Vis & fortell

..eller Show and tell, som det så vakkert omtales i USA, er utgangspunktet for dette innlegget. For er det egentlig ikke det blogging i stor grad handler om? Man viser frem noe, og man forteller om det. En grei prosedyre i grunn, og spesielt populær i det amerikanske skolevesenet, som jeg har lite eller ingen kunnskap om, bortsett fra de små faktapillene jeg plukker opp fra film (som kanskje overhode ikke er fakta i det hele tatt...?)


Anyway; Jeg har sprayet litt, jeg har klippet litt, jeg har sydd litt og jeg har strikket litt. Dette kan selvsagt ikke forbli ubloggede aktiviteter. Spesielt fordi jeg neppe hadde gjort noen av disse tingene om det ikke var for Blogglandia. Jeg er blitt inspirert her, og jeg har holdt ut hovedsaklig kun for å få gleden av å vise resultatet frem her. En sirkel jeg frivillig er fanget i. Eller en virvelvind, kanskje? For jeg aner at jeg kan ha mistet retningsansen i enkelt tilfeller. For det er absolutt ting jeg aldri ville har gjort, og situasjoner jeg aldri ville ha befunnet meg i, om ikke det var for en noe blind tiltro til Blogglandias interne logikk og virkelighetsfremstilling.


Selvsagt er de fleste tingene noe jeg uansett ville gjort, men heldigvis er jeg blitt inspirert til bedre, eller lurere, måter å gjøre dem på gjennom bloggingen. Og mange av tingene har jeg gjort av den enkle grunn at jeg har hatt lyst til å gjøre dem. Og det har vært gøyt underveis. Men jeg har aldri, aldri, tidligere tatt bilder av nybakte skillingsboller før jeg har servert dem. Og det atpåtil med ulike bakgrunner. Hallo!! Boller er til for å glefses, ikke pimpes for fotoshoot. 

Rett i fellen.  Jeg tar bilder av maten min. Later som om jeg er kritisk når jeg
 viser bildet på bloggen. Prøver å oppretttholde en ironisk distanse her.. 

..men nei.. Uansett hvordan jeg vrir på dette, så har jeg
nå publisert bilder av baksten min.. Jeg er fanget!!

Som bakgrunn for den estetiske baksten skimtes et lite skap. Det skapet er nylig blitt delvis tapetsert (Dvs, jeg har overtalt en tapetbit til å klamre seg fast på bakveggen av skapet, ved hjelp av litt skolelim og mange klumper med Blu- Tack, også kalt lærertyggis...). Tapetseringen er resultatet av inspirasjon hentet fra Blogglandia, men opphengsmåten er 100% mine egen. Men jeg håper selvsagt med dette å kunne gi litt tilbake til bloggesfæren. (Hvis du foretrekker å henge opp tapet på min måte, og gjennomfører små eller store prosjekter ved hjelp av inntørket limstift og blu-Tack, så setter jeg pris på at du lovelinker tilbake til dette innlegget). Det er det som er så vakkert med blogging. Man tar og gir noe tilbake (her burde jeg linket til Jul i blåfjell, merker jeg, men jeg driter i grunn i alle som er utenfor Blogglandia akkurat nå...)

Rart bilde av Blu-Tack- tyvlånt av Wikipedia

Tapet. Jeg må prøve å holde fokuset her... jeg er nok inspirert av maange når det gjelder tapetsering, men jeg nevner gjerne Med et lekent sinn, KreativImpulsiv og Gasellene. Og dette er kvalitetsinspirasjon. Dette er slikt jeg har lyst å gjøre, og som jeg blir glad av. Bollebilder gir meg ikke så mye i det lange løp... (Dette blir feil.. Bollebilder. Men hva annet kan jeg kalle det?)


