Sommer

Nå har ferien begynt: Deilige, late dager fylt med sol, barnelatter og velfylte picnik-kurver, dager som fyller hjertet med kjærlige minner om hvor uendelig vakkert livet er. Dagene etterfølges av lange og varme fløyelsnetter, hvor man i selskap med nydelige venner, reker og avkjølt vin filosoferer over livet og kjærligheten. Og mens solen synker i et azurblått hav forstummes samtaler, og den gode stillheten omfavner alle- og erkjennelsen av at livet, det, det leves nå, smyger seg inn i hjerte og sjel! Takknemligheten over slike øyeblikk er altoppslukende... Har jeg blitt fortalt! Hvem i helvete opplever slike somre!?


Jeg er ikke i nærheten av slike opplevelser, verken på det indre eller ytre plan. Og for å være ærlig er jeg glad for at jeg ikke gjennomlever alle de emosjoner som er skissert ovenfor, men vinen og rekene og vennelaget og barnelatteren tar jeg gjerne imot! Ferien har riktignok såvidt begynt, men likevel.. det er foreløpig urovekkende lite sol, late dager og trillende barnelatter. Sistnevnte skyldes nok en beslutning som ble tatt langt over hodet på de små:  Ungene deltar på idrettskole. Det hørtes nemlig så forlokkendes ut da vi ble presentert for tilbudet. Idrettskolen tilbyr sykkelturer, kanopadling, grilling og bading. Flotte greier, men det har vist seg å være en liiten hake ved opplegget. VI BOR I NORGE. Og for å strø salt i det såret: VI ER I BERGEN!!! Herlighet! Mine barn sitter nå som halvdruknede kattunger (Ja, så søte er de faktisk!) i hver sin kano, hvor vannstanden fasinerende nok er like høy på innsiden av båten som på utsiden..  Ah- sommeridyll!


Regnet plasker ustanselig ned, og humøret mitt dras med ned i rennesteinen. Det var jo ikke sånn det skulle bli!? Det var jo ikke dette jeg drømte om gjennom den laange vinteren.. Men, ferie er ferie, og fri er digg! Kan vel ikke la litt dårlig vær legge en demper på humøret? Prøver jeg å tenke... Men det går ikke! Derfor er det likegreit å gå inn i høstmodus, først som sist. Sitte i sofa, med ullpledd på. Tenne stearinlys og varme hendene på en god kopp varm te. La Jan Eggum spikre stemningen ettertrykkelig fast, en gang for alle. Melankoli for alle pengene. Jeg gir denne tilnærmingen et solid forsøk. Eplekjekk er ikke direkte glad i min noe depressive følgesvenn, og når jeg med sår stemme slår til med en duett med Eggum (som jeg i grunn føler at går riktig så bra) klarer ikke Eplekjekk å holde munn. Usaklige kommentarer fra den kant blir forsøksvis oversett, og jeg stemmer i med stadig høyere røst;  men eg bliir ikkje varm av solstrååler som falt i fjoor! Den setningen sier alt, mannen er jo et geni. Eggum, altså, ikke Eplekjekk. Sistnevnte fortsetter bare med sine totalt ubrukelige innspill fra sidelinjen; "Hrmp- ikke visste jeg at solstråler falt", hvorpå han avslutter det hele med et foraktelig "HA!" Er det fysikktimer han tror jeg er ute etter!? Jeg vil jo bare ha litt forståelse for at det suger skikkelig med dette været!! Eggum og jeg fortsetter vår klagesang bak lukkede dører...


Men likevel, jeg begynner å tenke litt. Solstråler som falt i fjor... Det er faktisk under en måned siden jeg levde livets glade dager i deilig solskinn. Tenk, har jeg allerede glemt det!? Føler meg litt bortskjemt med ett. Har jo nettopp hatt tidenes fineste Spaniatur. Oj! Kanskje jeg klarer litt regn likevel!?

Vakre Villajoyosa. (Si det mange ganger på rad, du..)

Vakker liten by. Spesielt siden den har maange sjokoladefabrikker!!

Sol, palmer og verdens beste bok. Ah, det var tider!

Oj, så glad jeg ble for å se på disse bildene! Det var en utrolig fin ferie. Så hva gjør det om regnet plasker ned utenfor!? ALT!! Eggum har nemlig rett. Man blir ikke varm av solstråler som alt har falt! Eller skint, eller strålt eller.. samme kan det være! For det er uansett verken solskinn eller varme her i hvertfall! 


-Men, jeg er likevel så varm i hjertet at jeg ønsker dere alle skikkelig fine sommerdager!!

