strøk. Og med denne godbiten på innerlommen følte jeg at potensialet for å tjene mange, og raske, penger var innenfor rekkevidde. Et kjapt salg- og deretter en kjapp relokalisering av familien til ny og trygg, hemmelig adresse.. 

Jeg kom meg trygt hjem, uten skjemmende pletter på rullebladet. Men for å gjøre beholderen mer bloggevennlig, og mindre mystisk-hvitt- pulver-aktig, tenkte jeg at det var en fin idè å iscenesette Kremortartari´en slik:

For et utrent øye er det kanskje ikke så lett å se hva dette er, men det er altså  en uhyre velkomponert og estetiske visuell fremstilling av symbiosen mellom virkelighet, representert av pulver, og Blogglandia, representert av et utsøkt keramikkeple. Nyyydelig!

Men, jeg glemmer jo helt at det er jul.. Best å få med litt julete natur: 

Få ting sier vel jul i like stor grad som kristorn og kremortartari..

Snyggt, hva? Men, jeg bør jo ikke ta hele æren for denne beholderen med pulver. Det er jo takket være Pafrika jeg kan vise denne herlige bildeserien. Uten henne, ingen kremortartari. Pluss, jeg har ikke vært tilstrekkelig takknemlig mot henne. Tenk at den snille, snille damen lagde pepperkakehus til meg og mine i maaange år. Ja, sikkert i 7 år!! Her er min hommage til deg, Pafrika:

Hadde dessverre ikke Paprika i huset (en av de få ingredienser jeg ikke
kjøpte inn til pepperkakehuset..) Men symbolikken er som følger; Chili har rollen som paprika,
og F ´en er selvsagt (!) forsøtelsen av grønnsakensnavnet.. PaFrika. Må jeg forklare alt?

Rett skal være rett. Pafrika har hentet den fine oppskriften fra Den gode feen, og det er viktig å henvise til rett opphavsperson. Her i dette bildet er også Den gode feen representer, med en tryllestav (som er en ekte fe-tryllestav, kan Epleblomst fortelle..)

Nå er alle elementer samlet- med bonus bling- bling.  Lekkert! 

He-he-he! Ja, nå har jeg kost meg, gitt. Faktisk så mye at jeg satser på at alle mine fremtidige innlegg vil holdes i foto-novelle-sjangeren! En sterkt undervurdert sjanger, etter min mening!


Og mens jeg fjaset vekk tiden med å ta disse bildene ble årets pepperkakehus ferdig. Gøy for mor og gøy for barn. Og forhåpentligvis litt gøy for en stakkars bloggleser! :-)

Epleblomst og Eplekart pynter hver sin side av årets pepperkakehus.
Med veeeldig fin glasur.  I hvertfall veldig hvit..

Det er ikke bra før man er sikker på at huset kan lokket til seg Hans og Grete.
Dette er Epleblomst sin side..

Dette er siden laget av Eplekart. Pinlig innrømmelse tilslutt: Jeg var så opptatt av å ta bilder
av kremortartari ´en i ulike konstellasjoner at jeg ikke fulgte oppskriften skikkelig...
Glasuren ble rennende!

Trusselbilde i endring

Førjulstiden er ikke bare kos og idyll (i tilfelle noen naive sjeler trodde det...) Dette faktum er ikke ukjent for meg da jeg har opplevd mang en knallhard juleinnspurt før, noen av dem preget av kaos, tidsnød og tilslutt en noe hasardiøs omgang med surt opptjente penger.

Denne mørkere siden av julen har jeg jo, som det gode forbilde jeg er, skjult godt for mine små håpefulle. Stress og bekymringer er verdig tyllet inn i pepperkakedeig, stjernestøv og julemuzak, og min tilsynelatende dansende og bekymringsfrie holding til julens komme har blitt løftet opp og frem. Men til tross for denne beundringsverdige viljen til å bære alle sorger på egne skuldre, ser det ut som om mine små dessverre ikke er så skjermet som jeg skulle ønske.. Jeg må, med ubehag, melde at jeg merker en endring i stemningen i Epleheimen. Dessverre må jeg innrømme at det akkurat nå råder en stemning som tenderer mot det ampre.