Andre ting som gir meg glede er spraying. Fy, det er gøy!! Det går fort, det er billig, det blir fint og det er lett. Og fargene!! Det er jo et hav av nyydelige farger. Faren er jo at man tilslutt synes at alt er sprayeverdig materiale; komfyren, hunden, katten, naboens bil og alle lysestaker i hele huset. I utgangspunktet hadde jeg et helt konkret prosjekt hvor jeg trengte å spraye bittelitt. Men da det var unnagjort, var jeg unektelig sulten på mer. Og jeg ga etter... Hei, jeg heter Eple, og jeg er sprayavhengig! Det sprayes i tide og utide på egnede og uegnde overflater, og jeg er redd det ingen ende vil ta..

Jeg vil ikke slutte. Snart begynner jeg å tagge- og det vil stå
skrevet "Eple" med STORE bokstaver på...Hm?
på rådhuset, kanskje.. Noen bør ta boksene fra meg!!

Jeg begynte så fint og forsiktig, og laget meg (les: kjøpte på Fretex for kr.12,-) et fint lite hus til nøkkelene mine. Denne er nok delvis inspirert av Lille W som lagde seg et fint fuglehus en gang.

Fra kjedelig usprayet...

..til vakker sprayet dronning! Nøklene mine skal forresten bo
på en fin knagg som skal henge under huset. Men det har jeg ikke
klart å gjøre ferdig, for det virker ikke så gøy. Holder meg til spraying
 og visualisering av ferdig prosjekt..

Når jeg ikke sprayer så prøver jeg å strikke litt. For det føles som en fin ting å gjøre. Det er det ikke. I hvertfall ikke i mer enn 15 minutter av gangen. Men garnet hadde masse farger- og da ble litt for fristende for meg; jeg måtte kjøpe det. Så nå sitter jeg vel for det meste å faker strikking. Sitter foran tv, med ullpledd på, og klirrer litt med pinnene når jeg synes at det sømmer seg å lage en slik lyd. Rar oppførsel i grunn. Kan den tilskrives Blogglandia også?

Dette kan bli fint... Kanskje hvis det sprayes, sa hun håpefullt.

Strikking forekom nok også i hine hårde tider, før Blogglandias inntog i tilværelsen, men jeg tok ikke bilder underveis av arbeidet da. Og det er i grunnen veldig dumt, da jeg sjeldent pleier å bli ferdig med noe som helst strikkerelatert. Hadde jeg tatt bilder, så hadde jeg i det minste hatt noe å vise til fra de tidligere prosjektene mine... For det er altså mye nyttig som kommer i kjølvannet av blogging. Nå vet jeg for eksempel hvor det beste stedet i huset til å ta bilder av gamle dynetrekk er. Det er ikke kunnskap man skal kjimse av!! Tidligere hadde jeg ingen idé, men nå går jeg bare selvsikkert bort til kjøkkenskuffene, åpner de to øverste, putter et dynetrekkhjørne i hver og lukker dem. Deretter sprer jeg trekket ledig og elegant ned over skufferekkene til det dekker dem, og litt av gulvet. Tar så kamera og legger meg trenet ned på gulvet, halvveis under kjøkkenbordet, og ta da!!- jeg er klar for bildeknipsing. Det går nå som en lek!!

Meget proft opplegg. Fantastisk dynetrekk. Det er forøvrig en
 ny, men fabelaktig,  følelse å bli så glad over å finne et gammelt
dynetrekk på Fretex!! Blogging kan altså utvide følelsesregisteret
også,  det er ikke værst!

En annen ukjent følelse dukker opp idet katten setter seg på
dynetrekket når jeg tar bilder, og jeg ikke er i stand til å "sjushe"
han vekk fordi jeg sitter fast under kjøkkenstolen...

Jeg har også mange andre greier på gang, noe som involverer noen fantastiske lampeskjermer:

Denne er en av flere fiiine skjermer som jeg har store
planer for. Jeg er god på planer...

Jeg har også ville planer om å sy hyppig og vakkert, bare jeg får meg en symaskin. Da skal slekt og venner oppleve en ny æra- og verden vil aldri bli den samme. Foreløbig er det dette jeg har klart å sy til nå:

Ser kanskje ikke ut som store greiene, men jeg aner at dette
er starten på en formidabel sy-karriere..

Håper, mer enn jeg tror, på den karrieren.. Men gøy var det!

