tirsdag 8. februar 2011

Om strikk og frykt

Jeg strikker som besatt for tiden. Det er flere grunner til det, tror jeg. Først og fremst er det vel frykten som driver meg. Ikke slik skikkelig vond og forferdelig frykt, men sånn betydningsløs hverdagsfrykt; Frykten for at strikkelysten skal gå over, og at jeg dermed skal bli sittende igjen med nok et halvferdig strikkeprosjekt.. Erfaring har lært meg selv å kjenne; jeg har en tendens til å hive meg rundt med lyst og iver når jeg får en idé eller en plan, for deretter å snu meg bort fra det hele. For siden aldri å se meg tilbake. Men ikke denne gangen, nei. Denne gangen skal jeg fullføre! Denne gangen skal jeg ha noe å vise til. Foruten bortkastede penger og bortkastede timer, og nok en ukurant lissom-gryteklut


Denne gangen er det nemlig et veldig viktig prosjekt jeg har satt i gang med: Intet mindre enn et skjerf i Gryffindorfarger strikkes, og man lefler ikke med Harry Potter og Galtvort her i huset. Det er seriøse saker, det. Epleblomst er vilt begeistret for Harry Potter for tiden, og jeg er blitt overtalt/sjarmert inn i dette prosjektet av den enkle grunn at jeg gjerne vil fyre opp under denne begeistringen. Jeg er selv stor Harry Potter-fan, og vil gjerne dele denne magiske verden med ungene. Minstejenten bryr seg ikke så mye om selve hovedpersonen, men har lagt sin elsk på bøkenes heltinne, Hermine. Det er noe til jente det!! 


Andre grunner til at strikking har fått en høy prioritet hos meg denne gangen, er at jeg ser alle de overraskende godene denne aktiviteten bringer med seg. Det er tydeligvis en abnormalitet at jeg sitter med strikketøy, spesielt over tid, og jeg merker at det setter resten av familien i en meget tiltalende stemning av, skal vi kalle det ærefrykt? Ja. Vi kaller det ærefrykt. Jeg opplever at jeg får beundrende blikk når jeg sitter i sofaen med strikketøyet. Jeg overhører også stadig kommentarer av typen "ikke forstyrr mamma, hun strikker". Og, jeg må innrømme det, jeg liker det! Når ungene kommer løpende for å be meg om å finne noe, det være seg saks, tape eller den hersens epleskrellermaskinen, stopper de brått når de ser meg med strikketøyet. Spørsmålene deres stilner, og alle oppgave de ville ha meg til å løse forblir i tankene deres, og de rygger så respektfullt bort. Mest sannsynlig for å be deres far ordne opp, men kanskje, kanskje for å ordne opp i ting selv? Kan strikking være en ny og effektiv oppdragermetode? 


Jeg tolker selvsagt denne endringen i deres oppførsel, og tilnærming til meg, som et utslag av ren og skjær beundring. Jeg ser for meg hvordan de oppfatter meg nå, der jeg sitter i sofaen og strikker. Jeg fremstår nok som noe nær en inkarnasjon av ro, fred og målbevisst virketrang. En oase av moderlighet og kjærlighet. At knokene er hvite og hendene dirrer mens fingrene mine klorer seg inn i strikketøyet er bare min måte å strikke på... Den stramme linjen som utgjør munnen min er bare nok et bevis på at her sitter den Den dedikerte moder, hun som ledig og lett undertrykker hypotetiske ønsker om å forlate strikkingen til fordel for en god bok og et glass rødvin. Ja, her har jeg funnet mitt kall!


Nei, overraskende, og ukarakteristisk nok, så koser jeg meg med dette strikkeprosjektet. Jeg fikk oppskriften av snille og vittige hegemoni- og er veldig glad for det! Jeg er pokker ta meg snart ferdig med skjerfet, og den mestringsfølelsen jeg nå sitter med er til å ta og føle på. Hurra. Jeg føler meg fliink!! (Selv om Eplekart ved et par anledninger har spurt meg om det "virkelig skal være så mange hull i skjerfet..")


Jeg har strikket noe. Noe som er ferdig, og som kan brukes!!


Nå nærmer det seg altså, snart har vi et ferdig skjerf som kan gjøre Herminekostymet til Epleblomst komplett. Herminehår fikses lett ved å sove med småfletter i håret, og Galtvortdrakten er hos oss en svart bunadscape. Tryllestaver finnes i et utall varianter, som ofteste blir en kvist eller en spisepinne tatt i bruk her.