Jeg sitter i spisestuen og pysler med mitt (Jeg spiser sjokolade i smug..) og overhører hvordan storebror og lillesøster snakker sammen. De sitter i sofaen i stuen, og selv om den er rimelig stor (Alt for stor til stuen. Jeg vil, jeg vil, vil ha ny sofa! Har i et desperat forsøk på å pimpe opp møbelet nylig foretatt en, i øyeblikket genial, manøver, men det endte opp med at sofaen ble større. Større!! - er det mulig? Jeg har fått sofaen til å vokse... Ok- sidespor. Men, igjen, er det mulig?) Hvor var jeg..? Jo. Sofaen er stor nok til to små mennesker, men det virker ikke som om det faktum finner et forståelsesfullt og samarbeidsvillig hjem hos mine to småfolk. For selvsagt vil begge sitte på samme sted, på samme pute. Knuffing oppstår og dette etterfølges av litt småsutring og tilslutt en ordveksling som fanger hele oppmerksomheten min (Under knuffing- og sutringdelen benyttet jeg meg av eskaleringen i lydnivået til å flerre av hele sjokoladepapiret og jeg får most inn en solid kakaodose. Mmmm..)


Lillesøster: Hvis ikke du gir deg nå, så skal jeg stå på foten din til du blir gammel.

(Jeg tenker at den kan passere. Relativt uskyldig trussel, som neppe vil bli satt ut i livet. Ikke i sin hele og fulle versjon i hvert fall.. Pluss, jeg har ennå såpass mye sjokolade i munnen at jeg ville blitt raskt avslørt om jeg åpnet den opp!)


Storebror følger raskt opp: Snart er øyet ditt blått! 


(Hm! Den var verre. Burde jeg si noe? Nei, de sitter fortsatt relativt rolig, og smilet er på plass hos dem begge. Kanskje dette vil gli over hvis jeg holder meg utenfor?)

Lillesøster: Jeg skal slå deg så hardt at dine barnebarn får hull i magen! 


Hey, hey, hey!? Hvor kom dette fra? Lille Epleblomst med verdens blideste sjel...og så dette!? Jeg er lettere rystet (og litt imponert over kreativiteten hennes). Jeg bryter inn før det hele sklir effektivt over fra ord og trusler til håndgemeng. Jeg forteller dem at jeg ikke vil ha noe krangling, og at de må slutte med en eneste gang. Begge peker ivrig på den andre og sier med skingrende stemme at "det  var ikke jeg som begynte" og "Jeg satt her først.." osv. Jeg mistenker at selv de må være lei av å kjøre det opptaket der, det båndet har blitt spilt maaange ganger de siste årene. Jeg merker at deres eget engasjement er dalende mot  slutten av leksen, de lyder ikke helt overbevisende. De siste stavelsene gidder de knapt uttale. Men tilslutt sier begge, med økende innlevelse, at de "orker ikke vente lenger. Nå har vi ventet på julen i minst 2 år- og den kommer jo aldri. Åååhh- det er såå kjeeedeeeliiig!! Kan vi ikke åpne en pakke nå? Bare en? Pliiiis!!"

Det demrer da for meg at ventetiden frem mot jul ikke nødvendigvis føles som et tidshull ute av kontroll, som sluker hvert et minutt, og deretter det neste, i et stadig akselererende tempo, for oss alle. Epleblomst og Eplekart holder allerede på å forgå av spenning- og denne oppdemmede følelsen gir seg nå uheldige utslag som småkrangling og småsutring. Og jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er å pynte flere pepperkaker eller pimpe opp nok et lass med fyrstikk- esker (selv om dette faktisk er aktivitetet vi alle setter stor pris på..). 


Løsningen blir å gå en laang tur. Stemningen blir etterhvert bedre og bedre. Etter langt og lenge, og lenger enn langt, oppdager vi en foss som er fastfrosset - eller for å si det på kort og godt norsk; vi ser litt is. 