Hjertelenkegirlanderen er ikke bare inspirert av, men direkte kopiert av, bloggen Made By Rae. Anbefales. Der kan man blant annet se hvor fin girlanderen kan bli!! Siden det er på dette nivået jeg nå befinner meg, rent søm-messig, så vil det nok gå en liten stund før samtlige familiemedlemmer er kledd i bunad sydd av Eple. Men hvis noen grei´inger her i Blogglandia kunne legge ut en lett og enkel DIY på bunad så skulle jeg vel klare å kle oss opp rimelig greit? Fortsatt noen måneder til nasjonaldagen..


Det var dagens vis&fortell fra meg. Hovedtanken bak denne seansen var selvsagt å få blogget mest mulig av de påbegynte og påtenkte prosjektene mine, men også å få slengt ut et stort og takknemlig heisann til alle som inspirerer meg for tiden!


Ha en fin fin fredag!!

Digg

Jeg gikk med raske skritt mot Posten, med hentelappen trygt plassert i vesken. Jeg er alltid litt spent når jeg skal hente pakke på posten, og pleier ofte å synes at det er en spennende utflukt. Jeg aner nemlig ikke hva jeg har i vente. Saken er den at jeg relativt ofte må ta denne turen, da jeg ikke har postkasse, men en slik liten brevsprekk i døren. Postmannen får derfor ikke levert særlig mye over standard brevstørrelse til meg. Jeg har heller ikke god huske på hva jeg eventuelt kan ha i vente heller. Turen er kort, men akkurat lang nok til å bygge opp forventningene om hva jeg har i vente. I 9 av 10 tilfeller er det en bok fra bokklubben som jeg dessverre ikke har klart å avbestille i tide. Da koster turen meg 50 kroner, for det er bare å sende boken i retur med en gang. Likevel håper, og tror, jeg hver eneste gang at nettopp den pakken jeg er på vei for å hente skal vise seg å være den ene pakken av de 10 som har annet å by på!


Denne turen ble belønnet med en pakke som var en av 100. Eller en av 1000! Vet forresten overhodet ikke hva den var reint matematisk, for jeg har ikke fått en slik pakke før, noensinne. Det var post fra Blogglandia! Med epler tegnet på (og allerede der er jeg jo ustabil av innbilsk glede.. jamnfør tidligere innlegg om Narsissistiske Eple). Pakken var fra superflotte Med et lekent sinn, som forrige lørdag var så snill å dele lørdagssnopet sitt med en heldig bloggleser. Og den heldige var snopegale meg! Hurra!!

Jeg klarte faktisk ikke vente. Med et idiotisk smil om munnen begynte jeg å klore og rive for å avdekke boblekonvoluttens innhold. Jeg var akkurat kommet ut på gaten da jeg fikk de første glimtene, og for noen fine farger som åpenbarte seg!

Se, så spennende!! Oppi her er det også vakkert retrostoff
og fiin tapetbit.  LYKKE!

Kunne jo ikke stoppe nå, etter den fargeteaseren, og jeg begynte lettere frenetisk å lette pakken for dens innhold. En etter en ble de små, fine og fargerike pakkene lagt ned på brosteinen. Og deretter var det frem med kamera. "Dette er ikke friskt", tenkte jeg mens jeg knipset fornøyd i vei. Jeg fikk nok noen blikk rettet mot meg der jeg rigget til mitt lille utendørsfotostudio, men slikt kan man ikke ta hensyn til når man holder på å forgå av glede og takknemlighet! Og tanken min om at dette ikke var normal oppførsel, ble tenkt mest for syns skyld; "Jeg har litt selvinnsikt, liksom.." (Hvorvidt man kan tenke en tanke for syns skyld, er jo et nærliggende spørsmål. Og i såfall, hvor friskt er det?)

Fine pakker- og veldig koselig og hyggelig kort!

