Award-maraton. Hurra!

Jeg har fått noen awarder, noen nylig og andre for en tid tilbake. Jeg kvepper til når jeg ser at jeg blir nevnt i Award-sammenhenger, og smilet mitt blir værende leenge etter at jeg har lest ferdig slike innlegg. Jeg setter stor pris på hver og en av dem, og jeg synes det er kjempehyggelig med slik positiv oppmerksomhet. Jeg blir glad over å vite at noen liker å lese det jeg skriver. Men, dessverre, jeg er ikke så flink til å vise at jeg verdsetter gesten. Det er nemlig vanskelig å skrive award-innlegg, synes jeg. Men i dag er likevel tiden kommet for å ta imot awardene på korrekt og takknemlig vis, gjennom å takke avsender og, ikke minst, sende awardene videre ut i verden.


Den første awarden fikk jeg kanskje så tidlig som i begynnelsen av februar, av Hegemoni, en av mine favorittbloggere. Mye av grunnen til at det har tatt meg så fryktelig lang tid å respondere på denne, er at jeg så gjerne ville være helt klar for den! Jeg mener å huske at det var noen spørsmål om hvilke klær jeg gikk med og hvilke bøker jeg leste- og at dette måtte besvares i real time- altså hva jeg er kledd i NÅ, idet jeg blogger!! Jeg har da selvsagt utsatt det til en passende anledning; En anledning der jeg bare helt tilfeldig sitter ikledd min Chanelkjole ala Audrey Hepburn mens jeg blogger. Men nå har jeg altså ventet i snart 2 måneder og ingen slike situasjoner har oppstått. Merkelig!

Så ledig henslengt og tankefull.. hvordan skal jeg
svare på denne utfordringen? Yeah, right!

Men for å likevel gjøre litt stas på awardmottagelsen har jeg kledd meg i flottaste bunaden min. Det er helt på sin plass synes jeg, for det er intet mindre enn 6 fabelaktige mennesker som har gitt meg award. Hurra! Så her sitter jeg, litt sånn malplassert foran data´en, med bringeduken hengende på skakke og søljene plassert på musematten. Det er jo grenser for hvor gjennomført jeg trenger å gjøre dette! Kunne jo bare lygd og skrevet at bunaden er på- men føler jo meg litt spesiell når den nå først er på plass(Og uansett hva man måtte mene om påkledningen min i dette øyeblikk, så føler jeg at alle kan enes om at "spesiell" er et dekkende ord..?)

Sykt, men sant. Her sitter jeg med bunaden på- og vifter med mine
blåbekledde tær..  Ikke akkurat Audrey, nei.

Men for å holde meg til saken, Hegemoni har altså vært så hyggelig å gi meg en Beautiful Blogger Award (Tusen takk!!), og her kjem logo´en og utfordringen som hører med den:

Ta opp nærmeste bok, slå opp på side 18 og let frem linje nr 4. Hva står det der? "The stink of it came all the way across the lot and in my car  window - a dark stench of Latin coffee grounds mixed with old fruit and rancid pork." Nærmeste bok var altså Darkly Dreaming Dexter av Jeff Linsay, og dessverre ikke Ulysses av James Joyce, som jo er mer nærliggende meg og mitt hjerte, sånn rent sjangermessig.. (kremt)


Hva var det siste du så på TV? Hmm.. Jo, jeg så en dokumentar om de faktiske hendelsene bak boken (som ble til filmen) Excorsisten. Den gikk på NRK på lørdag, og jeg bare måtte se den fordi den er en, av to, filmer som jeg er blitt skremt av. Den andre er The Ring (Aldri se den!!)Høres ikke logisk ut nå, at jeg måtte se mer... men jeg tenkte det var lurt å bearbeide inntrykk fra filmen - som voksen. Men er redd jeg drakk litt for mye rødvin (selvmedisinering mot frykt) til at jeg heeelt fikk med meg bakgrunnshistorien. Men det er jo på en måte bearbeiding, det også..