Herminehår! Jippi!!


Jeg er såh fornøyd med å ha ferdigstilt noe, har nesten ikke ord! (Nuh ja, jeg har vel klart å fylle nok et laaangt innlegg med masse ord, bare for å beskrive en liten ting..)


Nå har jeg skrevet nok om strikk, føler jeg, men vil veldig gjerne skrive litt mer om frykt;


Da Epleblomst skulle legge seg her om dagen gikk det ikke helt etter planen. Hun kom snikende ut igjen fra soverommet, og fortalte at hun ikke fikk sove. Grunnen til dette var nesten komisk klassisk; hun var redd for hva som kunne befinne seg under sengen! Jeg fulgte henne inn på rommet igjen, og hun sa da at hun trodde det var vampyrer under sengen hennes. Før jeg rakk å svare, sa hun; "Jada, jeg vet at det ikke finnes vampyrer, men jeg tror det er en hambuse som har forandret seg til en vampyr". Hambuser, eller boggarts, vil som kjent forandre seg til det en person frykter mest, og jeg tenkte at nå må jeg være lur her. Hvis jeg sier at hambuser ikke finnes, de heller, så har vi en laaang diskusjon gående. Og diskusjoner omkring Harry Potter universet kan jeg faktisk tape, innså jeg. Her gjaldt det altså å kneble alt i fødselen, så og si. Med ett følte jeg meg smart: Jeg bøyde meg og så under sengen, og sa med saklig tone; "Nei, her er det ikke plass til en hambuse, ikke en pitte liten engang. Det er så fullt av rot og støv under sengen din, så her er det ikke plass til noe annet". Snedig, tenkte jeg selvtilfreds, nå kan jeg gå tilbake til sofaen og boken min... Men idet jeg så på jenten i sengen, skjønte jeg at det nok ikke kom til å skje med det første. For der satt min datter og så på meg med store øyne. Hun var helt stille, før hun utbrøt: "Jammen mamma, da er det jo en hambuse under sengen min!! For det du frykter mest i verden er jo rot og støv, og det var jo nettopp det du så nå!!"


Hva kan jeg si? Det ble en laaang kveld...

13 kommentarer:

gult hus i svingen sa...

fint skjerf altså, faktisk helt praktfullt:) Dattra di må være glad for å ha så flink strikkemor:) Ja, de andre i familien også, for den del:)
Hun er ikke skåret for tungebåndet den jenta:)(er det ikke det det heter når noen er flinke diskusjonspartnere, har svar på alt?)

Klem fra Trine:)

Mie sa...

Epleblomsten er nok absolutt en Hermine ;) Den replikken der var bare helt fantastisk :D Skolegutten her i huset elsker Harry Potter også, men tror ikke jeg våger meg på noe skjerf, selv om ditt ble kjempefint. Godt jobba :) *♥*

katrine sa...

hahaha - det er en jente som kan svare for seg :) Er dypt imponert over strikkeferdighetene. Drømmer om å oppnå samme status for mine håndarbeid, men mistenker ham heller for å savne den lekre snella som har forvandlet seg til en komfortabel sofasliter med strikketøy under armen.. Ikke blir det strikket noe til ham heller ;)

Ønsker deg en superfin dag!

skjerstad sa...

Ha ha en søt historie der ;) Jeg er så imponert over din strikkekunst , har bare halvferdige srikkep. jeg .Fint skjerf og hår :)

Klem fra Janne :)

stjerneglass sa...

Fniiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiis!

Her i huset er det jeg og eldstejenta som er Harry Potter fans, men hun er dessverre litt for stor til at hun vil ha skjerf som ikke er kjøpt på Gina Tricot etc. : )

Shy B sa...

Hehe! Er imponert både over strikkekunst, skrivekunst og dattera sin kommentar :)

hege sa...

Nei, man skal IKKE spøke med hambuser, det er sikkert og visst! Det er nok best å ha tryllestaven lett tilgjengelig og øve seg godt på forvento vergum-besvergelsen (Expecto patronum!) slik at den sitter når man trenger den...

La meg bare si det først som sist: Skjerfet er jo simpelt hen helt perfekt!! Det aner meg at det gjemmer seg en superstrikker under epleskallet. Og når familien møter strikkingen din med slik ærefrykt er det bare å kjøre på med flere prosjekter.