Da det viste seg at pakken innehold noe til mine barn også, ble jeg rent rørt, og avsluttet min private julefeiring der på gaten. Jeg kom meg hjem med pakkene, og ungene stimlet seg rundt meg (kan to stk stimle? Det føles slik..). Vi forholdt oss til dagens post som om vi levde i etterkrigstiden og nettopp hadde mottatt en etterlengtet Amerikapakke! Vi storkoste oss. Og vi følte oss veldig heldige! Alle kommenterte vi ivrig i vei, og tapen som var brukt på pakkene ble bemerket gjentatte ganger av mine to små. Den gjorde også inntrykk!

Men selvsagt var det snopet, inkludert den fantastiske snopeinnpakningen, som var selve lykken. For noen fine figurer! De innbydde til umiddelbar lek. Og selv om det var fredag ble det spist snop. Tålmodighet og regelrytteri fant ingen åpne dører i vårt hjem denne dagen. Vi lekte og koste oss. 

Blinky prøver å holde orden i rekkene, uten hell! Man må jo bare like en liten frekkas som nekter å innordne seg..

Mumsi is the bomb!!

Alle tre var noe urolig over den nye situasjonen de befant seg i!

Eneste lille skåret i ungenes glede var nok min nær hysteriske omgang med fotoapparatet, men det får de bare tåle når livet ellers er en lek... Fremmede mennesker sender dem fabelaktig snop i posten, og det på en vanlig hverdag! Det er jo helt utrolig. Så tusen, tusen takk, Mumsi!!! Vi digger deg!

Små forvirrede Blinky-spøkelser møter ingen nåde- alle spises opp! 

Dette var gøy, gøy, gøy!!

Eple ser skriften på veggen

Noen ganger er det kanskje ikke tiden og fliden som ligger bak som er viktig, men budskapet...

På en vegg nær meg er det skriblet; "Kor mange trengst
det for å hjelpe eit menneske?  Eit menneske"

Fin dame

Jeg kjøpte nylig en liten pyntefigur, en liten fin dame med fin kjole. Jeg vet ikke hva det var med henne, men jeg fikk så lyst til å ta henne med meg hjem. Hun stod der på hyllen, så liten og uskyldig, med den vakreste fargen på sin kjole. 

Umiddelbart lignet hun på mange andre figurer, slike som jeg varsomt må knekke fri fra ekstremkjærlige barnehender når vi er i ulike butikker. For hun er til forveksling lik slike nipser som jeg absolutt ikke liker, men som mine barn synes er så søte. Men denne gangen var jeg barnefri der jeg gikk å snoket, langs hylleradene på bruktbutikken, og kan følgelig ikke skylde dette kjøpet på barnemas. Men jeg har selvsagt en annen unnskyldning klar; hun var jo så veldig billig (tøsen), hun kostet nemlig bare 10 kroner... Da var det ingen grunn til å stå å tvile. Kom til meg, søtnos! 

7 minutter etter at hun kom i hus har selvsagt husets andreklassing
lagt sin elsk på henne- samt gitt henne en drinkparasoll...  Den
 fine damen er nå "trygt" plassert  sammen med  diverse Little
Pet Shop og Hello Kitty figurer. Et spennende liv venter!

Den merkeligste med hele nipsedamen, var at hun umiddelbart minnet meg på et dikt jeg resiterte i tide og utide i min ungdom. Og det er merkelig, for jeg ser selv ikke sammenhengen mellom henne og herlige Dorothy Parker:

"In youth, it was a way I had, 

To do my best to please. 

And change, with every passing lad 

To suit his theories. 

But now I know the things I know 

And do the things I do, 

And if you do not like me so, 

To hell, my love, with you." 

Dorothy Parker, det er fin dame, det! 

ElleMelle

I dag har jeg lyst å vise frem katten. Jeg tenkte det var lurt å la det dyret styre showet i dag, istedenfor det indre skrivedyret mitt, som vanligvis tar kontrollspakene når det skal blogges. (Overhodet ikke en oppblåst oppfattelse av egen blogg her altså! Omtales som show, intet mindre...)