Bortsett fra datamaskinen, hva hører du på nå? Naboen som jobber i bakhagen vår. Han rydder slik at våren kan komme å gjøre alt fint og grønt og skjønt!


Hva har du på deg nå? Bunad, selvfølgelig... (Check)


Hva var den siste filmen du så? Ser plutselig så lite på film, det går stort sett i tv-serier her. Må tenke... Sikkert noe med ungene. Sikkert Harry Potter.


Skulle du overveie å flytte til utlandet? Jepp, jepp, jepp!! Overveier det hele tiden, og er skremmende lite spesifikk. Utlandet? Ja takk- det høres ut som et fint sted! Når kan jeg komme?


Fra tre flotte blogger har jeg fått den snasne awarden med det litt skremmende navnet Stylish Blogger Award. Jeg er ikke utpreget Stylish, selv om jeg må innrømme at det å gå med bunadstakken nå setter sitt særpreg på en vanlig mandag. Det ble liksom litt swung over sakene her nå. Og der det er swung, er det nok også litt stylishe greier på gang, vil jeg tro!? Selvsagt, det et ren logikk, det! Jeg skal i forbindelse med denne awarden fortelle 8 ting om meg selv, og jeg hiver meg rundt nå:

1. Jeg har bunad
2. Det er ikke alltid jeg gidder å bruke den på 17. mai
3. Jeg bruker den aldri på julaften
4. Jeg synes plutselig at 28.mars er en fortreffelig fin bunadsdag. 
5. Jeg vurderer å gjøre dette til en årlig greie. Bunad på plass, den 28.mars! (uttales taktfast og bestemt- som i et demonstrasjonstog)
6. Jeg begynner så smått å føle meg veldig flåsete når jeg tenker på de 5 foregående fakta om meg. En liten stemme i meg lurer på om jeg fremstår som utakknemlig og dust?
7. Jeg er i grunnen meget flink til å fortrenge alle små stemmer i hodet mitt..
8. Jeg føler nå at jeg har delt for mye her. Avsløringer som kan tolkes dithen at det er flere stemmer inne i hodet vårt, nei mitt!, må unngås... 


Vi har fått beskjed på øret om å avslutte Eple sine skriverier nå.... 

Den tekniske feilen er så stor at det er teknisk
feil på beskjeden om tekniske feil...

Tilbake på sporet:
Det herlige trekløveret som har gitt med denne fiine awarden er: 
Fragmenter - enig med Namaste her; flott navn på en flott blogg! Hjertelig takk for award!
Mie - superfin og gavmild blogger. Tusen takk for award- og verdens beste eplenotatbok!! :)
Lykkelige Helene- et nytt, og godt, blogge-bekjentskap. Takker hjertelig for awarden!
(Jeg prøver å være litt personlig her, ved å si takk på litt ulike måter, men det ble kanskje litt rart!? Uansett: Takk :))


Hadde dette vært Oscar-utdelingen så hadde jeg både vært ukorrekt antrukket og jeg hadde blitt kastet av scenen. Eller dradd bort, kicking and screaming, da dette ble et laaangt takkeinnlegg. Men er jeg ferdig? Nei- for jippi, jeg har fått enda en award, en I love your blog award. Ha! Det høres vel fint ut? Den har jeg fått både av The not so perfect mum-blogg og fra fine frøkners festlige fjas, to flotte blogger, så jeg må bare få disse med meg også:


Hvorfor startet du å blogge? Fordi Pafrika gjorde det, og ikke pokker om hun får ha all morro´en for seg selv! Kanskje hadde jeg også et ønske om å lære noe, men først og fremst var det for å hoppe i bedet til Pafrika.


Her skulle det kommet en hel drøss med sminke og parfyme spørsmål- og jeg vil ikke være en kjiping- men dette kan eg faktisk ikke svare på. Jeg sminker meg aldri. Aldri. Og ikke av prinsipp, jeg har faktisk etterhvert fått lyst ( og behov for?) å sminke meg. Men siden jeg aldri begynte med dette, så føles det liksom for gale å se ut som en 5åring som har gått amokk i voksenverdenting.. Jeg kan det rett og slett ikke. Kanskje jeg skal begynne å øve på sminkedukkehodet Epleblomst har på rommet? Så kan jeg komme tilbake til dette når jeg vet mer!