Her himles det med øynene (Revisoren: MÅ du strikke i kveld også? Svar: selvsagt må jeg det!) når strikketøyet finnes frem og pinnene begynner å klirre febrilsk. Heldigvis er ungene mer vennlig innstilte, særlig etter at jeg begynte å strikke Harry Potter-stæsj.

Herminehåret ble for øvrig supert, det også, og må nok være toppen på lykke. StoreLillebror fikk eyelinerzikkzakkarr i pannen her om dagen og sovnet med et smil om munnen og med skjerfet rundt halsen til tross for at det klør...

Jeg skal i karneval om et par uker (hurra...) og vurderer faktisk å kle meg ut som Hermine, skjønt - dersom jeg kler meg ut som Harry kommer jeg til å se ut som om jeg har kledd meg ut som Dawn French som har kledd seg ut som Harry Potter, og det er jo egentlig kult, det også.

Let the needles rock!

rockefår sa...

Gratulerer med et flott gjennomført prosjekt - det så fint ut på Pc´n min!

Ja, hva skal man si når ungene er så smarte.... Morsom historie iallfall.

RomantiskRetro sa...

Jeg smiler med hele kroppen! Noe så fantastisk å lese! Jeg ser det hele for meg. Det med hambusene, mener jeg. For sjerfet ble veldig, veldig fint. Man kan nesten ikke se noen hull.

:)

Du HAR vært FLINK! Ja til strikking og respekt for det, fra ungene!

ReVinyl sa...

Hi hi...jeg kjenner meg så godt igjen i strikkeprosjektet ditt. Strikker til jeg er ferdig og da gjør jeg ingenting annet. Nå er det veldig små strikkeprosjekter jeg driver med da ;)

Så interessant at ungene dine respekterer at du ikke skal forstyrres når du holder på med godt gammeldags håndarbeid...Vet ikke helt om mine har skjønt det enda. Føler at jeg konstant får mamma hent det, mamma kom hit, mamma gjør det inni øret mitt. Hmmm....hvordan har det blitt slik? Ikke noe med servisen jeg har gitt de i alle år å gjøre? Bjørneservistjenester. Nå må det bli andre boller snart og vettuge folk av ungene ;) Jeg må hjelpe de stakkarene ved å sette litt grenser....

SÅ HÆRLIG den kommentaren var om hambuse var. Fy søren så smart jente du har ;)

Nå skal jeg fortsette på bloggerunden med et glass rødvin i handa ;) Tjo ho og ha det på badet!!

hege sa...

Gud, så flaut!!! Jeg gremmes over meg selv! Det er vel ikke "expecto patronum" man sier til hambuser, men snarere "ridiculo". Det måtte en omgang zumba til før jeg klarte å tenke klart... Nå skal jeg legge meg og gremmes litt til. (Godt ikke min sønn fikk med seg denne brøleren..)

Mitt skip er lastet med... sa...

Hihi, de ungene vet å få sagt det! Jeg har en som har endel ting som må være "ordnet" før han kan slappe av i senga....blant annet må det ikke stikke noen som helst flik av klesplagg ut av klesskapet, og ihvertfall ikke en flik av den sorte, skumle kappa han har hengende der :) Og gardiner har han ikke, annet enn en rullegardin. Bak vanlige gardiner kan det nemlig skjule seg et eller annet som vi ikke vil ha bak gardinet. Men han kommenterer det ikke lengre, bare sender ut noen signaler som mamma`n jo forstår, og så fikser hun de små detaljene mens hun later som ingenting. Det er utrolig hva de har for seg, de gullene.

Og strikking....jeg har gitt opp! Nå overlater jeg det til de som kan,og det er det heldigvis et par tre stykker av i nærmeste krets :)

Ha en strikkefin og fryktløs dag :)

Marit

Huldra sa...

Fine Eplebomsten sin det. Hun ressonerer godt skjønner jeg, og ble meget fin med Hermine hår. Håper du tar bilder når kostymet er vel på plass også. Strikking skaper rynker mellom brynene, knyter til i giktiske fingre, bidrar til senebetennelse- og skal liksom være rolig og avslappende. Bah.. Humbug! Likevel er det mye frustrasjoner som nøstes opp i strikkede plagg vet jeg. Morosamt å se du jobber hardt med kostymet. Knalletøft! :)