Jeg har store problemer med å fatte meg i korthet når jeg skriver. Det har en enkel forklaring; jeg liker veldig godt å skrive, og jeg ser ingen som helst grunn til å slutte når jeg først er i gang. Omtrent det samme forholdet jeg har til sjokolade, altså. Og chips. Og kakaodrikking. Men nå skal jeg klare å begrense meg, og det av den enkle grunn at det ikke er mye å skrive om når det gjelder katten. Den sover, den spiser og den breler. Og så sover den litt til. Sånn, der er allerede personligheten dens fanget og formidlet. Punktum.

Katten ElleMelle i kjent positur. Liggende. En øvelse han kan utføre
i over 100 ulike varianter. På samme dag.

Dupper av mens den overivrige fotografen banner mildt i hans øre..
Hvorfor legger kreket seg alltid i den mørkeste kroken? Blir jo ikke bra bilder
av slikt! Dyr, altså,  de er så selvsentrerte..

Punktum? Ha! Jeg ler foraktelig i møte med punktum. Det er den tegnsettingen jeg har minst respekt for, så her durer jeg frem likevel! Ha-ha, det føles så godt å leve på kanten av samfunnet, bryte dets normer og regler. Jeg overser nå punktumet med en frihetsfølselse jeg finner berusende!!


For klart jeg må fortelle mer om ElleMelle! Navnevalget kan jo for eksempel utdypes noe. Vi fikk nemlig Elle (som er navnet han går under til daglig) bare til låns.. Skulle passe han noen uker, til oppdretter fikk solgt han (eller eventuelt overtalt oss til å kjøpe katten, som nok var planen). Vi fikk beskjed om at vi måtte gi katten et navn som begynte på E, siden han var del av kull nummer 5. Og siden E er femte bokstav i alfabetet, må vite, var "systemet" slik. Dette måtte vi bare forholde oss til. Førstevalget vårt var da...Eple. (selvsagt!!). Men siden vi var i tvil om vi skulle beholde dyret ville vi ikke "kaste" bort et så nyyydelig navn! Og, tvilen vår tatt i betraktning, det var opplagt at navnet da måtte bli ElleMelle. 


Det er nemlig det vi har prøvd på, å elle oss frem til en beslutning omkring et eventuelt kattehold. Kattungen vi fikk i hus var jo bedårende, men vi hadde egentlig planlagt å skaffe oss hund. Så vinglingen fortsatte, og fortsatte... Og vi har faktisk ennå til gode å ta det endelige valget, snart 7 år senere...Eller snarere; å imformere oppdretter om et endelig valg. He-he-he. Elendig plan fra oppdretters side altså. Her må det nok legges til at oppdretteren er min far, og at han er meget fornøyd med at Ellikken bor fast hos oss. Og det er vi også. Meget fornøyde.


Fine katten! 

Nyoppdagede bruktfunn

I dag fant jeg en pose fra Fretex full av merkelige pakker. Posen fant jeg på det rommet vi har valgt å kalle bakrommet. Bakrommet kunne vært et helt vanlig rom, for eksempel kunne det vært et soverom, tv-stue eller kontor. Men vårt etterhvert dystre bakrom er dessverre bare fullt av rot, esker, julepynt, soveposer, tomflasker og gamle, og totalt uinteressante, skolebøker. Det er stedet å gå hvis man vil gremmes langt inn i sjelen. Det vil man jo heller sjeldent, så følgelig er det ikke ofte noen av oss går inn dit lenger. Vi bare åpner døren på gløtt, og kaster inn det vi gjerne vil ha ute av syne. Men denne manøveren fører dessverre ikke med seg at disse tingene er ute av sinn også. Seint om kvelden kommer det ofte et snikende misbehag... Vissheten over hvilken tilstand det beryktede bakrommet befinner seg i henger uløselig sammen med den kjedelige vissheten om at en dag- en tung, tung dag- må vi ta tak og få ryddet opp der bak... Grem.