Hvilke land vil du besøke og hvorfor? Jeg er interesseret i de aller fleste land, selv om jeg selvsagt ser at ikke alle steder er like aktuelle destinasjoner. Jeg vil veldig gjerne reise til Japan og Kina. En gang, ikke nå. Jeg er også nysgjerrig på store deler av USA, kanskje spesielt Sørstatene, som både fascinerer og skremmer meg. Elsker reisebøkene til Bill Bryson, og kunne tenkt meg å reise rundt med han. Da kunne jobben min kunne vært å renskrive notatene hans mens jeg ler meg fillete... Lykke!


Hva ligger på nattbordet? Siste spørsmålet kan bli nådestøtet kjenner jeg... Gruer meg til å gå inn på rommet og faktisk registrere hva som ligger der (Vær sterk, Eple..) Nå har jeg sjekket, og jeg begrenser meg til de 7 øverste tingene: øredobber, en hama-perledings, hårstrikk, bruksanvisning til fotoapparat, fotoboken "Da æ var i Amerika" av Rune Johansen, Donaldblader og en strømpebukse...


Tusen hjertelig takk til dere to for denne fine awarden! :)


Nei, nå fortjener alle at jeg avslutter! Jeg gir herved Awarden videre til følgende:


Maluba. En blogg jeg blir veldig glad av.
Kaptein Biff En blogg med fantastiske tips og DIY.
RomantiskRetro En blogg med fine, gode bilder og stemninger.
Lille W En av de aller første som kommenterte hos meg. Og jeg ble så glad!


Jeg aner ikke hvilken Award jeg gir videre til dere, og jeg aner ikke om dere liker slikt. Men om dere får lyst å hive dere rundt- så er det i hvertfall dere velfortjent å motta en award, så bare velg dere en- eller alle :)


Puh- gjett om bunaden skal av N Å!?

Jeg er trøstet!

Jeg har vært litt opphengt i tapeter den siste tiden. Jeg har hatt masse planer, og har derfor også skaffet meg masse tapet. Mest små og rare tapetprøver, men også et par ruller av ulike favoritter.  Men har jeg fått disse tapetene klint på veggen? Nei. I hvertfall ikke i like storstilt og omfattende grad som jeg hadde sett for meg... 


Stuen har riktignok fått tapet på de vegger hvor jeg ønsker tapet, og jeg var små-euforisk da den saken var i boks, rett skal være rett. Men noe av gleden over dette har liksom bleknet nå. Visst er veggene fine, og jeg er fortsatt meget fornøyd med tapetvalget: 

Jo, jeg liker denne tapeten fortsatt.. (Ser du den? Der bak
tulipanene..  Dette er ment å være et bloggebilde, nemlig,
og da følte jeg at det måtte mer til enn bare tapet..)

Men jeg visste jo at jeg safet med den tapeten vi valgte å henge opp i stuen, sånn fargemessig.  Og årsaken til det trygge valget var at jeg allerede hadde bestilt meg en tapet til kjøkkenet, en fin, gul tapet som etter mitt syn ville være sprek nok til å holde liv i både kjøkken, stue og tapetbesettelsen min i overskuelig fremtid. Jeg bestilte denne tapeten for leeenge siden, og da den endelig kom hjem til meg ble jeg kjempeglad. Men siden vi da var midt i oppussingen av stuen lot jeg pakken ligge noen dager, etter en meget kort titt på herligheten. Big mistake. For da jeg endelig pakket tapeten helt ut fikk jeg se at den hadde fått en noe hard medfart på sin ferd fra Danmark. Midt på rullen var det kommet et "kakk", og dette forplantet seg dessverre gjennom rullen, slik at det for hver omgang jeg rullet ut åpenbarte seg et lite hull. Denne sirlige hullraden fortsetter så gjennomgående de første 5 meterene, minst, av min 10 meter lange rull. SUKK.

