Putetrekk-kjole og stegvis tilnærming..til noe!

Jeg har sett en del eksemplarer av de såkalte putetrekk-kjolene etterhvert, og jeg har tenkt at en slik en måtte da være et passende prosjekt for meg? Jeg som lenge har ønsket å sy, men liksom ikke helt har kommet i gang med det... Man starter med et flott putetrekk, gjerne i herlig retrostoff, og så slenger man på en knyteanordning øverst- og vips herlig kjole til evig takknemlig barn! Jepp, det virket overkommerlig nok..


Første utfordring var selvsagt å få festet sitt klamme grep om et passende putetrekk. For jeg antok selvsagt at man måtte ha et putetrekk, hvorfor ellers kalle kjolen putetrekk-kjole? Etter tråling av eget og andres skap, samt diverse bruktbutikker, dukket det utrolig nok opp et egnet trekk. Jippi! Gleden var kortvarig, varte bare frem til jeg så nærmere på de ulike oppskriftene (mønstrene?) til kjolen. Punkt 1 var nemlig å demonterer trekket! Hva? Og så klippe i det, slik at det på ingen måte lenger kunne identifiseres som et putetrekk. Kunne altså spart meg bryet, og bare startet med to kvadratiske stoffbiter! (Later her som jeg er oppriktig forarget... som om jeg syntes det var ille gale å måtte gå i bruktbutikker liksom.. Og som om det ville vært lettere å finne stoffbiter i mitt eget hjem enn putetrekk i andres!?)

Putetrekk. Som jeg på det sterkeste ønsker å oppfatte som retrodånestoff, 
men er litt usikker..  men nå gikk det over. Er fornøyd!! Veldig.

Uansett, da jeg først hadde de to stoffbitene var resten av jobben ikke så hakkende gale. Faktisk. Jeg fulgte en forklaring funnet her, og klippet, sakset, sydde og bannet en hel herlig ferieformiddag. Helt for meg selv. Da jeg var ferdig - løp jeg begeistret ut i bakhagen for å fange inn et noe motvillig barn. Jeg tredde saken over hodet på henne, strammet og herjet med den provisoriske knytesaken- og ble deretter villt begeistret for meg selv! Dæven. Det så jo nesten ut som et ekte plagg!! Jeg deiset lykkelig ned på en benk, og klarte ikke ta blikket fra min datter(s påkledning). 

Noe tilbakeholden med den evige takknemligheten sin...

..men datter lar plagget være på og mor tar
det som en kjærlighetserklæring! 

Resten av dagen fremstår som inntyllet i et rosenrødt skjær...


Det er faktisk ikke helt til å tro hvor sykt fornøyd jeg blir når jeg har klart å lage noe. Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, fusket i faget, uten å komme helt i mål. Verken sying, strikking eller maling, som jeg liker, har hatt for vane å munne ut i noe "Noe". (Hvis det gir mening?) Min tilnærming til håndarbeid og dets like har ofte vært preget av følgende stegvise struktur: 


Steg 1: OJ, den tingen var fin!
Steg 2: Det må jo være mulig å lage det der selv?
Steg 3: Jeg prøver! 
Steg 4: Her omtrent kommer stormannstankene mine inn i bildet: Jeg blir sikkert den beste i hele verden til akkurat dette!! Jeg kommer nok til å bli oppdaget og får reise rundt i hele verden å presentere kunsten min!  Har tatt meg selv i disse fantasien selv når jeg har laget dorullnisser med ungene. Når den kjente Dorullnisseagenten ser disse, så oppdager han nok umiddelbart at jeg innehar en slags befriende urban og ironisk distanse til tradisjonell, sesongbetont barnekunst- og med ett er jeg blitt et ikon. Eple- symbolet på Den Nye Kunstneren.
Steg 5: Lykkelig over min store suksess daler innsatsen tilsvarende på aktivitetsfronten. På dette trinnet har jeg gjerne klart å samle inn/ finne frem/ kjøpe inn diverse remedier, men dessverre ikke funnet tid til å ta dem i bruk. Med den store omveltningen i livet mitt, det nye og hektiske turnéliv som kunsten min har medbrakt, er det sannelig ikke lett å finne rom for selve kunstutfoldelsen..
Steg 6: Virkeligheten banker på. Føler meg med ett ganske så dum, etter å ha flyttet på filtbiter, glanspapir, strikkepinner, oljemaling og decoupagelim for N´te gang. Remedier har selvsagt ligget klar på spisebordet i flere uker- i håp om at en Origami-muse (eller hva det nå er som er månedens dille) skulle dukke opp.
Steg 7: Samle unger, kline sammen noen greier i en fart. Legge dem i konvolutt -og så kjapt som mulig få sendt det avgårde til besteforeldre på andre kanten av landet!
Steg 8: På vei til posten oppdage noe gøyt i et vindu og tenke: Oj, den var fin. Det må jo være mulig å lage det selv!?


Kort oppsummert: God på planer (og drømmer), veeeldig dårlig på gjennomføring! 


Men i det siste har jeg merket en markant bedring i gjennomføringsevnen min, noe jeg er veldig glad for. Mye av æren tilegner jeg lett meg selv, men det er ikke til å unngå at jeg er blitt godt "oppdratt" i Blogglandia også. Så derfor: Tusen takk for mye inspirasjon, herlige tilbakemeldinger og for at jeg nå ser gleden ved å følge et mønster. Samtidig som jeg innser at nettopp noe av grunnen til at jeg digger blogging er at man her ikke trenger å følge mønsteret!!