I dag våknet jeg med en merkelig følelse av virketrang og pågangsmot. Jeg visste med det samme at i dag var dagen opprunnet; bakrommet skulle til pers! Jeg gikk til oppgaven med liv og lyst(overdriver villt nå, for effekt!)og startet med å klarere en sti, en arbeidsvei om man vil. Jeg følte meg som en oppdager og eventyrer der jeg inntok det som føltes som uoppdaget grunn. I den tette jungelen var det lett å miste oversikten, og ved et par anledninger tok frykten overhånd, og jeg planla å foreta det jeg ønsker å kalle en strategisk tilbaketrekning. Men med ett så jeg et tegn på sivilasjon og håp; Fretex-logoen. Det lyste mot meg, og med det kom det en merkelig ro og klarhet over meg. Jeg glemte mismotet og den strabasiøse ferden jeg hadde bak meg, og konsentrerte meg om Fretex-posen. Helt og holdent. 


Og for en gledelig oppdagelse! I denne posen lå det mange gråpapir-pakker. Jeg begynte å pakke dem opp med ivrige bevegelser. Og jeg ble gledelig overrasket over innholdet. Etterhvert kom minnene strømmende tilbake: dette var jo ting&tang som jeg kjøpte for en tid siden, men som jeg, uvisst av hvilken grunn, følte at burde snikinnføres i hjemmet...? Tydeligvis har oppholdet på bakrommet trukket et glemselens slør over hele kjøpet. Det var kanskje ikke de største skattene jeg fant- for de ville ikke blitt glemt!- men det var veldig gøyt å gjøre et Fretex-kupp i eget hjem. Spesielt når det egentlig var rydding som stod på programmet.


Bakrommet ble selvsagt overlatt til seg selv etter dette. Hva gjør det vel om det rotet får eksisterer noen måneder til? Det er jo bare til å lukke døren godt etter seg! Og, er det noe denne hendelsen har lært meg, så er det jo at bakrommet fungerer. Ting som plasseres på det rommet slutter faktisk på et vis å eksistere! Jeg tok derfor frem kamera og fotograferte mens jeg pakket ut resten av pakkene. Oj, så gøy det var å ta bilder i dag! Det ble knipset lykkelig og hemningsløst, og nå er det selvsagt tid for et bilderas. Her er noen utvalgte kjøp:

Det første jeg åpnet var en fin "gammel - dame - vase". Blomstene hadde jeg..
de er ikke gjenbruk! Så jeg rullet dem inn i brukt papir, bare for sikkerhetsskyld..

Et søtt sett som lett kan forveksels med de klassiske fløte- og sukkerskålene...

...men artig nok så viste dette seg å være et eksemplar av det mer sjeldne
melke- og cherrytomat-settet. Virkelig etterspurte,  er de..

Fire fine skåler fra Stavanger Flint har jeg visst også kjøpt..

..og det er jeg glad for! Gleder meg til disse fylles med jordbær og fløte.

Etter denne fotoseansen følte jeg at jeg fortjente en liten pause, omringet av mine nyerverede, eller snarere nyoppdagede, lykketing. Tid for te:

På teposen står det; we came here to serve each other.
Pompøst, men likevel litt fint!

Lys må til når det skal pauses. Og radio..

Med te, levende lys og hjemmebakst overrasket jeg meg selv.
Fullstendig!  Ble ikke den kaken inhalert i samme sekund den
forlot ovnen i går?

 Jeg skal sannelig rydde oftere på det bakrommet, for dette var en fin opplevelse.  Håper alle andre får en fin opplevelse i dag også!

Om strikk og frykt

Jeg strikker som besatt for tiden. Det er flere grunner til det, tror jeg. Først og fremst er det vel frykten som driver meg. Ikke slik skikkelig vond og forferdelig frykt, men sånn betydningsløs hverdagsfrykt; Frykten for at strikkelysten skal gå over, og at jeg dermed skal bli sittende igjen med nok et halvferdig strikkeprosjekt.. Erfaring har lært meg selv å kjenne; jeg har en tendens til å hive meg rundt med lyst og iver når jeg får en idé eller en plan, for deretter å snu meg bort fra det hele. For siden aldri å se meg tilbake. Men ikke denne gangen, nei. Denne gangen skal jeg fullføre! Denne gangen skal jeg ha noe å vise til. Foruten bortkastede penger og bortkastede timer, og nok en ukurant lissom-gryteklut. 