Optimist som jeg later som jeg er, tenkte jeg at dette fikses vel lett. Jeg tok kontakt med tapetselgerstedet, og fikk i tale en forsåvidt hyggelig dame. Men jeg fikk vite at dette var Posten sitt ansvar, og at jeg burde ha nektet å ta imot en ødelagt forsendelse (Jammen, jammen- det var jo ikke synlig for det blotte øye, jo!). På Posten, derimot, sa de at dette helt klart er avsenders ansvar, og de påpekte den noe skrale innpakningen av tapetrullen. Den var bare pakket inn i et tynt lag med gråpapir. Sånn står altså saken; Ingen tar ansvar for den hullete tapeten min, som samlet sett, med toll, porto og utsalgspris, har kostet meg omtrent en tusenlapp. Kjeeedeliiiig!!! Urettferdig!!!! Aaarghhh! 

Min, opprinnelig, ufattelig vakre tapet. Nå med hull og
dårlig fargegjengivelse. Alt blir jo feil med denne.. Buhu

Min gule kjøkkenstol savner fargeglad venn for gjensidig
vennskap og hygge.. og tur i skog og mark?

Men, hurra, hurra, hurra, for et vakkert menneske jeg er/holder på å bli. Jeg har nemlig funnet ut at det eneste riktige er å legge hele denne sørgelige tapet-affæren bak meg. Jeg har valgt å være tapper og forsøke å ignorere det faktum at store deler av tapeten var, er og forblir ødelagt, og heller omfavne lykken over at ikke hele rullen er kaputt. Det er storsinnet av meg. Det er en uhørt positiv innstilling fra min side, og ikke minst er det hårreisende the secret-aktig. Men jeg har vært villig til å gi denne tilnærmingen en solid sjanse. Første ledd i healingprosessen min bestod av massive inntak av rødvin, og det var langt på vei en vellykket metode. Kong Alkohol trakk vennlig og bestemt et behagelig glemselens slør over tapetmassakren, og vi hadde gode stunder sammen, han og jeg. Men dessverre har det vist seg at det ikke er en metode man bør benytte seg av over lengre tidsrom. Det er plutselig så mangt og meget som glemmes i langvarig selskap med Hans Høyhet, slikt som vanlig folkeskikk og personlig hygiene. 


Andre ledd i min bearbeiding av tapetperforeringen oppstod plutselig og helt av seg selv; prangende forbruk. Alle hemninger ble kastet på båten. Kjøp, kjøp, kjøp. Ingen gunn til å gnite på grunkene når du allerede har betalt 1000 kroner for en litt rar konfetti-rull, sant? Pengene mistet en stund sin verdi, sett i kontrast med tapetbomkjøpet. Dermed ble flere par sko kjøpt inn. Intet fyller et følelsesmessig hull like effektivt som et par nye sko! Men også dette måtte ta slutt. For selv om det var gøy så lenge det varte, var det ingen mulighet for at det kunne vare evig. Slutten kom idet bankkortet mitt, i et anfall av misunnelsesverdig selvinnsikt, selv-antente og deretter nektet å gi fra seg flere livstegn. 


Tredje, og foreløpig siste, trinn har bestått av å fokusere på min indre og skapende kreativitet. Manisk skapertrang, uten mål og mening, oppstod i denne fasen. Jeg har heklet leke til katten. Jeg har tatt utallige "bloggebilder" ( som dette innlegget nå nyter fruktene av..) og jeg har bakt mye og ofte.

Kanelknuter. Trøstespising forkledd som kreativ utfoldelse.

Oreokake. Lykke forkledd som sølekake.

Jeg har heklet heklerier til å feste på kleshengere og jeg har klippet opp T-skjorter for å lage tråd/garn/avfall av dem. Jeg har heklet fine kanter på gammelt innpakningspapir og jeg har sydd en kjole. 

