onsdag 1. desember 2010

Oh Joy!

Så er altså adventstiden endelig kommet. Søte, fredfulle og harmoniske advent som mykt varsler julens komme. Åhh sjelefred!!
Skriiiiiiiik!!!!

Nei, det blir aldri helt som jeg håper eller tror. Å jada - har hørt ordtaket "som julekvelden på kjærringa", men nettopp derfor tror jeg jo at jeg er forberedt - Klar. Men i år som i fjor begynner jeg med forberedelsene latterlig seint. Ta julekalenderen for eksempel; var så seint ute at det ikke kvalifiseres til kalles en forberedelse en gang. Jeg mener bestemt at grunnen til dette er at jeg utålmodig begynner å tenke på kalendere allerede i september, og siden det bare er klysete å være klar til jul allerede da, utsetter jeg det. Motvillig og nølende, mens jeg mumler må vente litt, må vente litt til... Og dette, viser det seg, er et mantra jeg virkelig ser ut til å ta til meg. For her i Eplehuset ventet vi til klokken 22:15 i går kveld, altså den 30. november, før det demret for oss at det er noe som heter advent... og at dette "noe" nærmet seg med hastige og lystige steg. Der satt vi altså, helt uforberedt, benket foran skjermen med sesong 1 av Breaking Bad og frydet oss. Helt til det sa pling!! "Er det mulig!? Det er 1. desember i morgen og vi må pakke inn 48 fine, fargekoordinerte og politisk korrekte, ikke-materialistiske, sukkerfrie gaver til neste morgen!!" (merkelig nok er det slik jeg etterhvert har forestilt meg kalenderopplegget... som opplagt har fått modnet alt for lenge). Vi hadde altså noen få knappe timer på å leite frem gavene, som vi begge håpet at den andre hadde kontroll på, pakke dem inn, finne frem kalenderene OG kose oss med oppgaven underveis (det siste er vi som kjærlige foreldre programforpliktet til å gjøre).

Men, akk, det var sørgelig lite som var på stell på denne fronten. Heldigvis har vi nettopp vært på reise, og begge er snopedyr av rang, så det var nok av godis i omløp. Dette ble raskt og skånselsløs inntyllet i glorete julepapir fra i fjor før hver lille gavebylt fikk påklistret en stubb fra et julebånd. Dette ble gjennomført med mer enn et øye på skjermen (Breaking Bad er så bra!!) og uten noen form for omtanke eller gjennomført strategi. Mirakuløst nok hadde vi kontroll på hvor julekalenderene befant seg. Frem med dem - hey, dette går jo unna. Hvorfor begynne tidlig!? Mindre mirakuløst var det å oppdage at begge kalenderene fortsatt var fullsatt av pakkebåndene fra i fjor. For selvsagt knytes ikke pakkene varsomt og forventningsfult av kalenderen av skjelvende og takknemlige barnehender- de klippes rått og effektivt av. Dermed så det slik ut:

Ja, så mørkt og trist var det en stund...


Jaja, det var kanskje ikke denne lille deltaljen som veltet den gjennomtenkte planen vår, men den var likevel en tidstyv som ikke ble hjertelig mottatt. Da det knotete arbeidet med å fjerne gavelikene fra i fjor var vel overstått, var det bare å begynne å knyte på årets pakker. Tenk: 48 stykker- det er mye det!  Det er da en tanke sniker seg frem i bevisstheten min...Hvorfor gjør jeg dette? År etter år? Og, hvem gjør jeg det for? Hvis det var opp til ungene så ville de jo helst hatt en Legokalender og en Hello Kittykalender. Jeg kan ikke konkurrere mot storindustrien- uansett hvor mange engleglansbilder og visdomsord jeg, etter planen, hadde dekorert pakkene og kalenderen med.. Innerst inne er jeg jo heller ikke begeistret for den massive fråtsingen som desembermåned er preget av. Hm? Et lite øyeblikk åpnes det opp for både ettertanke og tvil, men OJ- så skjeddde det noe sinnsykt på skjermen (her var vi alt kommet til episode 5 - og hui hvor det går!!) og så var det mentale vinduet lukket igjen. Kalenderen måtte bli ferdig og vi fortsatte med prosjektet. Vi jobbet effektivt og samkjørt med å få alt på plass, men avrundet selvsagt med en liten krangel om hvor kalenderene burde henge. Lett skal det ikke være- for her var det flere faktorer som måtte tas i betraktning. Jeg ønsket selvsagt å henge dem opp på en måte som både var praktisk og noenlunde estetisk. For jeg vil nemlig gjerne se dem- da de begge to er resultatet av mitt blodslit (kalenderene, altså, ikke ungene. Eller- det blir forsåvidt riktig uansett hvordan du velger å tolke den..).  Jeg har altså selv brodert disse kalenderene og det er for meg en STOR bragd- og jeg er stolt!!


Heldige Epleblomst sin. Ferdig i fjor. Myyye bannskap underveis.



Heldige Eplekart sin. Mer naiv da og mindre bannskap. Men tok meg 3 år..


De andre faktorene som måtte tas med i beregningen for opphenget var at begge kalenderene må henge i riktig høyde for ungene, men samtidig være utenfor rekkevidde fra spretten og leken katt og fra hund som på generell basis bare driver å herper.. Men vi kommer, til tross for disse små, dyrerelaterete hensynene, tilslutt i mål. Kalender på veggen og pakker på kalender. Stort vanskeligere er det jo i grunnen ikke. Vi er begge fornøyde. Mr White fra Breaking Bad har på sett og vis også bidratt til at freden atter en gang er gjennopprettet i Eplehuset. Det er pinlig tydelig at det finnes verre utfordringer for en familie enn det et adventsprosjeket i tidsnød kan akkumulere..

