Digg

Jeg gikk med raske skritt mot Posten, med hentelappen trygt plassert i vesken. Jeg er alltid litt spent når jeg skal hente pakke på posten, og pleier ofte å synes at det er en spennende utflukt. Jeg aner nemlig ikke hva jeg har i vente. Saken er den at jeg relativt ofte må ta denne turen, da jeg ikke har postkasse, men en slik liten brevsprekk i døren. Postmannen får derfor ikke levert særlig mye over standard brevstørrelse til meg. Jeg har heller ikke god huske på hva jeg eventuelt kan ha i vente heller. Turen er kort, men akkurat lang nok til å bygge opp forventningene om hva jeg har i vente. I 9 av 10 tilfeller er det en bok fra bokklubben som jeg dessverre ikke har klart å avbestille i tide. Da koster turen meg 50 kroner, for det er bare å sende boken i retur med en gang. Likevel håper, og tror, jeg hver eneste gang at nettopp den pakken jeg er på vei for å hente skal vise seg å være den ene pakken av de 10 som har annet å by på!


Denne turen ble belønnet med en pakke som var en av 100. Eller en av 1000! Vet forresten overhodet ikke hva den var reint matematisk, for jeg har ikke fått en slik pakke før, noensinne. Det var post fra Blogglandia! Med epler tegnet på (og allerede der er jeg jo ustabil av innbilsk glede.. jamnfør tidligere innlegg om Narsissistiske Eple). Pakken var fra superflotte Med et lekent sinn, som forrige lørdag var så snill å dele lørdagssnopet sitt med en heldig bloggleser. Og den heldige var snopegale meg! Hurra!!

Jeg klarte faktisk ikke vente. Med et idiotisk smil om munnen begynte jeg å klore og rive for å avdekke boblekonvoluttens innhold. Jeg var akkurat kommet ut på gaten da jeg fikk de første glimtene, og for noen fine farger som åpenbarte seg!

Se, så spennende!! Oppi her er det også vakkert retrostoff
og fiin tapetbit.  LYKKE!

Kunne jo ikke stoppe nå, etter den fargeteaseren, og jeg begynte lettere frenetisk å lette pakken for dens innhold. En etter en ble de små, fine og fargerike pakkene lagt ned på brosteinen. Og deretter var det frem med kamera. "Dette er ikke friskt", tenkte jeg mens jeg knipset fornøyd i vei. Jeg fikk nok noen blikk rettet mot meg der jeg rigget til mitt lille utendørsfotostudio, men slikt kan man ikke ta hensyn til når man holder på å forgå av glede og takknemlighet! Og tanken min om at dette ikke var normal oppførsel, ble tenkt mest for syns skyld; "Jeg har litt selvinnsikt, liksom.." (Hvorvidt man kan tenke en tanke for syns skyld, er jo et nærliggende spørsmål. Og i såfall, hvor friskt er det?)

Fine pakker- og veldig koselig og hyggelig kort!

Da det viste seg at pakken innehold noe til mine barn også, ble jeg rent rørt, og avsluttet min private julefeiring der på gaten. Jeg kom meg hjem med pakkene, og ungene stimlet seg rundt meg (kan to stk stimle? Det føles slik..). Vi forholdt oss til dagens post som om vi levde i etterkrigstiden og nettopp hadde mottatt en etterlengtet Amerikapakke! Vi storkoste oss. Og vi følte oss veldig heldige! Alle kommenterte vi ivrig i vei, og tapen som var brukt på pakkene ble bemerket gjentatte ganger av mine to små. Den gjorde også inntrykk!

Men selvsagt var det snopet, inkludert den fantastiske snopeinnpakningen, som var selve lykken. For noen fine figurer! De innbydde til umiddelbar lek. Og selv om det var fredag ble det spist snop. Tålmodighet og regelrytteri fant ingen åpne dører i vårt hjem denne dagen. Vi lekte og koste oss. 

Blinky prøver å holde orden i rekkene, uten hell! Man må jo bare like en liten frekkas som nekter å innordne seg..

Mumsi is the bomb!!

Alle tre var noe urolig over den nye situasjonen de befant seg i!

Eneste lille skåret i ungenes glede var nok min nær hysteriske omgang med fotoapparatet, men det får de bare tåle når livet ellers er en lek... Fremmede mennesker sender dem fabelaktig snop i posten, og det på en vanlig hverdag! Det er jo helt utrolig. Så tusen, tusen takk, Mumsi!!! Vi digger deg!

Små forvirrede Blinky-spøkelser møter ingen nåde- alle spises opp! 

Dette var gøy, gøy, gøy!!