Dette fiine papiret har jeg brukt til å blandt annet kle inn esker og
lime på papp for så å hekle fin rosa kant rundt... vet ikke helt hvorfor?

JEG HAR SYDD EN KJOLE!!! Fikk alle med seg den? Damn woman, tenker jeg om meg selv nå:

Jeg har sydd en kjole til Epleblomst. Eller,  redesignet en
kjole. Jeg brukte en gammel T-skjorte og litt rødt stoff. Hurra

Det er nesten reint for mye for meg... *Stolt*

All denne skapingen tok nesten knekken på meg... Men da jeg sydde var jeg fullkomment fornøyd. Det var virkelig gøy å sy- jeg tror det skal bli min nye ting. Nå har jeg jo kalt meg selv strikker i nesten to uker, så da er det vel på tide å gå videre!? Syerske. Jeg liker klangen av det ordet! Og på toppen av det hele, Åh store glede, så ble den virkelige og endelige spikeren i kisten aka tapetfrustrasjon-situasjonen slått inn i dag. Overraskende nok kom nådestøtet med posten: De herligste, deiligste, nydeligste retrostoffer!! Jeg er nemlig den heldige vinner av en Give Away trøstepremie. Og denne gaven var jo akkurat det en nyfrelst sydame hungrer etter! For hva i all verden skal jeg med mange meter veggpapir når jeg kan boltre meg med ville sy-planer for slike lykkebringende godbiter? Tuuusen hjertelig takk, Randi!! Din Give Away-trøstepremie trøster meg mer enn du aner!! Hurra! Bare se på dette, folkens:

De er så fine disse stoffene. Så utrolig fiine!!

*Dån*

*Besvim*

*Gisp*

Det er virkelig ikke små ting som kommer fra ditt hjerte og sinn, Randi! Tusen hjertelig takk :)


Ja, nu skinner atter solen, og jeg er så glad, så glad! Juuuhuuu!!

Pillow talk

Putesnakk. Det er det jeg skal by på i dag... Frekt. 


Her kommer The juicy stuff, putesnakket, så gjør deg klar: Jeg har strikket en pute. Strikket! En pute. Jeg. Og denne begivenheten blogges nå fort som bare fy. Jeg må få det ut av systemet før jeg sprekker av stolthet og rar glede. Dette blogges så og si samtidig som siste maske felles. (Maske og felling, det er vel hardcore strikkesnakk? Jeg strør det nå så lett og ledig om meg- og det i mang en samtale... Ah- endelig er jeg blant de innvidde!)


Jeg ble inspirert av LovePeacePionies som strikket en kjempefin pute for noen uker siden. Og siden jeg plutselig hadde gått til innkjøp av noen gigastrikkepinner i størrelse 12, var øyeblikket kommet: Det var på tide å strikke seg en pute!  Jeg tror kanskje det var et slikt defining moment jeg opplevde, slike øyeblikk som Dr Phil en gang i tiden snakket så mye om. Den godeste fjernsyns- psykolog-sjarletanen var veldig opptatt av de få, men viktige øyeblikkene i livet som er med på å definere og forme hvem man er og blir. Og jeg tror nå at jeg er blitt en strikkedame!


Jeg har siden nyttår strikket to skjerf, en lue og, nå, en pute. Da må det være lov å si at man kan strikke? At man er en strikker? Luen er riktignok ikke i nærheten av å være ferdig, og det er strengt tatt ikke det siste skjerfet heller, men de er påbegynt- og jeg synes at det i grunnen sier mest. Jeg har altså hatt lyst til å strikke. Og jeg har tatt den lysten til etterretning, og faktisk begynt på strikkeprosjektene mine. Allerede her er det vanskelig å kjenne igjen seg selv. Post-strikking-Eple er således et nytt bekjentskap. Ikke egentlig så veldig frekk og fresk, men likefullt en kjekk dame å henge ut med foran tv-skjermen. Og se hva man ender opp med i hennes selskap:

Eple pillowtalker, up close and personal. 

