Oktober

Oktober. Høst. Gylne farger og myke strikkeplagg som holder kulden på armlengdes avstand. Høsten som både er vakker og litt vemodig. Melankolske sinnstemninger. En tid for ettertanke. Små, rare episoder i hverdagen kan med ett holde hodet og følelsene fanget i lang tid. Slik som dette skiltet, plassert midt i et av byens blomsterbed:

Nysgjerrige Eple må gå nærmere for å lese...

Uten å vite noe mer, synes jeg øyeblikkelig synd på Kristian, og håper Silje viser medfølselse..

Å angre. En av de vondeste følelsene jeg vet om. Det å ikke kunne endre tiden, ta tilbake ord eller få handlinger ugjort. Behovet for å sette biter på plass igjen, sørge for at puslespillet blir helt komplett. Men samtidig vite at det ikke er mulig. Det er vondt å vite at det faktisk er for seint. Når skjedde det? I hvilket sekund endret det seg, når gikk man fra mulig til umulig? Når lukket verden seg? 

Tanken på det man ikke gjorde kan være like vanskelige.(Det har Kristian fått føle). Når man i ettertid ser at man skulle grepet sjansen da man hadde den. Å tørre. Å satse. Konsekvenser av ikke-valg kan være like store som de som følger bevisste valg. Innse at man nok ikke er like modig som man håpet, som man trodde. Plutselig vite at man faktisk ikke er den personen man trodde man var. Oktober.

(Følsomt og poetisk bilde)

Høsten er begynnelsen på slutten, tenker jeg når jeg er i et mørkt humør. Enhver slutt er også en begynnelse, tenker jeg når jeg er i det filosofiske hjørnet. Høsten er fin tv-tid, tenker jeg når jeg mest av alt er meg selv. Verken særlig tungsindig eller utpreget filosofisk. Derfor er det så utmerket at oktober nettopp er den måneden da RiksTv tar ansvar og tilbyr en herlig gratispakke. En kanalpakke som på snedig vis motvirker både høstdepresjoner og åndelig vekst. Min husstand lider seg ellers gjennom harde dager, sterkt preget av kanalmangel. Måned etter måned har vi kun tilgang til de programmer som NRK i sin visdom velger å tilby oss. Og selv om dette riktignok er en selvvalgt skjebne (Nokså motstridene begrepsbruk her?), er det alltid med en viss lengsel og merkbar forventning vi ønsker oktober velkommen. Oktober, måneden da vi automatisk besitter et utall kanaler, i det RiksTv stolt omtaler som en prøvemåned. 


Og en prøvelse blir det! Ukritiske og lite medievante som vi er, sluker vi rått alt som serveres. Det er ikke plass til melankolsk ettertanke når TvNorge mater et lett påvirkelig sinn med hjemsøkte hus, hjem hvor elektriske artikler lever selvstendige liv.(At man i åresvis kan fortsette å lage tv av vannkokere som slår seg på er forsåvidt verdt en tanke eller to- og begge smådepressive..) Det er heller ikke rom for anger eller selvrefleksjon idet man ser dagens tredje sykehusserie. Spesielt imponerer de kvinnelige legene meg. Jo visst redder de menneskeliv, men det som virkelig gjør dem til overmennesker, i mine øyne, er at de gjør det iført 12 cm hæler- på 10 timers skift! 

Jepp, tv-titting innebærer befriende lite hjerneaktivitet. Men skulle man i løpet av et slikt 30 dagers tv-maraton på noe tidspunkt føle at man står i fare for å neglisere egen mental utvikling, så fortvil ikke. Oprah og Dr. Phil står klar med store doser åndelig føde, som kan inntas intravanøst opptil flere ganger for dagen.Jeg har på sett og vis følt meg forpliktet til å overvære deres seanser denne måneden- for såpass bør man vel være villig til å investere i egen utvikling!? 

Intenst lyttende til skjemgudens budskap.

Nevnte jeg at det også har gått med noen ekstra kilo med tv-snacks
 denne måneden? Noe annet ville vært naturstridig...

Nå har oktober har kommet og gått, og det samme har Rikspakken. Og livet utenfor skjermen vender så smått tilbake til normalen. Hadde jeg fått valget etter en uke med kanaloverflod hadde jeg nok gladelig kastet meg på galeien, og bestilt kanalpakke for all overskuelig fremtid. Men nå, etter endt prøveperiode, er jeg fint ferdig med det hele. Jeg er solid lei av å se på fjernsyn! Det er derfor godt å kunne sette seg foran en annen skjerm igjen. Endelig. Her kan jeg bearbeide den følelsmessige berg-og dalbanen oktober kunne ha vært- om jeg ikke på så fiffig et vis lot oktoberfølelser være oktoberfølelser og overlot til fjernsynet å leve livet for meg. For en velsignet liten stund...

Avslutter feigt, med et høstbilde, for å bevise for dere- og meg selv-  at jeg
tross alt har vært borte fra kanalharemet mitt i kortere perioder...