BoligPluss

Etter flere år som fast leser av ulike interiørblader ble jeg lei av å se det som føltes som en evig resirkulering av det samme stoffet og den samme stilen. Jeg vet ikke hvordan jeg best skal beskrive den stilen, men min søster omtaler det konsekvent som ”kjøpestil”. Det synes jeg er en dekkende benevnelse. Det eneste man trenger er penger, og så kan man kjøpe kjent design og gi en interiørarkitekt i oppdrag å plassere dem på ”riktig” sted.

Da jeg fikk en forspørsel om jeg ville ta en titt på det siste nummeret av BoligPluss, samt skrive et innlegg dersom bladet falt i smak, opplevde jeg øyeblikkelig motstridende følelser. Men da dette er min første henvendelse av en slik art, var reaksjonen min først urealistisk stolthet: Juuhuu- nå tar bloggingen av!! Kort tid etter, ca 33 sekunder senere, ble jeg rådvill: Denne mailen er selvsagt ikke til meg! Jeg  kan jo ikke ytre et fornuftig ord om interiør. Jeg er jo for en analfabet å regne i denne kontekst. (For øvrig en treffende beskrivelse skulle det vise seg; jeg skrev nemlig som svar at jeg gjerne ville ta en nærmere kikk på BlodigPluss. Ja, du leste riktig; Eple ønsker å lese det hittil ukjente, og formodentlig smale, nisjetidsskriftet BlodigPluss Er det mulig!? Jeg oppdaget tilfeldigvis, og heldigvis, feilen i siste sekund, men den opprinnelig følelsen av stolthet er grundig utradert nå..)

faksimilie BoligPluss

 Anyhow! Jeg har nå lest juninummeret av BoligPluss. Mange ganger. Og jeg liker det. Spesielt liker jeg at mine fordommer mot interiørblader blir så grundig knust. Her er det veldig spennende hjem og hytter som presenteres. Boliger preget av gjenbruk, bruktskatter og personlige og kreative løsninger. Akkurat slik jeg liker det. Og fargene!! Herlighet for noen flotte og delikate farger. En helt uventet bonus er at jeg endelig fant fargekoden på en av mine absolutt favorittfarger (S 0907-R90B). Jeg er så fornøyd! Nå vil jeg male, og det helst med en gang!

Jeg har ellers lenge næret en drøm om å en gang eie en hytte eller sommerbolig, og BoligPluss-lesningen min har fungert som bensin på det bålet. 25 sider med hytteliv rett i fleisen gjør nemlig ikke drømmen mindre levende! Spesielt ikke når alt presenteres med slike fantastiske og idylliske bilder:

faksimilie BoligPluss

Innerst inne vet jeg at det aldri vil skje at jeg bærer bord, stoler, tepper, vaser, kurver, lykter, et utall puter, pledd, sinkbøtter og små drivhus til diverse deilige urter, samt fiskestang, kull, drivvedskilt hvor det står velkommen og etasjefat med cupcakes ned til vannkanten, hvorpå jeg så invitere venner og kjente på en avslappende picnic med selvfisket fangst på menyen, men aldri har jeg følt sterkere at muligheten for det faktisk er tilstede! En slik person vil jeg strebe etter å bli. Eller, stryk det. Jeg bare nyter følelsen av å leve meg inn i den situasjonen uten å måtte jobbe for det. Og noen av elementene er det jo fullt mulig å ta meg seg inn i det virkelige liv også. For er det en ting jeg er sikker på, så er det at jeg nå er skikkelig inspirert til å gripe den kommende sommeren med begge hender!

Om du ønsker å lese BoligPluss, så se gjerne nærmere på dette tilbudet: 3 utgaver BoligPluss + armbånd fra norsk designer kr 99,50 (+ porto kr 39,50)

Ønsker alle som er innom deilige og late dager i solen!!

NB! Jeg håper det kommer klart frem i teksten at jeg har fått en forespørsel om å presentere BoligPluss, og at dette innlegget slik sett er et sponset innlegg.  

No har me juksa litt...

Tada! Sjekk det ferdig-strikkede teppet mitt!!

