tirsdag 14. desember 2010

Trusselbilde i endring

Førjulstiden er ikke bare kos og idyll (i tilfelle noen naive sjeler trodde det...) Dette faktum er ikke ukjent for meg da jeg har opplevd mang en knallhard juleinnspurt før, noen av dem preget av kaos, tidsnød og tilslutt en noe hasardiøs omgang med surt opptjente penger.

Denne mørkere siden av julen har jeg jo, som det gode forbilde jeg er, skjult godt for mine små håpefulle. Stress og bekymringer er verdig tyllet inn i pepperkakedeig, stjernestøv og julemuzak, og min tilsynelatende dansende og bekymringsfrie holding til julens komme har blitt løftet opp og frem. Men til tross for denne beundringsverdige viljen til å bære alle sorger på egne skuldre, ser det ut som om mine små dessverre ikke er så skjermet som jeg skulle ønske.. Jeg må, med ubehag, melde at jeg merker en endring i stemningen i Epleheimen. Dessverre må jeg innrømme at det akkurat nå råder en stemning som tenderer mot det ampre.

Jeg sitter i spisestuen og pysler med mitt (Jeg spiser sjokolade i smug..) og overhører hvordan storebror og lillesøster snakker sammen. De sitter i sofaen i stuen, og selv om den er rimelig stor (Alt for stor til stuen. Jeg vil, jeg vil, vil ha ny sofa! Har i et desperat forsøk på å pimpe opp møbelet nylig foretatt en, i øyeblikket genial, manøver, men det endte opp med at sofaen ble større. Større!! - er det mulig? Jeg har fått sofaen til å vokse... Ok- sidespor. Men, igjen, er det mulig?) Hvor var jeg..? Jo. Sofaen er stor nok til to små mennesker, men det virker ikke som om det faktum finner et forståelsesfullt og samarbeidsvillig hjem hos mine to småfolk. For selvsagt vil begge sitte på samme sted, på samme pute. Knuffing oppstår og dette etterfølges av litt småsutring og tilslutt en ordveksling som fanger hele oppmerksomheten min (Under knuffing- og sutringdelen benyttet jeg meg av eskaleringen i lydnivået til å flerre av hele sjokoladepapiret og jeg får most inn en solid kakaodose. Mmmm..)


Lillesøster: Hvis ikke du gir deg nå, så skal jeg stå på foten din til du blir gammel.

(Jeg tenker at den kan passere. Relativt uskyldig trussel, som neppe vil bli satt ut i livet. Ikke i sin hele og fulle versjon i hvert fall.. Pluss, jeg har ennå såpass mye sjokolade i munnen at jeg ville blitt raskt avslørt om jeg åpnet den opp!)


Storebror følger raskt opp: Snart er øyet ditt blått! 


(Hm! Den var verre. Burde jeg si noe? Nei, de sitter fortsatt relativt rolig, og smilet er på plass hos dem begge. Kanskje dette vil gli over hvis jeg holder meg utenfor?)

Lillesøster: Jeg skal slå deg så hardt at dine barnebarn får hull i magen! 


Hey, hey, hey!? Hvor kom dette fra? Lille Epleblomst med verdens blideste sjel...og så dette!? Jeg er lettere rystet (og litt imponert over kreativiteten hennes). Jeg bryter inn før det hele sklir effektivt over fra ord og trusler til håndgemeng. Jeg forteller dem at jeg ikke vil ha noe krangling, og at de må slutte med en eneste gang. Begge peker ivrig på den andre og sier med skingrende stemme at "det  var ikke jeg som begynte" og "Jeg satt her først.." osv. Jeg mistenker at selv de må være lei av å kjøre det opptaket der, det båndet har blitt spilt maaange ganger de siste årene. Jeg merker at deres eget engasjement er dalende mot  slutten av leksen, de lyder ikke helt overbevisende. De siste stavelsene gidder de knapt uttale. Men tilslutt sier begge, med økende innlevelse, at de "orker ikke vente lenger. Nå har vi ventet på julen i minst 2 år- og den kommer jo aldri. Åååhh- det er såå kjeeedeeeliiig!! Kan vi ikke åpne en pakke nå? Bare en? Pliiiis!!"