Dette, folkes, er et av naturens mirakler.  H2O i fast form.

Dette er gøy! Og søster og bror leker fornøyde sammen ved, på og rundt denne isen en god stund. De hjelper hverandre villig og vennlig med å finne og få tak i de største is-tappene. Julen er glemt og bare øyeblikket er viktig.

Hvem finner den største is-tappen? Og hvorfor ser det ut som om den yngste røyker? (Svar: kjærlighet på pinne fra julekalenderen)

Storebror er snill og henter ned de is-tappene som henger høyt oppe!

Jeg står og ser på dem en stund, med et smil om munnen. Etter en lengre, indre dialog finner jeg ut at det nok hadde vært fint om også mor slengte seg med i leken. Og slengte er det rette ordet her. Etter få skritt i isens retning, mister jeg fotfeste og tryningsen er en realitet. Ordflommen som usensurert glipper ut av meg, i det selvsamme sekund, levner liten tvil om hvor ungenes trusler og  kreative ordspill stammer fra! 


Jada, du- snakker om forbilde!!

Fin post

For ikke så veldig lenge siden kom jeg plutselig over noen veldig fine "fotografier" og jeg måtte bare bestille dem. Nå er de kommet i hus. Hurra- de er sååå fine

Aaahh. *Sukk*

Bambi - alltid riktig  *Smelt*

Jeg har bestilt dem av Melissa Nucera på hennes nettside ThisYearsGirl.com  Anbefales!

Hvis jeg hadde tatt meg litt tid, når jeg først var innom siden hennes, ville jeg kanskje ha slått til på noen andre bilder (også). Men da jeg så Bambi var jeg solgt. Lurer på om denne "soft spot´en" min snart vil bli herdet- og at jeg dermed vil bli mer motstandsdyktig mot store dådyr-øyne? Spiller forsåvidt ikke så stor rolle- lever godt med Bambisvakheten min (noe jeg mistenker mange av oss gjør...)

Og når jeg først er inne på tema som svakhet og fotografi, slår jeg til å viser noen bilder av mat. He-he-he.. To svakheter i en smekk: Er svak for mat og er svak fotograf (Og lykkelig med begge deler) 

Bilder av maten på før omtalte, og bejublede, Solstrand

Åh Hoy!!

Hmm? Kan se ut som om fruktfat er dandert med mugne mandarin-båter i vakker formasjon- men tror det er fiken. Eller dadler. Eller Myrra? Hva vet jeg? Rørte ikke dette fatet, årsak: se bilde ovenfor! 

Det neste matbildet dedikeres til Mims - takk for din velvillige innstilling til bilder av kreps. Det verdsettes stort! 

Et berg med sjømat. O Lykke!

Med disse bildene og ordene ønsker jeg alle en fortreffelig kveld!

Skryteinnlegg..

Har kost meg veldig denne helgen og vil egentlig bare skryte av hvorfor..
I anledning Eplekjekk sin 40årsdag har jeg slått på stor-trommen! Dagen ble markert med et kort, men meget vellykket, opphold på Solstrand Hotel på Os - utenfor Bergen. Stedet er i seg selv en perle, og vi har lenge villet dra hit, og se så fint det er i vintersolen:

Hm- kanskje det ikke kommer frem at stedet ligger badet i sol..? Det føltes i hvertfall som om solen var der, i konstant beredsskap, parat til å omfavne oss og hele Solstrand! 


Her er et bildebevis på at solen var fremme- selv om den henger lavt på en vinterblek himmel:

*Sukk* Minnene strømmer på... Det er som om det var i går! (Hvilket det faktisk var). Men altså- se fiine solen! Oj, nå fant jeg et bilde som viser helt konkret at stedet faktisk var svøpt i sol. Sjekk:

Men nå fikk jeg en lys idè. Kanskje jeg skal se gjennom bildene først- før jeg lager et innlegg!? Da slipper dere å måtte se ALLE bildene der jeg mener det kanskje, kanhende finnes en liten strime med solstråler...eller noe annet jeg plutselig blir fiksert på! Ja, jeg tror det er en god tanke. For det jeg egentlig ville blogge om var den FANTASTISKE julebufféen vi ble presentert for.. MMMM, nam, nam. 