Jeg mangler bare en liten kruspersilledusk, så er min tidsmanipulasjon ala Ingrid Espelid  Hovig komplett, føler jeg. I mitt forrige innlegg viste jeg frem noen garnbunter. Disse er nå et teppe. Jeg regner ikke med at noen tror at jeg har klart å strikke et teppe på få dager.. Eller? Jeg har brukt måneder. Mange måneder! Det sier jo seg selv, i og med at jeg brukte måneder bare på å publisere et innlegg om garnbunter... 

Uansett, "vellykket" juksing med tidsfølelsen eller ei, jeg er veldig fornøyd med det endelige resultatet. Det er blitt et produkt som er i flittig bruk. Det er nemlig full høstfølelse her i huset i disse dager. Det regner og det blåser, og det er ikke mye som minner om mai og vår! Men jeg tåler det dårlige været ganske så godt nå når jeg kan slange meg på sofa med ullteppet mitt. Mitt, bare mitt! 


Dette er følelsen teppe gir meg nå:

Palmer, sol og mild, varm vind.

Til og med en liten heklekant er kommet på plass.. *rødme av stolthet*

Teppet minner meg altså om de fine dagene vi hadde i Spania for kort tid siden. Det er nemlig takket være den ferien jeg endelig klarte å bli ferdig med teppe. Lange og late dager er tydeligvis det som skal til for at jeg skal ferdigstille strikkingser. Er det en tilstrekkelig grunn til å innvilge seg flere (og urealistiske) ferieturer fremover!?

Se så fine de tre skattene mine er!

Vel, nå er det tilbake til gamlelandet, og de siste forberedelser til morgendagens feiring. Det er kanskje på tide å vaske bunadskjorten... Eller er det kanskje like greit å fortsette på Espelig Hovig imitasjonen min og "juksa litt" her og..?

Hmm!? Nei, dette er ikke et korrekt antrekk.. Har jo et ønske om å holde
det enkelt og stressfritt på nasjonaldagen, men dette blir bare feil, selv med sømmelig kjole til.

Fin 17.mai alle sammen! :)

Barnearbeid

Jeg lar meg friste av alle de fine oppskriftene, fargene og bildene som Pickles presenterer. Og ordene. Det er kanskje de som treffer meg best. Med navn som "Bråkmakergenser", "Nam, nam kremet bringebærgenser"  og "Jackie O-tee" fanges min oppmerksomhet. Og når de så følger opp med å beskrive oppskriftene som gøye, lette, enkle og går som en lek er jeg fanget. Dette er ord som appellerer v-e-l-d-i-g til meg. Det er slike merkelapper jeg ønsker å kunne feste på livet mitt, når jeg en vakker dag skal se tilbake på det.

Det var derfor uunngåelig at jeg tilslutt ble kunde hos Pickles. Garn ble bestilt og forventningene var store da jeg mottok pakke i posten. Mmmm - det mykeste og herligste garn var mitt!

Så mykt og fint, atte

Det gikk noen dager før jeg var klar for å omgjøre garn til planlagt prosjekt; et teppe. Stolt som en hane satt jeg meg godt til rette med strikkepinner. Positivt nok forstod jeg de første linjene i oppskriften, og jeg følte følgelig at det hele kom til å gå straka vegen. Men så tok jeg de vakre garnbuntene nærmere i øyesyn og skjønte at veien nok kom til å bli noe lengre enn ønskelig. Bunter måtte bli til nøster for at jeg skulle klare å strikke med dem... 


Sukk. Allerede her var leken over for min del. Jeg besitter særdeles lite tålmodighet, spesielt til slike omveier. Men nød lærer som kjent rastløs kvinne å spinne. Som igjen, hvis hun er lur, overfører kunnskapen til generasjonen etter. Oppdraget gikk altså straks videre til mine to små... Barnearbeid er ikke alltid å forakte! 

Se hva små barnehender kan utrette..

Pickles hadde rett. Dette var jo både enkelt og gøyt, og det går fremover i en fei...

Bare en garnbunt igjen..

Det er bare å lage seg en god kopp te, og se på mens arbeidet skrider fremover, så og si av seg selv... Håper ungene har full kontroll på strikkepinnene også!?