Solstråleøen

Jeg må bare fortelle litt mer om stedet vi besøkte i pinsehelgen. Hytten vi leide har vi altså vært i en gang tidligere, og jeg er blitt usedvanlig betatt av hele stedet. Hytten ligger på en fantastisk øy med en meget fasinerende historie. Øyen heter Solstråleøen, og allerede med det navnet settes fantasien min i full sving.. Men jeg skal nå servere noen faktapiller om solstråleøen, selv om de nok til forveksling kan ligne rene fantasier:

I 1889 blir en ubebodd holme i Godøysundet kjøpt opp av en mystisk, middelaldrene herre fra England. Navnet hans er John Musgrove, og sammen med Ada, en pike på 11 år, flytter han til den lille øyen. Musgrove bygger så et fabelaktig og eventylig treslott på øyens høyeste punkt, og anlegger en fantastisk park rundt. Dette parkanlegget består av nydelige trær, flotte steinmurer og idylliske små stier som snor seg rundt på øyen. Det blir også laget til en fiskedam i nærheten av slottet, hvor fisk settes ut. For å få til alt dette kjøper Musgrove hjelp fra arbeidere fra øyene rundt. En av oppgavene arbeiderne blir tildelt er å frakte utallige lass med jord til øyen med båt. Øyen har et skrint jordsmonn, og for at den nye eieren skal kunne realisere sin visjon om en frodige park trengs det masse nye jord. Frø blir også importert fra England. Musgrove kaller sitt nye, norske rike for solstråleøen.

Et litt dårlig bilde av et litt dårlig bilde av et treslott som er alt annet enn dårlig!!

Lokalbefolkningen har respekt for engelskmannen, men det er ikke fritt for at ryktene etterhvert begynner å svirre. For hvem er han egentlig? Hvorfor er han kommet hit? Og ikke minst- hvem er egentlige den lille piken? Hun er ikke datteren hans, det er alle klar over. Ifølge Musgrove selv er hun hans barnebarn, som han har adoptert. Men det er ikke alle som tror på den forklaringen. Ada selv lever i nærmest isolasjon på Solstråleøen, hun går verken på skole eller har andre barn å leke med. Det verserer mange ulike historier om dem, men de fleste er enig om at Musgrove må være svært rik- og kanskje er han også av adelig eller kongelig byrd? En teori på hvorfor han bosatte seg på Solstråleøen er at han er kommet i unåde hos selveste dronning Victoria.

Ada på solstråleøyen i 1890 årene.

Musgrove og Ada fortsetter sin tilbaketrukne tilværelse på øyen, kun avbrutt av John sine korte besøk tilbake til England. Men plutselig en dag, i 1903, forsvinner de begge brått. Øyen, og dets slott, blir dermed forlatt og overlatt til seg selv. I 1806 overrekker Musgrove og Ada hele stedet i gave til den norske kongefamilien. Det er den lille kronprinsen som, i en alder av bare tre år, står som mottaker for denne flotte gaven.

Kronprins Olav med sine foreldre.
(Alle bildene over henger i hytten vi leide)

Dessverre blir det fantastiske bygget, som Musgrove etterlater seg, stående til forfalls. Tilslutt rives det helt. På grunnmuren bygger prinsen da et nytt bygg, en tømmerhytte. Denne blir på folkemunne bare hetende prinsehytten. Prinsehytten blir dessverre heller ikke hyppig tatt i bruk, og den blir derfor tilslutt, i 1947, solgt til Godøysund Fjordhotell. Hele hytten flyttes da fra Solstråleøen og over til hotelles område, på andre siden av sundet. Men mystikken blir værende igjen på Solstråleøen...

Mellom majestetiske trær skimtes ruinene etter Musgroves slott.

Kanskje dette var trappen opp til hovedinngangen? Å sitte her,
mens man lar tankene vandre, er ren terapi.. Men slik var det
kanskje ikke den gang da?

Båtfrakt av jord har virkelig gitt avkastning- dette er sannelig en frodig øy!

Eføy vokser overalt. Det liker jeg.

Slyngplanter og lianer.. Eksotisk

Utsikten fra spisestuen. Idyll!

Dette stedet er magisk!

Kilder:  Hytteboken som er i "vokterboligen"

            Boken Solstråleøyen av N. Henriksen og K.Bolstad

            Artikkel hentet fra Batmagasinet.no "Kongelig øy med mystisk fortid"

            Bloggen solstraaleoya.blogspot.com

            Egne erfaringer. Hurra!

PrinsePinse

Vi har hatt en fabelaktig pinsehelg. Den har vært fylt av 95% avslapping, kos og idyll og 5% intens tankevirksomhet. Sistnevnte aktivitet har i urovekkende stor grad dreid seg om spørsmålet: hva i alle dager er pinse for noe? 


Heldigvis har jeg klart å finne svaret, ellers er det ikke godt å si hvordan jeg skulle klare å takle enkle små hverdagsutfordringer på anstendig vis. Dette kunne nemlig lett ha fortsatt å kverne rundt i hodet mitt, og jeg trenger all ledig kapasitet der for å holde orden på alle rett-før-sommeren-aktivitetene vi skal overvære. Pluss, jeg burde vel strengt tatt vite slikt!? Ihvertfall burde ungene kunne det! Men nei, de var like blanke som  meg... (Skolen nå til dags, altså. Tsk- tsk!) Men altså, pinse, mine venner, markeres for å minnes da apostlene mottok Den Hellige Ånd og feires 49 dager etter at Jesus stod opp fra de døde. Men siden vi var fullstendig uvitende om årsaken til bonus-fridagen vår, markerte vi pinsen strengt tatt bare gjennom å minne oss selv på at smådekadent livsførsel kan være usedvanlig herlig! Vi leide en hytte, og pakket ville mengder med snop, digg, luksusmat og -drikke og forlot hverdagen.

