Catch and release

Da jeg var liten var jeg fullstendig betatt av natur-og dyreprogrammer. David Attenborough var den s-t-o-r-e helten. Tenk alt den mannen fikk se og oppleve! Jeg var veldig takknemlig for å få være med på ferden, selv om reisen dessverre bare foregikk i hodet mitt og med tv-skjerm som transportmiddel.


I en lang periode har jeg dessverre sett en sørgelig utvikling når det gjelder naturprogram. Det er plutselig en drøss med macho kjekkaser som herjer rundt i skog og kratt med fototeam hanglende etter. Ved første mulighet og med største iver kaster de seg over ethvert intetanende dyr de snubler over. Fortrinnsvis et dyr proppfullt av dødelig nervegift og en generøs holdning til biting, angrep og genrell lemlesting. Action, det må visst til nå. Krokodiller skal klemmes, slangers kysses og bjørner beføles (forøvrig en dragning som ikke nødvendigvis belønnes med det heldigste utfall..). 


Dette er programmer som ikke klarer å formidle det magiske og det spektakulære ved vår klode. Den respekten og den undrende og forbløffede holdningen ovenfor natur og dyreriket som jeg satt igjen med, etter en tur med Sir Attenborough, er fullstendig fræværende. Vel, rett skal være rett- det må innrømmes at jeg blir forbløffet. Idét nok en suicidal hulemann velger å stikke albuen sin inn i et flodhestgap, inntar jeg såvisst en undrende holdning, men det er ikke av det positive slaget. Det er dyster hoderysting fra min side, etterfulgt av usammenhengende og ufullendte tanker som, "Men hva faen...hva planlegger mannen..?!" 


Jeg har altså med bombastisk besluttsomhet slått fast at disse programmene ikke har noe å tilby meg! Men med tiden har jeg innsett at jeg kanskje har vært for raskt ute med den slutningen? Jeg har nemlig hørt rykter om et meget populært program kalt Deadliest Catch (-for en tittel!). Jeg har dessverre ikke hatt gleden av å se dette selv, men i mitt hodet er det opplagt at dette handler om fisking, høye bølger, dramatikk og monstre fra dypet. Hva ellers? Dette har så ført til litt tankeaktivitet omkring fisking og fiskeprogram. I slike ser man ofte at sportfiskeren driver med såkalt catch and release. En meget logisk oppbygget aktivitet, hvor man fanger fisk med det formål for øye å slippe selvsamme fisk ut igjen i sitt naurlige habitat øyeblikkelig.  Ja, ja- kanskje blir den veid og tatt et bilde av også. -Aha!! Det er her jeg skjønner at jeg har noe å lære. Evig eies kun det tapte, spesielt hvis dette tapte er foreviget på film. En ny dimensjon har åpenbart seg, og endret min innstilling til bruktskatter og lopper. Jeg trenger ikke kjøpe skatten, jeg kan simpelthen bare fotografere kuppet. Catch and release! Enkelt og briliant.


Derfor har jeg i siste halvdel av 2011 avstått- stort sett- fra å kjøpe mine små gledesfunn. Jeg har bare knipset dem raskt med mobilen, og sett meg fornøyd med det. Og den taktikken har faktisk gitt avkastning i hjemmet på en positiv måte. For tiden er det utrolig nok mer som går ut av skuffer og skap, enn det som kommer inn. Hallelujah!!


I kveld har jeg dristet meg til å se gjennom noen av Catch and release- bildene mine. En oppgave jeg har fryktet. For tenk om jeg har avstått fra å anskaffe meg den herligste, herligste skatt!?

Dette går greit. Jeg kan faktisk klare meg fint uten denne boksen..

Fader, dette var værre. Den lampen burde jeg egentlig eie, føler jeg nå!
 Og formene var også fine.. Hm? Tvil er herved sådd om min nye tilnærming.

Dette funnet husker jeg godt. Ble først så utrolig glad da jeg fant Daisy-servise på Fretex,
men det var likevel noe som skurret... Men hva? Tok noen sekunder før jeg forstod at all orange-
fargen var borte!? Og likevel skulle Frekke-Fretex ha 190 kr per kuvert.. Knips og gudd bay!

En koffert full av...greier. Og sikkert mye brukendes, men knips- og sayonara!

Men dette var kanskje litt fint...? Eller er det bergenseren i meg som liker?

Gikk jeg virkelig fra dette? Jeg liker jo Figgjo!

..og dette? Jeg liker jo Stavanger Flint!

Fin,  men lettere å slippe ut igjen enn en del annen fangst.

Og denne skal også få fortsette å svømme...

HELVETE!! Hva i all verden er det jeg har drevet med?
Deadliest Catch, my ass (for å være veldig internasjonal)
Fineste, fineste lampen- og den er ikke min!?  Hva skjedde her? 

Føler med ett at jeg har oppført meg like absurd og idiotisk som de dustete programlederne jeg har kritisert. Sir Attenborough hadde sikkert intuitivt forstått hvilken dyrebar skatt sistnevnte lampe var, og behandlet den med varsom respekt- vel hjemme i eget hjem! 

Jeg må finslipe den nye taktikken min, skjønner jeg. Men jeg tror jeg holder fast på hovedessensen likevel... en stund til! 

En beslutning som kanskje kan være til glede for andre skattejegere der ute?