Nå skal jeg se gjennom bildene og kanskje presenterer noen flere etterhvert... Det er muligens begrenset hvor mange bilder man ønsker å se av husfasader og kreps..- selv med solskinn på!? (Eller? Akkurat nå kan jeg verken forstå eller støtte et slikt standpunkt- er lettere besatt av Solstrand og mat for øyeblikket)


Helt tilslutt; Da vi gikk nedover denne flotte veien skinte den før omtalte solen meg rett i øynene....og da- gjennom sammenknepte, halvt lukkede øyne og med solflekker dansende foran meg- lignet Eplekjekk aldri så lite på Mr. Darcy og lykken var komplett ;-)

Eple og Mr Darcy/ Eplekjekk nyter en liten (forbudt?) spasertur i, ja, solskinnet

Dette ble et hastig og lystig (for mitt vedkommende i alle fall..) innlegg. For i dag er selve dagen- og Eplekjekk mener bestemt at hans fødselsdag ikke bør kastes bort på blogging, men at den helst bør nytes med en japansk spillefilm om samuraier!! Fra 1962. Selvsagt! 

(Hvor er Mr. Darcy nå?)

Oh Joy!

Så er altså adventstiden endelig kommet. Søte, fredfulle og harmoniske advent som mykt varsler julens komme. Åhh sjelefred!!
Skriiiiiiiik!!!!

Nei, det blir aldri helt som jeg håper eller tror. Å jada - har hørt ordtaket "som julekvelden på kjærringa", men nettopp derfor tror jeg jo at jeg er forberedt - Klar. Men i år som i fjor begynner jeg med forberedelsene latterlig seint. Ta julekalenderen for eksempel; var så seint ute at det ikke kvalifiseres til kalles en forberedelse en gang. Jeg mener bestemt at grunnen til dette er at jeg utålmodig begynner å tenke på kalendere allerede i september, og siden det bare er klysete å være klar til jul allerede da, utsetter jeg det. Motvillig og nølende, mens jeg mumler må vente litt, må vente litt til... Og dette, viser det seg, er et mantra jeg virkelig ser ut til å ta til meg. For her i Eplehuset ventet vi til klokken 22:15 i går kveld, altså den 30. november, før det demret for oss at det er noe som heter advent... og at dette "noe" nærmet seg med hastige og lystige steg. Der satt vi altså, helt uforberedt, benket foran skjermen med sesong 1 av Breaking Bad og frydet oss. Helt til det sa pling!! "Er det mulig!? Det er 1. desember i morgen og vi må pakke inn 48 fine, fargekoordinerte og politisk korrekte, ikke-materialistiske, sukkerfrie gaver til neste morgen!!" (merkelig nok er det slik jeg etterhvert har forestilt meg kalenderopplegget... som opplagt har fått modnet alt for lenge). Vi hadde altså noen få knappe timer på å leite frem gavene, som vi begge håpet at den andre hadde kontroll på, pakke dem inn, finne frem kalenderene OG kose oss med oppgaven underveis (det siste er vi som kjærlige foreldre programforpliktet til å gjøre).

Men, akk, det var sørgelig lite som var på stell på denne fronten. Heldigvis har vi nettopp vært på reise, og begge er snopedyr av rang, så det var nok av godis i omløp. Dette ble raskt og skånselsløs inntyllet i glorete julepapir fra i fjor før hver lille gavebylt fikk påklistret en stubb fra et julebånd. Dette ble gjennomført med mer enn et øye på skjermen (Breaking Bad er så bra!!) og uten noen form for omtanke eller gjennomført strategi. Mirakuløst nok hadde vi kontroll på hvor julekalenderene befant seg. Frem med dem - hey, dette går jo unna. Hvorfor begynne tidlig!? Mindre mirakuløst var det å oppdage at begge kalenderene fortsatt var fullsatt av pakkebåndene fra i fjor. For selvsagt knytes ikke pakkene varsomt og forventningsfult av kalenderen av skjelvende og takknemlige barnehender- de klippes rått og effektivt av. Dermed så det slik ut:

Ja, så mørkt og trist var det en stund...

