tirsdag 26. april 2011

Påskebivirkninger

Helligdagene var over. Ikke at det gjorde noen forskjell fra eller til. Påsken hadde kommet og gått uten at den hadde etterlatt noen spor, eller gjort inntrykk på henne. I år som i fjor. Hun var likegyldig til handelstandens over-ivrige bruk av fargen gul, og de forseggjorte vindusutstillingene med yndige kyllinger og kunstferdige sjokolade-egg var bare bakgrunnsstøy, en del av bykjernen som hun hadde sluttet å forholde seg til. Det var andre sider ved byen som fanget hennes oppmerksomhet og interesse.
Hun kastet et kjapt blikk ut av kontorvinduet, og gjennom skitten kunne hun såvidt skimte trafikken nedenfor og menneskene som pilte langs husveggene. Som veldresserte rotter, tenkte hun foraktelig. Tidvis føltes det som om hun eksisterte i en parallell virkelighet. På den ene siden fantes det trivielle og det tradisjonelle livet som flertallet levde, bevisst eller ubevisst. Et A4 liv dominert av karriere, barn, status og fasadebygging. På den andre siden, på hennes side, fantes det virkelige livet. En tilværelse farget av jungelens lover og instinktenes krav. Et ærligere liv, men også et hardere liv. Hun satte seg trett ned bak skrivebordet. 


Arbeidsflaten var tildekket av papirer, aviser, brukte glass og flere askebeger. Det slitte treverket var bare synlig ytterst mot kanten, der stabler av papir tidligere hadde hatt tilholdsted, før de hadde gitt etter for tyngekraftens overtalelser og sklidd ned på gulvet. Midt på skrivebordet stod det en stor pappeske. Slitt og gammel, men uåpnet. En brevkniv lå like ved og hun strakk seg etter den. Hun grep den, men slapp den så brått ned igjen. Hun sendte et blikk mot esken. Blikket var fullt av uvilje. 
Hun reiste seg resolutt, og etter en målløs vandring frem og tilbake i det lille og sparsommelig møblerte rommet, vendte hun tilbake til vinduet. Her ble hun igjen stående og se ut. Lenge. Hun sukket tilslutt resignert og gikk bort til papirkurven ved utgangsdøren, hvor hun strakk seg med en rutinert, men oppgitt, bevegelse etter noe som lå i kurven. Under noen sammenkrøllede servietter, med den grelle 7eleven logoen på, fant hun det hun søkte. En halvflaske whiskey. Hun skrudde korken av med nølende bevegelser før hun satte flasken skjelvende til munnen og tømte dens innhold i en eneste langtrukken slurk. Hun lukket øynene og kjente hvordan varmen bredte seg i kroppen. Men den deilige og beroligende følelsen drikken ga, fikk raskt følge av en annen og like sterk følelse; selvforakten. Den grep tak i henne og hun kjente, med stigende kvalme, hvordan den etterhvert overvant whiskeyens bedøvende effekt. «Faen», mumlet hun. 


Hun hev den tomme flasken fra seg, og den befant seg nok en gang i papirkurven. Hun festet blikket på den uåpnede esken og var på vei mot den, da det banket på døren. Hvis den uventede lyden skremte henne, så vistes det ikke. Hun snudde seg rolig mot døren, og betraktet silouetten som kunne skimtes gjennom den ruglete ruten i døren. Hun smilte, men det var ikke et lykkelig smil. Hvis en ulv kunne smile, ville det ha sett slik ut. «Kom inn», sa hun idet det banket for andre gang. Inn i rommet steg en mann. En flott, bredskuldret mann. Here we go again, tenkte hun, og hun gjorde ingen forsøk på å skjule at hun målte den nyankomne fra topp til tå. Hun lot blikket gli sakte over hele mannens skikkelse, og endte ikke sin ordløse vurdering før hun følte at hun hadde fått stilnet nysgjerrrigheten tilstrekkelig. Hun stilte seg så nonchalant ved skrivebordets kortside og stirret avventende på ham.  Rommet var stille. Ingen av dem sa noe.  Den eneste lyden som hørtes i rommet var den sakte kvernende lyden av takviften, som roterte sakte over dem. Summingen fra den overdøvde eventuelle lyder som kunne nådd dem fra gaten, fire etasjer under dem. 
Mannen tok av seg hatten sin og tørket pannen med et kritthvitt lommetørkle. Blikket hans prøvde å holde hennes, men han måtte gi tapt. Han så ned i gulvet, før han igjen møtte blikket hennes og prøvende sa; «Er jeg kommet til rett sted?» Hun måtte innrømme ovenfor seg selv at hun var overrasket over den dype stemmen hans, og enda mer over klærne hans.  Han var ulastelig antrukket, med en mørk dress som helt klart ikke kom fra noen billigkjede. Hun så hvordan skjorten og jakken klamret seg til overkroppen hans, som forelskede ungpiker uten selvrespekt. Klærne var så tettsittende at hun ikke kunne fri seg fra denne tanken, at det her var snakk om kjærlighetssyke jenter som fant glede i hans nærvær og ikke kunne komme ham nær nok. Hun ristet det mentale bildet bort med et nesten umerkelig kast med hodet. 


