Gratulerer med dagen!

Jeg synes 8.mars er viktig. Virkelig. Og jeg hadde lyst å skrive om denne dagen og dens budskap. Men idet jeg logget meg på bloggen gikk jeg automagisk inn i en helt annen modus. Et interiør- og kreativitetssøkende humør, av et ubestemmelig slag, oppstod umiddelbart. Og nå føler jeg meg med ett ganske så useriøs sånn rent samfunnsdebatt-messig. Det eneste budskapet jeg nå har lyst å spre, er det glade budskap om at det er kommet ny tapet på veggen. Som om det skulle være viktig? 


Nei, det er selvsagt ikke viktig. Men jeg har likevel ingen planer om å gå i meg selv eller ransake valgene mine. Dagen i dag handler jo på en måte om å få gjøre sin egne valg og å stå for dem... Jeg skriver derfor et kort innlegg om den oppussingen som er på gang her hjemme, før jeg går ut i verden og gjør en forskjell. Enkelt og greit! 


Det som forøvrig ikke var så enkelt og greit, var å ta fatt på oppussingen. Jeg planlegger og gleder meg i laaang tid, og kan ofte ikke vente til jeg får malerkosten i hendene. Men idet det faktisk nærmer seg reelle tiltak blir jeg så fryktelig lei alt sammen. Jeg ser bare de vanskelig og kjedelige sidene av alle prosjekter. Som at vi måtte flytte akvariumet for å komme til over alt. "Dette er jo umulig", har jeg sukket og klaget de siste dagene, "vi klarer aldri å flytte det akvariumet. Vi dropper dette, Eplekjekk! Mye lurere å gå på kino i stedet", har jeg fulgt håpefullt opp med. For når det kommer til stykket så synes jeg jo at det er usannsynlig kjedelig å pusse opp. Og så blir jo alle rommene seendes slik ut, over lang tid:

Fine gule stolen min, misbrukt på det verste.. malingsflekker
og tapetlim både her og der! Og grytelapper... Hm? Bildebevis A

Er det rart jeg lar likestilling og tilhørende tematikk ligge?
Det er opplagt at jeg har mye å bearbeide etter de siste dagers
hendelser..  Bildebevis B

Vi begynte med å male lister og dører i stuen. Deretter har veggene blitt helsparklet, og siden det var en drittjobb av dimensjoner fikk vi selvsagt ingen effekt ut av det.. Derfor måtte vi lime på papirtapet, eller veggfornyeren som den så snerten omtales, over sparkeljobben, før vi tilslutt kunne male og tapetsere herligheten. Juhuu! Underveis har vi selvsagt hatt mange dype og ordrike meningsutvekslinger, avrundet med lekne malingskriger. Sånne som på film, vet du, hvor mann og kvinne maler hverandre kjærlig på nesetippen! Akkurat sånn... Men med litt mer aggresjon.  Og ikke fullt så lekent. Med mer alvor. Og litt blod. På nesetippen.. (Ok, nå overdriver jeg. Men oppussing er ikke bare idyll..)


Kanskje jeg egentlig skriver om kvinnedagen likevel? For jeg ser jo at oppussing er en aktivitet hvor kjønnsroller lett kan bli aktualisert. Tror det er mange kjønnstereotypier som kommer til overflaten i denne forbindelsen, og det gjelder både i reklame, film og i virkelighet. Tror for eksempel at det er ganske så typisk at det var jeg som tok initiativ til oppussingen, og ikke mannen i huset. Når vi var på fargehandelen så var det, tilsynelatende, jeg som var ansvarlig for fargevalg og tapetvalg, men når det kom til det tekniske, all informasjonen om utføring og fremgangsmåter, henvendte personalet seg til Eplekjekk. Hvorfor det? Ikke for det, de hadde jo for såvidt rett... Jeg hadde ikke giddet å høre skikkelig etter. Men det er fordi jeg har min egen, helt intuitive måte å gjøre ting på (nemlig limstift og blu-Tack), og ikke fordi jeg er kvinne og ikke klarer/ønsker å slenge opp tapeten selv... 

Vi måtte uansett begge til pers under hele denne oppussingen. Vi hadde ikke klart å sette opp tapeten alene og enkeltvis, uavhengig av kjønn. Tror nok tapetsering handler mest om erfaring- og dette var første gang for oss. Men det ble ganske så gøy, og faktisk også effektivt, når vi først var kommet i gang. Nå har jeg selvsagt lyst å tapetsere mer!! Og siden jeg har vært så lur å  kjøpe herlig retrotapet hos Gasellene også, så kan det jo hende at anledningen byr seg raskt? Men, aller først, stuen må bli ferdig. Til nå har jeg klart å rydde til en liten krok hvor jeg kan sitte og late som om rommet er i mål: 

I denne kroken sitter jeg og smiler mot tapeten, som jeg
synes er så fiin.  Selv om den er grå.  Og selv om jeg hadde
planlagt å få farger på veggene... Kanskje neste gang?

Det er altså et stykke igjen før stuen er fullt beboelig atter en gang. Men det gjør forsåvidt ingenting. Til da kan jeg jo bare ligge å boltre meg på pompong-rommet mitt. Sweet!


Gratulerer med dagen, alle sammen- mann som kvinne- denne dagen er viktig!