Om strikk og frykt

Jeg strikker som besatt for tiden. Det er flere grunner til det, tror jeg. Først og fremst er det vel frykten som driver meg. Ikke slik skikkelig vond og forferdelig frykt, men sånn betydningsløs hverdagsfrykt; Frykten for at strikkelysten skal gå over, og at jeg dermed skal bli sittende igjen med nok et halvferdig strikkeprosjekt.. Erfaring har lært meg selv å kjenne; jeg har en tendens til å hive meg rundt med lyst og iver når jeg får en idé eller en plan, for deretter å snu meg bort fra det hele. For siden aldri å se meg tilbake. Men ikke denne gangen, nei. Denne gangen skal jeg fullføre! Denne gangen skal jeg ha noe å vise til. Foruten bortkastede penger og bortkastede timer, og nok en ukurant lissom-gryteklut. 


Denne gangen er det nemlig et veldig viktig prosjekt jeg har satt i gang med: Intet mindre enn et skjerf i Gryffindorfarger strikkes, og man lefler ikke med Harry Potter og Galtvort her i huset. Det er seriøse saker, det. Epleblomst er vilt begeistret for Harry Potter for tiden, og jeg er blitt overtalt/sjarmert inn i dette prosjektet av den enkle grunn at jeg gjerne vil fyre opp under denne begeistringen. Jeg er selv stor Harry Potter-fan, og vil gjerne dele denne magiske verden med ungene. Minstejenten bryr seg ikke så mye om selve hovedpersonen, men har lagt sin elsk på bøkenes heltinne, Hermine. Det er noe til jente det!! 


Andre grunner til at strikking har fått en høy prioritet hos meg denne gangen, er at jeg ser alle de overraskende godene denne aktiviteten bringer med seg. Det er tydeligvis en abnormalitet at jeg sitter med strikketøy, spesielt over tid, og jeg merker at det setter resten av familien i en meget tiltalende stemning av, skal vi kalle det ærefrykt? Ja. Vi kaller det ærefrykt. Jeg opplever at jeg får beundrende blikk når jeg sitter i sofaen med strikketøyet. Jeg overhører også stadig kommentarer av typen "ikke forstyrr mamma, hun strikker". Og, jeg må innrømme det, jeg liker det! Når ungene kommer løpende for å be meg om å finne noe, det være seg saks, tape eller den hersens epleskrellermaskinen, stopper de brått når de ser meg med strikketøyet. Spørsmålene deres stilner, og alle oppgave de ville ha meg til å løse forblir i tankene deres, og de rygger så respektfullt bort. Mest sannsynlig for å be deres far ordne opp, men kanskje, kanskje for å ordne opp i ting selv? Kan strikking være en ny og effektiv oppdragermetode? 


Jeg tolker selvsagt denne endringen i deres oppførsel, og tilnærming til meg, som et utslag av ren og skjær beundring. Jeg ser for meg hvordan de oppfatter meg nå, der jeg sitter i sofaen og strikker. Jeg fremstår nok som noe nær en inkarnasjon av ro, fred og målbevisst virketrang. En oase av moderlighet og kjærlighet. At knokene er hvite og hendene dirrer mens fingrene mine klorer seg inn i strikketøyet er bare min måte å strikke på... Den stramme linjen som utgjør munnen min er bare nok et bevis på at her sitter den Den dedikerte moder, hun som ledig og lett undertrykker hypotetiske ønsker om å forlate strikkingen til fordel for en god bok og et glass rødvin. Ja, her har jeg funnet mitt kall!


Nei, overraskende, og ukarakteristisk nok, så koser jeg meg med dette strikkeprosjektet. Jeg fikk oppskriften av snille og vittige hegemoni- og er veldig glad for det! Jeg er pokker ta meg snart ferdig med skjerfet, og den mestringsfølelsen jeg nå sitter med er til å ta og føle på. Hurra. Jeg føler meg fliink!! (Selv om Eplekart ved et par anledninger har spurt meg om det "virkelig skal være så mange hull i skjerfet..")

Jeg har strikket noe. Noe som er ferdig, og som kan brukes!!

Nå nærmer det seg altså, snart har vi et ferdig skjerf som kan gjøre Herminekostymet til Epleblomst komplett. Herminehår fikses lett ved å sove med småfletter i håret, og Galtvortdrakten er hos oss en svart bunadscape. Tryllestaver finnes i et utall varianter, som ofteste blir en kvist eller en spisepinne tatt i bruk her.

Herminehår! Jippi!!

Jeg er såh fornøyd med å ha ferdigstilt noe, har nesten ikke ord! (Nuh ja, jeg har vel klart å fylle nok et laaangt innlegg med masse ord, bare for å beskrive en liten ting..)


Nå har jeg skrevet nok om strikk, føler jeg, men vil veldig gjerne skrive litt mer om frykt;


Da Epleblomst skulle legge seg her om dagen gikk det ikke helt etter planen. Hun kom snikende ut igjen fra soverommet, og fortalte at hun ikke fikk sove. Grunnen til dette var nesten komisk klassisk; hun var redd for hva som kunne befinne seg under sengen! Jeg fulgte henne inn på rommet igjen, og hun sa da at hun trodde det var vampyrer under sengen hennes. Før jeg rakk å svare, sa hun; "Jada, jeg vet at det ikke finnes vampyrer, men jeg tror det er en hambuse som har forandret seg til en vampyr". Hambuser, eller boggarts, vil som kjent forandre seg til det en person frykter mest, og jeg tenkte at nå må jeg være lur her. Hvis jeg sier at hambuser ikke finnes, de heller, så har vi en laaang diskusjon gående. Og diskusjoner omkring Harry Potter universet kan jeg faktisk tape, innså jeg. Her gjaldt det altså å kneble alt i fødselen, så og si. Med ett følte jeg meg smart: Jeg bøyde meg og så under sengen, og sa med saklig tone; "Nei, her er det ikke plass til en hambuse, ikke en pitte liten engang. Det er så fullt av rot og støv under sengen din, så her er det ikke plass til noe annet". Snedig, tenkte jeg selvtilfreds, nå kan jeg gå tilbake til sofaen og boken min... Men idet jeg så på jenten i sengen, skjønte jeg at det nok ikke kom til å skje med det første. For der satt min datter og så på meg med store øyne. Hun var helt stille, før hun utbrøt: "Jammen mamma, da er det jo en hambuse under sengen min!! For det du frykter mest i verden er jo rot og støv, og det var jo nettopp det du så nå!!"


Hva kan jeg si? Det ble en laaang kveld...