Denne gangen er det nemlig et veldig viktig prosjekt jeg har satt i gang med: Intet mindre enn et skjerf i Gryffindorfarger strikkes, og man lefler ikke med Harry Potter og Galtvort her i huset. Det er seriøse saker, det. Epleblomst er vilt begeistret for Harry Potter for tiden, og jeg er blitt overtalt/sjarmert inn i dette prosjektet av den enkle grunn at jeg gjerne vil fyre opp under denne begeistringen. Jeg er selv stor Harry Potter-fan, og vil gjerne dele denne magiske verden med ungene. Minstejenten bryr seg ikke så mye om selve hovedpersonen, men har lagt sin elsk på bøkenes heltinne, Hermine. Det er noe til jente det!! 


Andre grunner til at strikking har fått en høy prioritet hos meg denne gangen, er at jeg ser alle de overraskende godene denne aktiviteten bringer med seg. Det er tydeligvis en abnormalitet at jeg sitter med strikketøy, spesielt over tid, og jeg merker at det setter resten av familien i en meget tiltalende stemning av, skal vi kalle det ærefrykt? Ja. Vi kaller det ærefrykt. Jeg opplever at jeg får beundrende blikk når jeg sitter i sofaen med strikketøyet. Jeg overhører også stadig kommentarer av typen "ikke forstyrr mamma, hun strikker". Og, jeg må innrømme det, jeg liker det! Når ungene kommer løpende for å be meg om å finne noe, det være seg saks, tape eller den hersens epleskrellermaskinen, stopper de brått når de ser meg med strikketøyet. Spørsmålene deres stilner, og alle oppgave de ville ha meg til å løse forblir i tankene deres, og de rygger så respektfullt bort. Mest sannsynlig for å be deres far ordne opp, men kanskje, kanskje for å ordne opp i ting selv? Kan strikking være en ny og effektiv oppdragermetode? 


Jeg tolker selvsagt denne endringen i deres oppførsel, og tilnærming til meg, som et utslag av ren og skjær beundring. Jeg ser for meg hvordan de oppfatter meg nå, der jeg sitter i sofaen og strikker. Jeg fremstår nok som noe nær en inkarnasjon av ro, fred og målbevisst virketrang. En oase av moderlighet og kjærlighet. At knokene er hvite og hendene dirrer mens fingrene mine klorer seg inn i strikketøyet er bare min måte å strikke på... Den stramme linjen som utgjør munnen min er bare nok et bevis på at her sitter den Den dedikerte moder, hun som ledig og lett undertrykker hypotetiske ønsker om å forlate strikkingen til fordel for en god bok og et glass rødvin. Ja, her har jeg funnet mitt kall!


Nei, overraskende, og ukarakteristisk nok, så koser jeg meg med dette strikkeprosjektet. Jeg fikk oppskriften av snille og vittige hegemoni- og er veldig glad for det! Jeg er pokker ta meg snart ferdig med skjerfet, og den mestringsfølelsen jeg nå sitter med er til å ta og føle på. Hurra. Jeg føler meg fliink!! (Selv om Eplekart ved et par anledninger har spurt meg om det "virkelig skal være så mange hull i skjerfet..")

Jeg har strikket noe. Noe som er ferdig, og som kan brukes!!

Nå nærmer det seg altså, snart har vi et ferdig skjerf som kan gjøre Herminekostymet til Epleblomst komplett. Herminehår fikses lett ved å sove med småfletter i håret, og Galtvortdrakten er hos oss en svart bunadscape. Tryllestaver finnes i et utall varianter, som ofteste blir en kvist eller en spisepinne tatt i bruk her.

Herminehår! Jippi!!

Jeg er såh fornøyd med å ha ferdigstilt noe, har nesten ikke ord! (Nuh ja, jeg har vel klart å fylle nok et laaangt innlegg med masse ord, bare for å beskrive en liten ting..)