Det var riktignok ikke slik hun hadde forestilt seg ham, men hun var ikke en som holdt fast ved feilslåtte slutninger. Hun gjorde derfor en rask omkalkulering av situasjonen, før hun svarte han: «Det kommer an på hva du leter etter.. Mister.» Hun la til det siste ordet idet hun snudde ryggen til ham og gikk rundt pulten og stilte seg bak den. «Jeg leter etter Eple», sa han. Var det noe utålmodig i stemmen hans? «Jeg har  korrespondert med henne. Med deg, om jeg ikke tar helt feil?» Da han ikke fikk noe svar, fortsatte han; «Som vi allerede har avklart, gjennom mailvekslingen vår, så er det altså jeg som er satt til å løse opp i denne konflikten du har gående mellom..»  «Konflikt?», hisset hun frem. «Det er ikke snakk om en konflikt! Jeg vil ha det som rettmessig tilhører meg, og jeg kan ikke se hvordan det skal være mulig å gjøre det om til en konflikt!!» Det lynte fra blikket  hennes, og det hadde en umiddelbar virkning på mannen. Han snudde seg bort et øyeblikk, og hun så at han ristet oppgitt på hodet. Da han vendte seg mot henne igjen var det med et hyggelig smil om munnen. «Vi kom visst litt skjevt ut her nå», sa han mens han rakte henne hånden. «Kan vi ta dette fra begynnelsen?»
Hun forbannet seg selv for at hun hadde mistet besinnelsen. Vær kald, vær kald, minnet hun seg selv på. Gjør dette riktig nå, det er mye på spill. Hun strakte frem sin egen hånd og tok hans i et fast grep. Hun så på ham, og tvang frem et smil hun håpet fremstod som hjertelig. «Selvsagt kan vi det. Jeg beklager mitt lille utbrudd, det har bare vært litt vanskelig for meg alt dette her... « Hun lot setningen dø ut mens hun gestikulerte svakt mot esken foran seg. Hun var fornøyd med seg selv. Hun antok at hun her hadde å gjøre med en herre som likte å føle seg god og sterk. En rettferdighetens beskytter. Dem var det ikke så mange av lenger. Hun konkluderte med at så lenge hun fremstod som en svak og hjelpesløs pike så ville hun få ham der hun ønsket. Han nikket på sin side stille før han medfølende sa:  «Selvsagt. Det har jeg stor forståelse for». Men hun registrerte at han unngikk å se direkte på esken, han hadde blikket festet like over den. Der ble det værende til han ble vár det litt spørrende uttrykket hennes, som hun kjapt fulgte opp med et: «Hva behager?» Hun så nedover seg selv, og festet sitt eget blikk der hvor hans så ut til å hvile. I brysthøyde. I hennes brysthøyde. Hun så opp igjen, hevet øyenbrynene sine, og ga ham et ertende smil. Det moret henne å se hvordan mannens gradvise forståelse av hennes insinusjoner ubevisst ble reflektertert i ansiktet hans. Han stod midt i rommet, rød og varm i ansiktet og stammet frem; «Nei, jeg beklager... Jeg mente ikke... jeg stod i mine egne tanker... « Men med ett ga han bare opp. Han rettet seg opp i ryggen og så på henne med et fast blikk. «Eple. Ikke lek med meg.» Han tok noen bestemte skritt mot henne uten å slippe blikket hennes. «Nå er det nok. Vi må få denne saken ut av verden. Ja?»
Hun visste at han hadde rett. Dette måtte ikke bli personlig. Selv om hun visste hvor lett det ville vært å hale fisken i land. Hale han inn, inn i armene hennes. Hun ønsket å jage vekk demonene som rev i henne, og hun visste av erfaring at et nytt og spennende bekjentskap kunne ha den virkningen. Om enn bare for en stakket stund. 