Fiint sted, helt fritt for apostler..

Vi oppholdt oss derfor plutselig på en øy hvor tidligere Kronprins Olav hadde hytte. Vi har bodd i den restaurerte vaktmesterboligen, og følt oss litt småkongelig når vi har spradet rundt i vårt lille pinse-prinse-rike. Det er et fantastisk sted, som vi oppdaget for et par år siden. Selv om jeg da falt fullstendig for stedet, er dette bare andre gang vi oppholder oss her. Tiden flyr, gitt. Og jeg har bildene som på brutalt vis beviser det:

Bella på vårt første opphold. Søøøt! *Sukk*

Bella på vårt andre opphold. Sææær! *Sukk*

Det var forresten ikke bare i fordums dager at prinser holdt til på denne øyen. Eplekart minnet oss ikke så rent lite på Robin Hood, tyvenes prins, denne helgen. Han stjal riktignok ikke fra griske, rike lorder som kom marsjerende over øyen med sine felttog, men han trente iherdelig med sin nye pil og bue- i tilfelle en slik anledningen skulle by seg. Jeg tror ikke jeg har sett gutten så oppslukt av noe før, og det var veldig kjekt å se. 

Pil-Prinsen vår!!

Godt vi var alene, og fri for gullmynter, for her var det ikke trygt å ferdes!

Og, hei hurra, i det samme jeg avslutter pinsehelgen min, står det sannelig meg en ny helg på trappene! Jammen ikke verst. 


Nyt´an!

Elefantastisk

Når et innlegg skal handle om en elefant og noe som bloggeren selv synes er helt fantastisk, så er det ingen vei utenom- innlegget må av nødvendighet tituleres elefantastisk. Beklager, men sånn er det bare!

Jeg har litt hekle-erfaring, men først da jeg før påske fikk noen fine, heklede eggehatter av Wilhelmines gikk det opp for meg at jeg ikke har bedrevet vanlig hekling. Ikke noe av det jeg har laget har lignet på det jeg var så heldig å motta:

En av flere, fine eggehatter som lyste opp årets påske

Jeg har funnet ut at det jeg trodde var standard (og eneste mulige)heklemetode kalles staver (tror jeg...) og at dette bare er en av mange ulike heklemåter (og ikke nødvendigvis den best egnede hekleformen heller). Etter å ha studert mine nye eggehatter grundig, samt blitt veldig imponert og inspirert av blogger som Kaptein Biff og Hekkan Hekkel, fant jeg ut at det nå var på tide å begynne og hekle skikkelig.

Jeg debuterte derfor som Stoff og Stil- kunde (på tide!!!) og kjøpte en oppskrift på en heklet elefant. Selvsagt. Skal man hekle skikkelig, så bør man hekle elefanter.. Spesielt hvis man ser på oppskriften at den kun er merket med to knapper. Alle vet jo at det er tegnet for en lett oppskrift (slik snakker en selvsikker Stoff og Stil- veteran). Da garn, heklenål og oppskrift var vel i hus grep panikken og angeren om seg som en... øh, som en panikk og anger som griper om seg. For hva i all verden var det jeg innbilte meg? Allerede etter første omgang var jeg fullstendig rådvill. Oppskriften begynte slik: Legg opp 3 lm og hekle dem sammen med 1 km i 1.lm. WTF!? Intens googling måtte til allerede her. Jeg fant utrolig nok ut hva både km og lm var, og etter å ha sett opplæringsvideoer på YouTube ( i saakte film) steg stemningen i hjemmet. Men oppskriften fortsatte dessverre: 1 omg: 6 fm, sett en merketråd. Da ga jeg opp. Merketråd- det høres for seriøst ut!

Likevel slapp ikke drømmen om en heklet elefant helt taket, og da Eplekart plutselig en dag spurte meg om jeg kunne lage en bamse til han, og "gjerne en elefant", var tiden definitivt inne. Jeg fant frem remediene mine og stålsatte meg. Jeg slengte på den fordømrade merketråden og heklet i vei, med ivrige tilrop fra en spent og glad gutt. Og plutselig en dag var jeg ferdig. Elefantastisk!

Klarte ikke å velge bort noen av bildene- jeg kan stirre på denne godsaken til øyet blir stor og vått- så her kom det en hel drøss! Og det beste av alt var at dette viste seg å være en reell to-knappers oppskrift; det var nemlig slettes ikke så vanskelig. Når det gjelder den avskrekkende merketråden, så har jeg faktisk ennå til gode å skjønne meningen med den!? Skille klinten fra hveten tidlig i prosessen, kanskje? Selv om jeg ikke forstår hensikten dens, så er jeg likefullt stolt over å ha heklet noe som krevde en slik..