I dag tidlig våkner ungene langt lettere og mer spente enn de ellers gjør. De blir hoppende glade for kalenderen- og vi overrøses med takk, takk, takk! Når jeg ser på dem husker jeg så godt hvordan det føltes da jeg selv liten og det nærmet seg jul. Spenningen. Gleden og forventningene. Julen var magisk, og det er så godt å få bekreftet at de opplever julen og advent like så forventningsfulle, glade og takknemlige som jeg gjorde. Jeg tror ikke at "dagens unger" er for bortskjemt eller forventer for mye. Så selv om jeg hadde mine tvil da jeg i siste liten klinte i hop årets opplegg kjenner jeg at det er en meget god grunn til at jeg gjør dette. År etter år. Etter år!

Når jeg så kaller dette innlegget "Oh Joy" så mener jeg det! Både bittert ironisk og inderlig oppriktig!


Gledelig Spetakkel

Kaos og Lykke

11 kommentarer:

Shy sa...

Haha! Råbra innlegg! Desse kalenderane volder oss litt bry. Kjem snart eit innlegg frå meg og ;)

Kristin sa...

Jeg bare MÅ lese alt i dine imponerende lange innlegg fordi det er så bra! :) Jeg husker fra da jeg var liten at det var spenningen som var det beste. :)

Kristin

hege sa...

Superfine kalendre! Du er jammen god med nål og tråd - og litt bannskap underveis er da bare obligatorisk...

Jeg må le godt av det du skriver. Er litt sånn selv, jeg - men i år har mine barn valgt Lego og LPS-kalendre, de. Min egen kalender, som min mor har bordert (sikkert akkompagnert av litt bannskap) har jeg fylt med 24 (23 nå) papirlapper med f.eks. "Kakao med krem og en god bok før leggetid" og "Pepperkakebaking i dag". Den falt veldig i smak;-))

Min mor, som innrømmer at hun mangler oppfinnsomhet, pakket inn det samme til meg og min bror hver dag i desember - så da vi hadde åpnet gaven 1. desember visste vi hva som var i vente de neste 23 dagene også. Som regel var det en gul eller oransje drops. Men det er jo ikke det som er det viktigste oppi alt dette, da - og jeg ser dessuten at gavene på dine julekalendre har velsignet varierende form;-))

Barbros lille atelier sa...

Ha, ha, høy gjenkjennelsesfaktor her:-) Bare vent til du får 72 pakker du! Er det rart jeg aldri blir helt ferdig til 1. desember?
Knallfine kalendere du har sydd! Imponerende!

Astrid sa...

Haha, jeg ler høyt! Fantastisk beskrivelse av isisteliten-arbeid. Min erfaring etter over 30 år i sisteliten-bransjen er at det ordner seg til slutt. Selv om en ideelt sett burde kost seg mer med prosessen underveis og gjerne startet litt før. Nei, det er ikke slik det fungerer ;).
Hilsen persilledamen som har sittet oppe til kl 3 natten før nissefest i barnehagen og strikket på nisselue og bakt bærpai en time før firmafesten begynte for deretter å sykle med paien i en sekk på ryggen hvor den naturligvis ble ristet og veltet og lignet mer på en form med oppkast idet persilledamen kom fram til festen.
Veldig glad for at jeg traff på deg og bloggen din! :)

Unknown sa...

Kjenne meg frustrerande godt igjen i det du skrive altså :o)

Eg e vel ikkje aleina om det, men det e nok ikkje så mange som ligge så på itteskudd som meg for tida da :o)

Mildt sagt dritimponert øve dei kalenderane du har brodert da flinka!!!! WOW seie eg!

Oh Joy ja ;o)

Ellen sa...

Jeg kan ikke forstå hvorfor desember bestandig må komme så brått på, sånn er det aldri med andre måneder!Det er aldri PLUTSELIG juli for eksempel, den måneden lar alltid vente på seg, ofte i det uendelige.August derimot, den kommer ofte litt raskere enn jeg hadde tenkt.Men DESEMBER altså.Verdens plutseligste måned.
Men også den koseligste, no?
Kjempefine kalendre du har laget, så flink du er!
Ha en finfin førjulshelg:)

Vilja Redesign sa...

Nydelige kalendere. Jeg er imponert!! Og jeg er enig. Mange planer og liten tid. Men veldig kos.

Takk for kommentar på bloggen min!

Josefine sa...

For en fin kalender, så flink du er!
Veldig kjekt å kunne ta frem en sånn fin en hvert år...

Takk for koselig besøk hos meg. Alltid kjekt å få en søt liten spion innom...hi.hi

Klem fra meg

Unknown sa...

Kikke barra innom for å ønska deg ei skikkelig god helg eg snuppa :o)

Huldra sa...

Sånne store prosjekter skal inneholde litt bannskap underveis de. Det er helt rett og rimelig. ;)
Kjempefine! Tror faktisk ungene ser tilbake med gode blikk på hjemmelagde kalendere når de blir større. Min rakkefant gjør ihvertfall det nå- i en alder ev 19 år. "Du fant på så mye spennende mamma!" Jovisst er det godt å høre i etterkant av mange års bannskap, slit og svetting.
Fortsett med denne tradisjonen dere, for de bærer frukt (og sukkerunger) over tid. :)