Hun kjente med ett tørsten hugge tak i henne, med en slik overraskende kraft at hun et lite øyeblikk svaiet. Hun satte seg øyeblikkelig ned, mens hun prøvde å se avslappet og avbalansert ut. Det var overhodet ikke lett, men takket være mange års øvelse fikk hun det til, sånn noenlund. Etter en liten stillhet sa hun: «Ja, selvsagt. La oss ta tak i dette og bli ferdige, en gang for alle.» Blikkene deres møttes, og med en ordløs forståelse skjøv hun pakken mot ham samtidig som han trakk den til seg. Han tok i mot brevkniven hun rakte ham, og dro den bestemt gjennom tapen som holdt pappesken lukket. Han la deretter kniven fra seg, og løftet klaffene til side. Hun snudde seg instinktivt vekk, og ville ikke se på innholdet. Hun husket fortsatt hvordan det hadde sett ut første gangen hun så det. Da hadde hun stirret vantro på innholdet, gispet og, med en vond klump i halsen, pakket det ned i igjen i esken og så tapet det hele igjen. Hun hadde ikke orket å forholde seg til innholdet etter det. 
Nå var tiden kommet, og hun måtte møte fortiden. Hun tvang seg til å følge med da han, etter litt romstrering, trakk opp en sylinderformet beholder fra esken. Det prikket for øynene hennes. Nå gjelder det, nå gjelder det, nå gjelder det. Mantraet gikk som en loop gjennom den tåkete hjernen hennes. Om bare han ser det jeg ser, tenkte hun, om han bare forstår situsjonen riktig... Tankene hennes fór gjennom hodet uten at hun fikk tid til å prosessere dem. Og før hun visste hva som kom til å skje videre stod han plutselig der med tapeten hennes, strukket ut mellom de sterke hendene sine. Han mønstret hullene som perforerte hele rullen, og sa med skråsikker røst: «Jepp. Du har rett. Dette er posten sin feil, og du vil få erstatning for hele beløpet. Denne tapetforsendelsen er ene og alene vårt ansvar. Du har hatt rett hele tiden, og vi skal selvsagt ordne opp i alt.» 
Hun sukket lettet ut og den anspente kroppen hennes slappet merkbart av. Hun tok postmannen resolutt i sine armer, senket han ned mot siden, lente seg deretter over han og med en bestemt mine ga hun sin favorittpostmann et stort smellkyss. Så løftet hun hodet og lo hjertelig.





(Se dette innlegget for forhistorien. Hahaha- som om noen gidder å lese noe mer her. Noensinne!)

18 kommentarer:

IdéSpiren sa...

Måtte frem med lesebrillene her *fnise* Tror det må være det lengste blogginnlegget jeg har lest i år (minst!) :D

Godt det ordnet seg med tapeten og Posten ;)

Og du, kom og bli med på giveaway'en min! :))
http://bollebill.blogspot.com/2011/04/giveaway.html

Lille w sa...

Du er så herlig gal:) Takk for krim'en!