Jeg synes altså at jeg har skapt et vidunder. Men siden jeg ikke har fulgt en oppskrift og siden jeg med ett ble gniten på garnbutikken, og følgelig bare kjøpte to garn, så er det blitt et forholdsvis lite vidunder jeg har skapt. Så da jeg skulle ta bilder av putemirakelet hjemme så forvant den på et vis, i den ufint store sofaen vår. Det endte derfor med at jeg tok med puten ned en etasje, til Eplesøsteren, for å ta bildet av puten min i en av hennes stoler. Den beslutningen representerer på merkelig vis både et topp- og et bunn-nivå for meg som blogger. Det er jo på den ene siden positivt at jeg tør å stå frem som blogger ovenfor min nærmeste familie, men det er jo også litt trist at jeg bruker en lørdag på å omorganisere møbler hos andre for å ta bilde av en pute.. 


Uansett, her er bildet- og de dårlige lysforholdene faller altså ene og alene under Eplesøsters ansvarsområde: 




Fiine puten. Og, okai da, fine stolen. Og en innrømmelse: Belysningen ble dempet av
undertegnede av strategiske grunner; jeg prøver å skjule den usannsynlig fine tapeten
Eplesøs har. Vil at alle bare skal like min, min, min tapet!! (Dr Phil tilkalles nå...)



Jeg regner med at det vil komme en storm av spørsmål om fremgangsmåten min nå... For hvordan skaper man egentlig et slikt mirakel? Her kommer derfor nå en kjapp DIY:


* Man kjøper de største pinnene man finner. Det gir en herlig illusjon om at arbeidet vil gå fort unna.


* Man kjøper så et fint garn. Bare se på fargen, ikke på hvilke pinnestørrelse som passer til.


* Få kvaler og svettedråper i panne når du ser prisen. Legg tilbake to nøster, selv om du vet at du da vil ha for lite garn.


* Smug-les oppskrift i butikk, og memorér antall masker som bør legges opp hvis du skal strikke en sofapute (i mitt tilfelle 55 m)


* Legg opp 45 masker, mens du føler deg overlegen. Selvsagt vet du mer om dette enn garnprodusenter og oppskriftsutviklere.


* Bli litt nervøs etterhvert som arbeidet skrider frem. Løs det hele ved å strekke i arbeidet. Kanskje det nå vil bli passelig stort?  Aldri, aldri rekk opp noe du har laget!


* Sørg for at du er alene i 3-seteren når du strikker. Du sitter i praksis med to spisse billjardkøer i hendene, to potensielle drapsvåpen.


* Nyt følelsen av å sitte med våpen i hendene etterhvert som mismotet og agressjonen overmanner deg. Faens strikk!!


* Belønning! Plutselig eier du en pute som gjør deg så glad og stolt at du blir livredd for at barn, mann, hund eller katt skal ødelegge den..


* Legg puten innerst i skapet, for å skåne og verne den. Ta den frem i mørke stunder og kooos deg med den!


Nå hadde jeg tenkt å hvile på mine laurbær, men heldigvis så slipper jeg det- for jeg kan nå hvile mitt oppblåste hode på selvstrikket pute! God lørdag :)

Gratulerer med dagen!

Jeg synes 8.mars er viktig. Virkelig. Og jeg hadde lyst å skrive om denne dagen og dens budskap. Men idet jeg logget meg på bloggen gikk jeg automagisk inn i en helt annen modus. Et interiør- og kreativitetssøkende humør, av et ubestemmelig slag, oppstod umiddelbart. Og nå føler jeg meg med ett ganske så useriøs sånn rent samfunnsdebatt-messig. Det eneste budskapet jeg nå har lyst å spre, er det glade budskap om at det er kommet ny tapet på veggen. Som om det skulle være viktig? 


Nei, det er selvsagt ikke viktig. Men jeg har likevel ingen planer om å gå i meg selv eller ransake valgene mine. Dagen i dag handler jo på en måte om å få gjøre sin egne valg og å stå for dem... Jeg skriver derfor et kort innlegg om den oppussingen som er på gang her hjemme, før jeg går ut i verden og gjør en forskjell. Enkelt og greit! 