Jaja, det var kanskje ikke denne lille deltaljen som veltet den gjennomtenkte planen vår, men den var likevel en tidstyv som ikke ble hjertelig mottatt. Da det knotete arbeidet med å fjerne gavelikene fra i fjor var vel overstått, var det bare å begynne å knyte på årets pakker. Tenk: 48 stykker- det er mye det!  Det er da en tanke sniker seg frem i bevisstheten min...Hvorfor gjør jeg dette? År etter år? Og, hvem gjør jeg det for? Hvis det var opp til ungene så ville de jo helst hatt en Legokalender og en Hello Kittykalender. Jeg kan ikke konkurrere mot storindustrien- uansett hvor mange engleglansbilder og visdomsord jeg, etter planen, hadde dekorert pakkene og kalenderen med.. Innerst inne er jeg jo heller ikke begeistret for den massive fråtsingen som desembermåned er preget av. Hm? Et lite øyeblikk åpnes det opp for både ettertanke og tvil, men OJ- så skjeddde det noe sinnsykt på skjermen (her var vi alt kommet til episode 5 - og hui hvor det går!!) og så var det mentale vinduet lukket igjen. Kalenderen måtte bli ferdig og vi fortsatte med prosjektet. Vi jobbet effektivt og samkjørt med å få alt på plass, men avrundet selvsagt med en liten krangel om hvor kalenderene burde henge. Lett skal det ikke være- for her var det flere faktorer som måtte tas i betraktning. Jeg ønsket selvsagt å henge dem opp på en måte som både var praktisk og noenlunde estetisk. For jeg vil nemlig gjerne se dem- da de begge to er resultatet av mitt blodslit (kalenderene, altså, ikke ungene. Eller- det blir forsåvidt riktig uansett hvordan du velger å tolke den..).  Jeg har altså selv brodert disse kalenderene og det er for meg en STOR bragd- og jeg er stolt!!

Heldige Epleblomst sin. Ferdig i fjor. Myyye bannskap underveis.

Heldige Eplekart sin. Mer naiv da og mindre bannskap. Men tok meg 3 år..

De andre faktorene som måtte tas med i beregningen for opphenget var at begge kalenderene må henge i riktig høyde for ungene, men samtidig være utenfor rekkevidde fra spretten og leken katt og fra hund som på generell basis bare driver å herper.. Men vi kommer, til tross for disse små, dyrerelaterete hensynene, tilslutt i mål. Kalender på veggen og pakker på kalender. Stort vanskeligere er det jo i grunnen ikke. Vi er begge fornøyde. Mr White fra Breaking Bad har på sett og vis også bidratt til at freden atter en gang er gjennopprettet i Eplehuset. Det er pinlig tydelig at det finnes verre utfordringer for en familie enn det et adventsprosjeket i tidsnød kan akkumulere..

I dag tidlig våkner ungene langt lettere og mer spente enn de ellers gjør. De blir hoppende glade for kalenderen- og vi overrøses med takk, takk, takk! Når jeg ser på dem husker jeg så godt hvordan det føltes da jeg selv liten og det nærmet seg jul. Spenningen. Gleden og forventningene. Julen var magisk, og det er så godt å få bekreftet at de opplever julen og advent like så forventningsfulle, glade og takknemlige som jeg gjorde. Jeg tror ikke at "dagens unger" er for bortskjemt eller forventer for mye. Så selv om jeg hadde mine tvil da jeg i siste liten klinte i hop årets opplegg kjenner jeg at det er en meget god grunn til at jeg gjør dette. År etter år. Etter år!

Når jeg så kaller dette innlegget "Oh Joy" så mener jeg det! Både bittert ironisk og inderlig oppriktig!

Gledelig Spetakkel

Kaos og Lykke