Putekrig

Inspirert av min stadig økende stoffsamling følte jeg at det var dags for å grave frem symaskinen igjen. Det ble et gledelig gjensyn. I hvert fall vurdert nå i ettertid.

Som vanlig ble den liflige lyden av tråd og nål som møter og penetrerer stoff, akkompagnert av den bittersøte lyden av grov bannskap. Min bannskap. Det er visst ikke til å unngå: Syr jeg, ja, da banner jeg. Jeg tror det bunner i den evige konflikten mellom hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Ja, såpass eksistensielt tør jeg å påstå at syingen oppleves! Jeg finner frem symaskin, sysaker og de herligste stoffer, og danderer dette på dertilegnet sted. Dette sted er som oftest kjøkkenet; ved, på og under kjøkkenbord. Jeg ser umiddelbart for meg hvordan jeg innen kort tid skal berike hjem, selvfølelse og hele det kreative fellesskap med mine nyskapninger. Men klok av skade så er jeg også kjapp med å redigere og senke disse forventningen. Jeg inntar så det jeg er overbevist om at er et edruelig og realistisk forventningsnivå. 


Jeg føler at jeg er en rolig og skapende sjel, som velger å skape rom for egen utfoldelsestrang. Men så er det skjæret i sjøen, da.  Alt tar så laang tid. Og så blir det bare fint hvis man er nøyaktig. Pinlig nøyaktig. Og så er det så masse små og kjedelige hensyn å ta underveis. Klipping, måling, knappenåler, planlegging, bytte undertråd... Det er et slit!  Målet virker derfor så uoppnåelig en stund. Og da er det ikke like gøyt som jeg håpet. (Jeg får nesten lyst å dra på mer, og trekke frem krigen mellom menneske og maskin...men jeg lar den ligge). 


Disse små opplevelsene og hvordan jeg forholder meg til dem, gir meg små drypp av selvinnsikt som jeg egentlig ikke ønsker. Som jeg ikke liker. Jeg har et syn på meg selv som en noe filosofisk anlagt person, en som vet å sette pris på selve reisen og ikke bare målet. Men det ser jo overhode ikke ut til stemmme med de tilbakemeldingen syingen gir meg? Det eneste jeg ønsker da er å bli ferdig med dritten- sånn at jeg kan høste anerkjennelse og skryt. Er det faktisk det som er målet mitt? Er jeg så grunn?


Vel, om det siste er tilfelle så bær over med meg- og gi meg det jeg så sårt trenger; Skryt av puten min! 

Påskete og fin? Ja? (-spurte hun med bedende stemme...)

Jeg har til og med klart å sy inn bisébånd (?).  Jeg synes det
er flinkt.  Synes ikke du også det ?

Hvis ingen føler for å rose en skryte-tigger så får jeg heller
slå meg til ro med at hunden synes at jeg har laget en veeldig fin pute.
Jeg tar det jeg får..

Nå er det helg, og jeg gleeder meg over det! Helg er noe jeg tar på strak arm- helt uten behov for skryt og selvbekreftelser. 


God helg- og fin påske, godtfolk!