Det demrer da for meg at ventetiden frem mot jul ikke nødvendigvis føles som et tidshull ute av kontroll, som sluker hvert et minutt, og deretter det neste, i et stadig akselererende tempo, for oss alle. Epleblomst og Eplekart holder allerede på å forgå av spenning- og denne oppdemmede følelsen gir seg nå uheldige utslag som småkrangling og småsutring. Og jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er å pynte flere pepperkaker eller pimpe opp nok et lass med fyrstikk- esker (selv om dette faktisk er aktivitetet vi alle setter stor pris på..). 


Løsningen blir å gå en laang tur. Stemningen blir etterhvert bedre og bedre. Etter langt og lenge, og lenger enn langt, oppdager vi en foss som er fastfrosset - eller for å si det på kort og godt norsk; vi ser litt is. 


Dette, folkes, er et av naturens mirakler.  H2O i fast form.


Dette er gøy! Og søster og bror leker fornøyde sammen ved, på og rundt denne isen en god stund. De hjelper hverandre villig og vennlig med å finne og få tak i de største is-tappene. Julen er glemt og bare øyeblikket er viktig.


Hvem finner den største is-tappen? Og hvorfor ser det ut som om den yngste røyker? (Svar: kjærlighet på pinne fra julekalenderen)


Storebror er snill og henter ned de is-tappene som henger høyt oppe!

Jeg står og ser på dem en stund, med et smil om munnen. Etter en lengre, indre dialog finner jeg ut at det nok hadde vært fint om også mor slengte seg med i leken. Og slengte er det rette ordet her. Etter få skritt i isens retning, mister jeg fotfeste og tryningsen er en realitet. Ordflommen som usensurert glipper ut av meg, i det selvsamme sekund, levner liten tvil om hvor ungenes trusler og  kreative ordspill stammer fra! 


Jada, du- snakker om forbilde!!

11 kommentarer:

Namaste (jeo74) sa...

:o)

Skammelig sliten, men smila kan eg.
Du e best!

gult hus i svingen sa...

herlig innlegg:) ja, enkelte ganger kan det være lurt å tenke over hva jul betyr for"dessa som er små":) Det kan fort bli for mye familiehygge med juleforberedelser:) Så flott at dere fant på noe annet:)
Håper det gikk bra med deg etter fallet da?:)

Klem fra Trine:)

hege sa...

Kreativt avkom;-) Eplet og stammen og alt det der, vil jeg tro;-))

Hyggelig med tur i finværet - dog minus fall, da...

manuela sa...

naturen er fantastisk!

Kristin sa...

For et herlig innlegg! Håper du ikke ble altfor gul og blå! :)

Lekenhverdag.com sa...

Du skriver så fantastisk bra og levende, Eple!!! Jeg levde meg virkelig inn i historien, ... og det er rart hvordan disse små snapper opp det ene og det andre ;-))

Pafrika Og Belkini sa...

Glitrende som vanlig, frøken løken! Når det gjelder kidsa er det jo mulig de tar etter katten og hunden...? Synes nemlig det var litt ufred å spore der idag. Grådig gode julekaker, jeg tar tilbake alt om at jeg egentlig ikke liker sånne. Det er bare dem MIN familie lager jeg ikke liker, tydeligvis. Men her i huset skal det bli risboller en av dagene. Tror jeg, for det er noe med den enorme kladden delfiafett... jeg vet ikke, men noen ingredienser kunne jeg gjerne sluppet å vite om. Det er imidlertid vanskelig å få til når man baker selv. Hm... Kanskje NOEN ANDRE kan bake til meg, siden de allerede er så godt i gang?!
Jeg lar den henge i luften jeg... ;)

Josefine sa...

Et herlig innlegg...

Godt at dere tar tid til både tur og lek i denne travle tiden:) Flotte vinterbilder...

litt travel førjulsklem fra meg til deg

Pia sa...

Ha ha, herlig! Gutta her kommer også med noen kreative trusler innimellom. Og det gjør vel kanskje jeg og...

Randi sa...

Hei!! Morsomt innlegg! Du skriver så bra!!
Jeg begynte å tenke på denna overskrifta mi. Haha. Den kan jo kanskje mistolkes. Man kan jo være "hogga" på så mangt, og det finnes jo mange slags skruller.... Men jeg mente kakene altså! :)

ha en fin kveld!!!

giraffmamma sa...

Hihi du skriver bra! Håper du ikke er for skadet!