Nytt møter gammelt

En fordel med blogging har, for min del, vært at jeg nå tar masse bilder. Og ofte. Og av de mest hverdagslige ting. Og nevnte jeg masse? Da jeg overførte feriebilder i dag oppdaget jeg nemlig at jeg har en hel haug med bilder av spisebordet vårt (?). Jepp! Sånn kan det gå..

Siden det omtalte bord nettopp har vært åsted for en vill og uhemmet vaffelfest ble det straks laangt kjekkere å se på bilder av bordet enn å rydde det. Og hva bedre er, jeg kom også plutselig på månedens NIB-utfordring "Nytt møter gammelt". Akkurat det synes jeg er en passende beskrivelse av spisestuen vår. Jeg hiver meg derfor lykkelig og naivt med på denne utfordringen. (Eller må man kanskje være interiørblogger for å være med?)

Uansett, jeg gjør et forsøk. Og jeg regner med at det viktige ansiktsuttrykket jeg setter opp nå, her foran skjermen, vil være et tilstrekkelig og tydelig signal til resten av gjengen: Rydding av spisebord blir deres jobb. Jeg har jo tross alt en langt viktigere jobb å ta meg av; å få publisert bordet vårt på nett!

Opalinvaser er fra Fretex og kjøpt for lenge siden, mens opalinskålen og brettet er fra vårens loppesesong (Sjokoladen i skålen ble ikke gammel, for å si det slik..) Den lille tre-pingvinen er et bruktmarkedkupp og Loxo-lampen har jeg fått av en venninne. Den bakerste planten har jeg hatt i åresvis, og den nekter å dø.. Kortene på veggen er hentet fra Mark Rydens fantastiske The Snow Yak Show, mens veggen de henger på er helt ny. Som i nymalt.

Hva mer kan jeg (bør jeg)si? For nå når jeg ser nærmere på bildene må jeg innrømme at de aller beste nytt-møter-gammelt-aspektene ikke er kommet med på bildene. Men ta mitt ord på det. Det gamle bordet under den nye duken er skikkelig gammelt. Og stolene også. Man kan såvidt skimte en av dem på et bilde. (Yes, dette går veien.. Jeg aner at jeg kommer til å imponere sokkene av NIB-damene.)

Siden jeg nå likevel befinner meg på såpass ustø grunn velger jeg å avslutte med et bilde som langt på vei illustrerer hvor totalt ukritisk jeg er til hva jeg velger å ta bilder av:

Lunsjen som ble inntatt under fotoshooten. Multi-tasking på høyt nivå? Jeg kan jo alltids håpe...

Hjem, kjære casa

Åh, det er bueno å være hjemme igjen. Å kunne plante las beinas på la tierra de Noruega igjen. Muy, muy bien! 


Etter 8 diaz i España kjenner jeg likevel sterkt på følelsen av å tilhøre dos culturas, og jeg opplever å bli dratt i to ulike retninger. Tapas eller fiskeboller? Jeg kommer nok til å trenger litt tid for å acclimizadose meg til den norske væremåten igjen, det kjenner jeg. Nordmenn er jo så reserverte!? Jeg er jo såh vant til, og fortrolig med, det sydlanske El temperamente. 


Men, jeg regner med at jeg etterhvert vil kunne føle meg helt completo hjemme i Norge igjen, hvis jeg bare jobber jevnt og målretter gjennom en  poco overgangsperiodico, no? Og mens jeg børster støvet av min tidligere intuitive forståelse av norske skikker og tradiciones gjør jeg nok lurt i å studere dette fine tradisjonshåndtverket her:

Heimespøta bessmor-tøfla!

Grunnet kultursjokk er bein ikke plantet på gulv, men på vegg... Javel?

Nærmer seg gulvet, men de er ikke heelt i mål ennå...

Nå ligger jeg altså strak ut og ser på føttene mine. Er det kanskje noe mer fornuftig jeg burde bruke denne lørdagen til, spør jeg meg selv? Min indre spanjol svarer kontant og bastant: Mañana, mañana!! 


-Me gusto!