Måtte forøvrig like deg enda litt bedre da jeg leste litt lenger ned på siden din og fant ut at mine favorittherrer; herr Potter og herr Cullen også får ditt lesehjerte til å glede seg litt ekstra. Jeg er nok også godt eldre enn målgruppen og ellers nesten normal (jeg liker iallefall å tro det selv om min kjære liker å antyde noe annet), men jeg har altså lest hele Potter-rekken 2 ganger i løpet av de to siste somrene, og jeg er hemmelig forelsket i en ung, fiktiv vampyr:)

Og du, tusen takk for award! Det er slett ikke slik at jeg ikke driver med det. Det er vel heller mer i de de baner at jeg aldri får awarder og at jeg derfor ikke aner hvordan jeg skal håndtere de:) Men jeg ble glad. Veldig glad!
Nå har jeg bare lyst til å få masse awarder og stjele pest og kolera-svarene dine som nettopp fikk knert til å se bekymret bort på sin mor (hun som krever å trodd på at hun er normal) som humret og lo for seg selv inne i sofakroken.

Ha en fin kveld i vårvarmen!

Whitebite sa...

vannvittig galskap, just the way I like it;o)

Høytrykk sa...

Hahaha, du er helt rå! Fantastisk! :)

Pafrika Og Belkini sa...

Jasså! Mens mann og venninne sitter vannsmektende i klorheten i en kommunal og dårlig vedlikeholdt svømmehall, pimper du whiskey og snekrer på forfatterkarrieren! Men samtidig får du jo bearbeidet et alvorlig traume, det er jo alltids noe omgivelsene også kan sette pris på ;)

Lykke til med Posten, måtte du være sannskrevet!

Fragmenter sa...

«Det er ikke snakk om en konflikt! Jeg vil ha det som rettmessig tilhører meg, og jeg kan ikke se hvordan det skal være mulig å gjøre det om til en konflikt!!» Der skjønte jeg at dette er tapet-realtert! Hahahahahaha:-D Du e ei go' ei!

Pia sa...

Ja, du er dristig som trår til med så lange innlegg. Uten bilder. Men du skriver godt, det skal du ha:)

Astrid sa...

Holy moses, dette innlegget tok virkelig kaka både hva lengde og innhold angår - jeg leeer!! :) OG er så glad på dine vegne for at tapetfortvilelsen har sluppet taket og at du fikk medhold ;). Stas at du vil være med på forklelotteriet mitt forresten!
(Du hadde 6'er i norsk bare innrøm det!)

RomantiskRetro sa...

Jeg tror jeg ELSKER deg!! *Kjempesmiley"*

Lise B sa...

Haha, dette var ikke enkelt å få meg seg, for en som er skjeløyd og har depressive briller. Men jeg bare MÅTTE få med meg slutten:)

Mie sa...

åjoda, vi kommer tilbake og leser mer ;) postmannen ringer jo alltid to ganger, så dette kan ikke være siste kapittel? ;) *♥*

Hege A "The not so perfect mum-blogg" sa...

Herlig!! Så morsomt og spennende du skriver!
:D

hege sa...

FOR et klimaks! Og siden jeg liker gode formuleringer, morsomme metaforer og fiffige beskrivelser venter jeg med spenning på neste krimnovelle fra frøken Eple. Intet innlegg fra den kanten blir for langt for meg, må vite;-))

Jammen godt det ordnet seg med tapetet til slutt! Så da stemmer heldigvis teorien om at alt ordner seg for snille piker fremdeles!!

Hekkan Hekkel sa...

Eg måtte berre ta meg ei pause i korrekturlesinga for å få med meg heile historia her, og du fekk meg som lesar verkeleg med på notane frå byrjing til slutt :)
Du skriv veldig godt. Rett og slett :)

Og ja, godt det ordna seg med posten :)

Mvh, Kristin

Shy B sa...

Hihi! Så bra at eg hadde 2 timar pause kursopplegget mitt her på Island. Og flaks at krykkjelivet mitt gjer at eg har droppa shopping til fordel for blogglesing!!

Namaste (jeo74) sa...

Du har talent ja, smukka, det e heilt sikkert!

Eg rekne med at du egentlig jobbe som forfatter på si?
Eg tok faktisk ikkje tapettegninga eg må eg innrømma :o)
Skjedde endelig rettferdigheten fyllest mon tru?
Eg håpe det, men applaudere uansett HØGT :o)

Kristin sa...

Ha ha ha, for en historie! :D Herlig!

katrine sa...

hihi - en deilig påskekrim "feeling" gjennom hele historien. FLOTT at det ordnet seg. Etter tapetseringen er det bare til å forfatte sin egen bok ;)