Nå har jeg skrevet nok om strikk, føler jeg, men vil veldig gjerne skrive litt mer om frykt;


Da Epleblomst skulle legge seg her om dagen gikk det ikke helt etter planen. Hun kom snikende ut igjen fra soverommet, og fortalte at hun ikke fikk sove. Grunnen til dette var nesten komisk klassisk; hun var redd for hva som kunne befinne seg under sengen! Jeg fulgte henne inn på rommet igjen, og hun sa da at hun trodde det var vampyrer under sengen hennes. Før jeg rakk å svare, sa hun; "Jada, jeg vet at det ikke finnes vampyrer, men jeg tror det er en hambuse som har forandret seg til en vampyr". Hambuser, eller boggarts, vil som kjent forandre seg til det en person frykter mest, og jeg tenkte at nå må jeg være lur her. Hvis jeg sier at hambuser ikke finnes, de heller, så har vi en laaang diskusjon gående. Og diskusjoner omkring Harry Potter universet kan jeg faktisk tape, innså jeg. Her gjaldt det altså å kneble alt i fødselen, så og si. Med ett følte jeg meg smart: Jeg bøyde meg og så under sengen, og sa med saklig tone; "Nei, her er det ikke plass til en hambuse, ikke en pitte liten engang. Det er så fullt av rot og støv under sengen din, så her er det ikke plass til noe annet". Snedig, tenkte jeg selvtilfreds, nå kan jeg gå tilbake til sofaen og boken min... Men idet jeg så på jenten i sengen, skjønte jeg at det nok ikke kom til å skje med det første. For der satt min datter og så på meg med store øyne. Hun var helt stille, før hun utbrøt: "Jammen mamma, da er det jo en hambuse under sengen min!! For det du frykter mest i verden er jo rot og støv, og det var jo nettopp det du så nå!!"


Hva kan jeg si? Det ble en laaang kveld...

Retrostoffer

Før jeg fikk min egen blogg kan det hende at jeg tidvis oppførte meg litt nedlatende ovenfor blogging og Blogglandia... Jeg husker vagt at jeg lo en smule arrogant av Pafrika da hun minnet meg på at jeg måtte være på utikk etter retrostoffer. Jeg hadde nevnt for henne at jeg skulle på loppemarked, og det var da hun presiserte at eventuelle retrostoff måtte tas med hjem. Jeg mener at mitt svar til hennes oppfordring lød noe slikt som: "Ta det med ro! Jeg vet at i din verden er retrostoffer som hard valuta å regne, på lik linje med sigaretter i amerikanske fengsler... Jeg skal ta med meg de stoff-fliker som krysser min sti, og dem skal du få." Kanskje jeg avsluttet den setningen med å himle litt oppgitt med øynene, men det er ikke godt å si. For det føles nemlig så veldig, veldig lenge siden nå... 


Hadde jeg fått tak i en flik av dånestoff nå, så hadde det nok neppe blitt overlevert til Pafrika. Det hadde mer trolig oppstått scener lik de man finner i Ringenes Herre, der Gollum kjæler med Saurons magiske ring: Eple som klapper på retrostoff, mens hun mumler "my precious, my precious", er ikke et uvanlig syn her i hjemmet. 

Er det rart man blir betatt? Det er jo sååå fint!

I dag har jeg satt av store deler av dagen til min dyrebare samling av retrostoffer. Ikke bare for å nyte synet av dem, men også for å få orden i sysakene. I det siste har det nemlig vært et salig rot i systemet mitt, og det var virkelig på tide å få orden i hyllene. Jeg er nok ikke alene om å like tellekanter og fargekoordinering av retrostoffer. Og for en forskjell opprydningen min medførte, bare se på disse før - og etterbildene:

Før: Det er så jeg nesten rødmer over at jeg har levd med
et slikt kaos..

Men se nå!! En samling å være stolt over!!

Det har tatt store deler av dagen min å få det hele på plass, men det var det sannelig vel verdt! Nå har jeg endelig full oversikt over hvilke stoffer som befinner seg hvor- og det vil gjøre hverdagen min adskillig enklerer..

De beste ønsker om en enklere hverdag til dere alle!

PS! Klarte jeg å skjule misunnelsen min nå, på de av dere som har hyller på hyller med deilige retrostoffer?