Kultur til folket

I løpet av ferien har vi utsatt våre små håpefulle for snikopplæring. Vi har dratt dem med på litt ulike museer, og siden de var i full feriemodus tok de til seg mye kunnskap i den tro at det ikke var læring. Til og med på skolemuseumet kunne vi benytte denne taktikken fullstendig ubemerket. De gikk begge rundt og smilte å spurte om det ene etter det andre, vitebegjærlige som bare det. Hadde de vært på slike steder i forbindelse med skolen er jeg overbevist om at de ville lukket ørene og koblet ut store deler av hjernen. I hvert fall eldstemann, som høytidlig har erklært at han nå er ferdig utlært, og derfor ikke trenger mer skolegang.


Første museum ut var Hordamuseet. Det var et meget vellykket valg, spesielt siden vårt besøk falt sammen med en utstilling om historiske buer. Med mulighet for å prøveskyte! En hjort! Som nesten så ekte ut.

 Vi fikk også en fin omvisning i de ulike bygningene på stedet. Det var ikke til å unngå at jeg falt for fristelsen til å inspisere de ulike servisene som dukket opp i utstillingene. Hvert eneste lille eksemplar måtte nistirres på. Og klappes litt. De hadde det sannelig godt i gamledager! Det er vel ikke for ingenting at det heter de gode, gamle dager? Javel, så levde de 48 mennesker på et lite rom, med jordgulv, og uten innlagt vann og strøm, men det er jo bare detaljer. Slikt glemmes vel idet dagens måltid blir servert på det lekreste Figgjo-fat? Innbiller jeg meg. I et lite naivt sekund. Det enkle liv virker tidvis forlokkende på meg, men det går over. Fordi, ved ettertanke, er det jo vel så fint å spise den herligste kake på Figgjo som man har klart å snuse opp på Fretex... Gamledager nytes best i nåtid! Og med kakesmuler rundt munnen.

En gammel dør. Jeg turde ikke ta frem kamera idet jeg befølte Figgjo
- i frykt for å tiltrekke meg uønsket oppmerksomhet. En dør er et trygt motiv.

Det neste museumet på listen var Skolemuseet. Som jeg aldri hadde besøkt før. Vi var alene på stedet så vi benyttet anledningen til å spontanfremføre et lite skuespill på klasserommet. Epleblomst falt lett og ledig inn i rollen som Frøken eller Lærerinde, og undervisningen tok til. Hun lærte elevene sine nye og overraskende fakta. Spesielt evolusjonsteorien hun presenterte var banebrytende. Hun fant lite støtte for tenkningen sin blant skoleplansjene, men det avfeier vi med at de plansjene representerer tanker fra fordums tid. Retro-kunnskap!

Eplekart oppførte seg som en eksemplarisk elev, helt til han oppdaget plansjen med en anatomisk fremstilling av en frosk. Må vi skjære i en frosk? utbrøt han forskrekket. Og før Frøken fikk tilbake fargene i kinnene sine, etter å ha forstått hva hennes elev snakket om, hadde de begge forlatt klasserommet. Med bestemt og indignert mine. Dette ville de ikke være med på!!

Siste museum ut, denne ferien, var Lepramuseet. Herlighet for et sted. Bare bygningen i seg selv er fantastisk. Jeg har selv bodd i en del av St. Jørgen hospital, som nå er boliger, og har et sterkt forhold til stedet. Jeg simpelthen elsker den tilbaketrukne hagen som hører til, gjemt bak museet. Selve museet er det jo en makaber glede å oppleve. For noen skjebner og historier som har utspunnet seg bak disse dørene! 

Hmm- dette så litt kjent ut! Har jeg ikke sett dette oppsettet i Blogglandia før? 

Hodet mitt begriper ikke hvordan det må ha vært å bo, eller jobbe, på dette hospitalet.. Og apropos det, sånn på tampen, jeg fikk høre av en venninne at hun syntes det virket som sære og begredelige steder jeg valgte å ta ungene med til. Hun mente det måtte være nedstemmende å oppsøke steder hvor sykdom, vanskelig kår og død har dominert? Men her er jeg sterkt uenig. Når regnet har plasket ned, og vi lett kunne valgt en DVD hjemme (som vi jo ofte gjør), har vi istedet valgt å reise i tiden på denne måten. Og det valget har resultert i bare gode minner. Vi har hatt mange fine samtaler, som har hatt sitt utspring i ting og steder de har sett. Og selv om mange triste og tunge ting har vært tema (kanskje spesielt på Lepramuseet) så har vi jo for det meste tullet og tøyset. Det kan man nemlig gjøre samtidig som man tar til seg noen viktige lærdommer om livet, tilværelsen og historien. Synes jeg.


Og der gikk jeg plutselig fra oppramsing av museer til forsvarstale av valg av kulturtilbud. Ha, ikke verst - jeg så den ikke komme selv!  Sånn er det kanskje nødvendigvis med kulturen? Den virker så naturlig og selvsagt, helt til noen setter et spørsmålstegn ved den..