Sommer

Nå har ferien begynt: Deilige, late dager fylt med sol, barnelatter og velfylte picnik-kurver, dager som fyller hjertet med kjærlige minner om hvor uendelig vakkert livet er. Dagene etterfølges av lange og varme fløyelsnetter, hvor man i selskap med nydelige venner, reker og avkjølt vin filosoferer over livet og kjærligheten. Og mens solen synker i et azurblått hav forstummes samtaler, og den gode stillheten omfavner alle- og erkjennelsen av at livet, det, det leves nå, smyger seg inn i hjerte og sjel! Takknemligheten over slike øyeblikk er altoppslukende... Har jeg blitt fortalt! Hvem i helvete opplever slike somre!?


Jeg er ikke i nærheten av slike opplevelser, verken på det indre eller ytre plan. Og for å være ærlig er jeg glad for at jeg ikke gjennomlever alle de emosjoner som er skissert ovenfor, men vinen og rekene og vennelaget og barnelatteren tar jeg gjerne imot! Ferien har riktignok såvidt begynt, men likevel.. det er foreløpig urovekkende lite sol, late dager og trillende barnelatter. Sistnevnte skyldes nok en beslutning som ble tatt langt over hodet på de små:  Ungene deltar på idrettskole. Det hørtes nemlig så forlokkendes ut da vi ble presentert for tilbudet. Idrettskolen tilbyr sykkelturer, kanopadling, grilling og bading. Flotte greier, men det har vist seg å være en liiten hake ved opplegget. VI BOR I NORGE. Og for å strø salt i det såret: VI ER I BERGEN!!! Herlighet! Mine barn sitter nå som halvdruknede kattunger (Ja, så søte er de faktisk!) i hver sin kano, hvor vannstanden fasinerende nok er like høy på innsiden av båten som på utsiden..  Ah- sommeridyll!


Regnet plasker ustanselig ned, og humøret mitt dras med ned i rennesteinen. Det var jo ikke sånn det skulle bli!? Det var jo ikke dette jeg drømte om gjennom den laange vinteren.. Men, ferie er ferie, og fri er digg! Kan vel ikke la litt dårlig vær legge en demper på humøret? Prøver jeg å tenke... Men det går ikke! Derfor er det likegreit å gå inn i høstmodus, først som sist. Sitte i sofa, med ullpledd på. Tenne stearinlys og varme hendene på en god kopp varm te. La Jan Eggum spikre stemningen ettertrykkelig fast, en gang for alle. Melankoli for alle pengene. Jeg gir denne tilnærmingen et solid forsøk. Eplekjekk er ikke direkte glad i min noe depressive følgesvenn, og når jeg med sår stemme slår til med en duett med Eggum (som jeg i grunn føler at går riktig så bra) klarer ikke Eplekjekk å holde munn. Usaklige kommentarer fra den kant blir forsøksvis oversett, og jeg stemmer i med stadig høyere røst;  men eg bliir ikkje varm av solstrååler som falt i fjoor! Den setningen sier alt, mannen er jo et geni. Eggum, altså, ikke Eplekjekk. Sistnevnte fortsetter bare med sine totalt ubrukelige innspill fra sidelinjen; "Hrmp- ikke visste jeg at solstråler falt", hvorpå han avslutter det hele med et foraktelig "HA!" Er det fysikktimer han tror jeg er ute etter!? Jeg vil jo bare ha litt forståelse for at det suger skikkelig med dette været!! Eggum og jeg fortsetter vår klagesang bak lukkede dører...


Men likevel, jeg begynner å tenke litt. Solstråler som falt i fjor... Det er faktisk under en måned siden jeg levde livets glade dager i deilig solskinn. Tenk, har jeg allerede glemt det!? Føler meg litt bortskjemt med ett. Har jo nettopp hatt tidenes fineste Spaniatur. Oj! Kanskje jeg klarer litt regn likevel!?

Vakre Villajoyosa. (Si det mange ganger på rad, du..)

Vakker liten by. Spesielt siden den har maange sjokoladefabrikker!!

Sol, palmer og verdens beste bok. Ah, det var tider!

Oj, så glad jeg ble for å se på disse bildene! Det var en utrolig fin ferie. Så hva gjør det om regnet plasker ned utenfor!? ALT!! Eggum har nemlig rett. Man blir ikke varm av solstråler som alt har falt! Eller skint, eller strålt eller.. samme kan det være! For det er uansett verken solskinn eller varme her i hvertfall! 


-Men, jeg er likevel så varm i hjertet at jeg ønsker dere alle skikkelig fine sommerdager!!