Mystisk hvitt pulver i Blogglandia!

I dag har jeg bakt. Jepp! Jeg har hatt planer om å bake veldig lenge, men først i dag ble planene realisert.  Nei, nå lyger jeg. Og det allerede i andre setningen! ( Jeg venter vanligvis til jeg er litt lenger inn i historiene før jeg drar på med små, hvite løgner...)  Jeg har faktisk bakt ganske mye forskjellig julegreier allerede, men mye er alt spist. Men, den viktigste baksten av de alle, pepperkakehuset, har stadig blitt utsatt og forskjøvet. Hovedgrunnen til dette er at Pafrika dessverre ikke er så snill som hun var tidligere (Dette er hennes egne ord, bare sjekk!, men jeg benytter meg av sjansen til skyve all skyld på andre enn meg selv, og stevner fornøyd videre i samme stil). Hennes vennlige vesen utstrålte tidligere en godhet jeg etterhvert kom til å stole på. Fullt og helt. Hun pleide å være min faste leverandør av pepperkakehus, men- dessverre for meg og mine barn-  hun har valgt å prioritere annerledes de siste årene. Hvorfor, Pafrika? Jeg aner ikke hva annet du føler du bør fylle desember med, enn å mekke 8- 10 pepperkakehus til naboer og venner? Vel, Pafrikas vinglete tilnærmingen til vennskap og tradisjoner har altså fått meg i en lei knipe. Jeg må selv sørge for å få pepperkakehus i hus. Makan!


Jeg har derfor, motvillig, forberedt meg over tid til dette prosjektet. Det vil si, jeg har som regel snappet med meg en melpose og en sukkerpose, samt noen egg, hver gang jeg har vært på butikken. Bare for å være beredt liksom....om jeg nå plutselig skulle få et vill dragning, og øyeblikkelig iver, etter å frembringe pepperkakehuskonstruksjoner. Etterhvert som desember har utviklet seg til en forholdsvis moden måned, har jeg begynt å plukke med meg ferdig pepperkakedeig fra butikken også. Den ustyrlige lysten til å lime sammen kakeplater med kokende sukker, inntraff merkelig nok ikke. I dag kjøpte jeg ferdigpepperkakehuspakke...


Jeg hadde, i små og svake øyeblikk av selvbedrag, illusjoner om å lage pepperkakedeig fra bunnen av, og designe pepperkakehus modellert etter eget hjem. Jeg kom så langt: 

Er det rart det ble strake veien til butikken og ferdighus?
 En kunstner må jo ha skikkelig utstyr å jobbe med!!

Uansett, det er jo pyntingen av huset som er det viktige. Og det gøyeste! Den delen av prosjektet involverer heller ikke meg i nevneverdig grad, her er det den yngre garde som kommer på banen. Hurra. Før verket ble fremstilt for pyntekomiteen hadde jeg, med små kosmetiske grep, dekket over noen mindre arbeidsuhell. Med fremragende taktekkermetoder var disse nå nærmeste usynlige, og huset stod klart i all sin prakt:

Shabby Chic?

Siden huset ikke ble helt slik jeg opprinnelig hadde planlagt, tenkte jeg at jeg fikk gjøre litt ekstra stas på pyntefronten. Det vil si pyntelimfronten; glasuren. På søndag var jeg på fabelaktig pepperkakepyntefest hos Pafrika- som selvsagt, SELVSAGT, er like grei og snill som hun alltid har vært!!! Hun er nemlig så snill at hun ikke bare delte hemmeligheten bak den superfine og gode glasuren sin- men hun ga meg også en brukerdose av den hemmelige og merkelige ingrediensen som må være med for å få den perfekte glasur:

Mystisk pulver. Mystisk Beholder. Mystisk bilde? 

En liten dæsj av dette pulveret, som ledig og lett omtales som kremortartari, gjør underverker for glasur. (Inntreffer underverket først etter at man har smakt/innhalert dette? Jeg undres...)Da jeg var på vei hjem fra pepperkakeopplevelsen hos Pafrika gikk jeg gjennom en av byens mer belastede strøk. Og med denne godbiten på innerlommen følte jeg at potensialet for å tjene mange, og raske, penger var innenfor rekkevidde. Et kjapt salg- og deretter en kjapp relokalisering av familien til ny og trygg, hemmelig adresse.. 

Jeg kom meg trygt hjem, uten skjemmende pletter på rullebladet. Men for å gjøre beholderen mer bloggevennlig, og mindre mystisk-hvitt- pulver-aktig, tenkte jeg at det var en fin idè å iscenesette Kremortartari´en slik:

For et utrent øye er det kanskje ikke så lett å se hva dette er, men det er altså  en uhyre velkomponert og estetiske visuell fremstilling av symbiosen mellom virkelighet, representert av pulver, og Blogglandia, representert av et utsøkt keramikkeple. Nyyydelig!

Men, jeg glemmer jo helt at det er jul.. Best å få med litt julete natur: 

Få ting sier vel jul i like stor grad som kristorn og kremortartari..

Snyggt, hva? Men, jeg bør jo ikke ta hele æren for denne beholderen med pulver. Det er jo takket være Pafrika jeg kan vise denne herlige bildeserien. Uten henne, ingen kremortartari. Pluss, jeg har ikke vært tilstrekkelig takknemlig mot henne. Tenk at den snille, snille damen lagde pepperkakehus til meg og mine i maaange år. Ja, sikkert i 7 år!! Her er min hommage til deg, Pafrika:

Hadde dessverre ikke Paprika i huset (en av de få ingredienser jeg ikke
kjøpte inn til pepperkakehuset..) Men symbolikken er som følger; Chili har rollen som paprika,
og F ´en er selvsagt (!) forsøtelsen av grønnsakensnavnet.. PaFrika. Må jeg forklare alt?

Rett skal være rett. Pafrika har hentet den fine oppskriften fra Den gode feen, og det er viktig å henvise til rett opphavsperson. Her i dette bildet er også Den gode feen representer, med en tryllestav (som er en ekte fe-tryllestav, kan Epleblomst fortelle..)

Nå er alle elementer samlet- med bonus bling- bling.  Lekkert! 

He-he-he! Ja, nå har jeg kost meg, gitt. Faktisk så mye at jeg satser på at alle mine fremtidige innlegg vil holdes i foto-novelle-sjangeren! En sterkt undervurdert sjanger, etter min mening!


Og mens jeg fjaset vekk tiden med å ta disse bildene ble årets pepperkakehus ferdig. Gøy for mor og gøy for barn. Og forhåpentligvis litt gøy for en stakkars bloggleser! :-)

Epleblomst og Eplekart pynter hver sin side av årets pepperkakehus.
Med veeeldig fin glasur.  I hvertfall veldig hvit..

Det er ikke bra før man er sikker på at huset kan lokket til seg Hans og Grete.
Dette er Epleblomst sin side..

Dette er siden laget av Eplekart. Pinlig innrømmelse tilslutt: Jeg var så opptatt av å ta bilder
av kremortartari ´en i ulike konstellasjoner at jeg ikke fulgte oppskriften skikkelig...
Glasuren ble rennende!