Det som forøvrig ikke var så enkelt og greit, var å ta fatt på oppussingen. Jeg planlegger og gleder meg i laaang tid, og kan ofte ikke vente til jeg får malerkosten i hendene. Men idet det faktisk nærmer seg reelle tiltak blir jeg så fryktelig lei alt sammen. Jeg ser bare de vanskelig og kjedelige sidene av alle prosjekter. Som at vi måtte flytte akvariumet for å komme til over alt. "Dette er jo umulig", har jeg sukket og klaget de siste dagene, "vi klarer aldri å flytte det akvariumet. Vi dropper dette, Eplekjekk! Mye lurere å gå på kino i stedet", har jeg fulgt håpefullt opp med. For når det kommer til stykket så synes jeg jo at det er usannsynlig kjedelig å pusse opp. Og så blir jo alle rommene seendes slik ut, over lang tid:

Fine gule stolen min, misbrukt på det verste.. malingsflekker
og tapetlim både her og der! Og grytelapper... Hm? Bildebevis A

Er det rart jeg lar likestilling og tilhørende tematikk ligge?
Det er opplagt at jeg har mye å bearbeide etter de siste dagers
hendelser..  Bildebevis B

Vi begynte med å male lister og dører i stuen. Deretter har veggene blitt helsparklet, og siden det var en drittjobb av dimensjoner fikk vi selvsagt ingen effekt ut av det.. Derfor måtte vi lime på papirtapet, eller veggfornyeren som den så snerten omtales, over sparkeljobben, før vi tilslutt kunne male og tapetsere herligheten. Juhuu! Underveis har vi selvsagt hatt mange dype og ordrike meningsutvekslinger, avrundet med lekne malingskriger. Sånne som på film, vet du, hvor mann og kvinne maler hverandre kjærlig på nesetippen! Akkurat sånn... Men med litt mer aggresjon.  Og ikke fullt så lekent. Med mer alvor. Og litt blod. På nesetippen.. (Ok, nå overdriver jeg. Men oppussing er ikke bare idyll..)


Kanskje jeg egentlig skriver om kvinnedagen likevel? For jeg ser jo at oppussing er en aktivitet hvor kjønnsroller lett kan bli aktualisert. Tror det er mange kjønnstereotypier som kommer til overflaten i denne forbindelsen, og det gjelder både i reklame, film og i virkelighet. Tror for eksempel at det er ganske så typisk at det var jeg som tok initiativ til oppussingen, og ikke mannen i huset. Når vi var på fargehandelen så var det, tilsynelatende, jeg som var ansvarlig for fargevalg og tapetvalg, men når det kom til det tekniske, all informasjonen om utføring og fremgangsmåter, henvendte personalet seg til Eplekjekk. Hvorfor det? Ikke for det, de hadde jo for såvidt rett... Jeg hadde ikke giddet å høre skikkelig etter. Men det er fordi jeg har min egen, helt intuitive måte å gjøre ting på (nemlig limstift og blu-Tack), og ikke fordi jeg er kvinne og ikke klarer/ønsker å slenge opp tapeten selv... 

Vi måtte uansett begge til pers under hele denne oppussingen. Vi hadde ikke klart å sette opp tapeten alene og enkeltvis, uavhengig av kjønn. Tror nok tapetsering handler mest om erfaring- og dette var første gang for oss. Men det ble ganske så gøy, og faktisk også effektivt, når vi først var kommet i gang. Nå har jeg selvsagt lyst å tapetsere mer!! Og siden jeg har vært så lur å  kjøpe herlig retrotapet hos Gasellene også, så kan det jo hende at anledningen byr seg raskt? Men, aller først, stuen må bli ferdig. Til nå har jeg klart å rydde til en liten krok hvor jeg kan sitte og late som om rommet er i mål: 

I denne kroken sitter jeg og smiler mot tapeten, som jeg
synes er så fiin.  Selv om den er grå.  Og selv om jeg hadde
planlagt å få farger på veggene... Kanskje neste gang?

Det er altså et stykke igjen før stuen er fullt beboelig atter en gang. Men det gjør forsåvidt ingenting. Til da kan jeg jo bare ligge å boltre meg på pompong-rommet mitt. Sweet!


Gratulerer med dagen, alle sammen- mann som kvinne- denne dagen er viktig!

Hama Hama Pom Pom

Nå er det vinterferie, og hva er vel da mer naturlig enn å steke perler og bruke pompong-maskin? Jeg kan ikke komme på noe som hører mer hjemme i denne fri-uken.. 


Stekebrett på stekebrett med fargerike perler har blitt plassert i stekeovnen. Etter et to minutters opphold i varmen kommer perlene lykkelig og forfrisket ut igjen; like fargeglade, men litt flatere og rundere i kantene. Det er veldig gøy, men dessverre har vi overhode ingen plan med dette. Tror kanskje at vi bare liker å smelte plast? Og at vi muligens kjeder oss litt... 

Masse perler..

..plasseres, forsøksvis, stramt på geledd- på bakepair og stekebrett

og plutselig er de.. eh, kremt..litt flatere...  Kanskje ikke
så imponerende? Men gøyt er det! Merkelig nok.

Tilslutt har du en haug med litt flate perler. Disse kan legges i en
 fin boks eller fint glass, og så kan man bruke masse tid på
å lure på hvor man så skal gjøre av dem. På denne måten kan
man lett få en hel fridag til å gå med... Kjempegreier!

Noe av forklaringen bak denne smelteaktiviteten ligger nok også i det faktum at jeg er usannsynlig lei av å stryke Hamaperler på brett. For hva i all verden skal man bruke alle disse kunstverkene til? Jeg har en stor, stoor, eske full av Hamaverk, men aner altså ikke hvordan jeg skal få satt dem i sving, og få brukt dem til noe lurt.(Noen som har innspill og gode idéer til ulike bruksområder? Alle forslag mottas med stor glede og takknemlighet). Her i huset drives det nemlig daglig med storstilt Hama-produksjon, og selv om jeg nå har overtalt ungene til å smelte perlene sine, så aner jeg at det dessverre ikke er ensbetydende med full produksjonsstopp for all overskuelig fremtid. Når de blir lei av å smelte perlene, etter kanskje å ha laget noen smykker av dem, aner jeg at det er rett tilbake til brettperlingen. Jaja, noe skal man jo bruke tiden sin til!


Pompong-maskinen er også i flittig bruk. Yes, jeg har en pompong-maskin!! (Eller det vil si; jeg låner den av en god venninne som tydligvis har en helt annen status, og innsikt, i håndarbeidsmiljøet enn det jeg har.. Men når det regner på presten så drypper det pomponger på Eple, som det så klokt heter). Jeg er av den overbevisning om at har man en maskin som kan lage pomponger, ja, da lager man pomponger. Selv om man på ingen måte har behov for pomponger. I det minste er det merkelig tilfredstillende å få bruke ordet pomponger såpass hyppig som jeg nå har anledning til. Pompong! 

En liten "maskin".  Som lager pomponger. Altså en pompong-maskin!

En pompong-maskin i følge med litt dekorativt tyll!
Fint skal det værra!

En, av maaange, pomponger!

Det er altså en fornøyelse å lage pomponger med denne lille, magiske dingsen. Jeg husker så alt for godt hvordan det var i gamle dager, da man måtte sitte i dagesvis å snurre tråd, og tre den gjennom et lite hull, på en papprunding. Det var et slit. Men pomponger måtte man ha, selv da. Men nu går alt så meget bedre! Nå er det så lekende lett, og det går så svimlende fort, at jeg plutselig er på god vei til å lage meg mitt eget pompong-rom (Ballrom er bare såå forrige sesong). Jeg ser det allerede for meg... Ah, så vakkert det er... Mmmm


Det kunne blitt tidenes blogginnlegg, det!