Fruktfat til glede og forlystelse!

I dag har jeg vært hjemme med febersykt barn. Epleblomst ble syk iløpet av helgen, og hun er nå redusert, men på bedringens vei. Hun har hatt permanent tilholdsted på stuen, i sofaen, hvor hun har fått dagen til å gå ved å se på tegnefilmer samtidig som hun har tegnet og dillet med saks og papir. Det er egentlig helt greit å være hjemme med en syk syvåring når hun er så lite syk...

Jeg har tatt dagen helt med ro, drukket te, lest i god bok og vært innom Blogglandia en tur. Fin start på uken. Ved ett-tiden ropte pasienten min på meg, og ba om å få litt frukt. Ja, selvsagt, svarte jeg, bare ta fra fatet på stuebordet! - Nei, du må hente til meg, var responsen fra jenten. Jaja, hun kan jo få litt ekstraservice nå når hun er syk, tenkte jeg, og gikk for å hente frukt til henne. Fatet stod, som antatt, på bordet rett foran henne:

Bare til å forsyne seg, lille venn...

Men hva gjør den gavesløyfen oppi fruktfatet?

Hm? Det fruktfatet så litt mistenkelig ut..?  Men jeg strakk likevel ut en hånd, for å forsyne min lille pasient med frukt, uten å tenke mye over fruktfatets utseende. Men da begynte Epleblomst å fnise, men se da, mamma!!, før hun snudde fatet: 

Epleblomst introduserte meg smilende for
Frøken Pære og Herr Appelsin

A love story!!

Etter kort tid var det vielse på gang, hvor Epleblomst var fungerende prest. Hun spurte høytidlig om Frøken Pære ville ha Herr Appelsin som sin kjæreste?

En særdeles vakker vielse og en verdig markering av kjærligheten.

De ga hverandre sitt ja på høytidlig og vakkert vis! Og jeg tar det egentlig for gitt at vi nå er de lykkelige eierne av et fruktfat som alltid vil bugne av frukt.... for dette må jo være et fruktbart par?

4x4 og et søtt bær!

Jeg har fått en utfordring av stort og smått, og den er jeg nå klar til å ta! 


Utfordringen består av spørsmål organisert i fire greie (håper jeg) kategorier (Blir litt stresset nå..minner meg litt om sånne spørrespill som Trivial Pursuit, og de er ikke helt i min gate..Men hvis jeg konsentrerer meg skikkelig nå, så skal jeg nok komme i mål, kanskje til og med med æren i behold?... Jepp!)


4 tv-program jeg ser på:
Ha-ha-ha. Bare fire? (Slapper fullstendig av...) Dette er noe jeg kan (Hvorfor får jeg ikke sånne spørsmål i TP? Der må jeg svare på slike ting som; "Gullpadlerern og OL-vinner Eirik Larsen har et mellomnavn som begynner med bokstaven idrettsmenn ofte viser med to fingre når de har vunnet. Hva er mellomnavnet?" HALLO?)


Men ok, Eple, fokuser på oppgaven din.. Fire, av maaange, tv- program kommer her:

1. Nytt på nytt

2. Dexter

3. Mad men

4. Downton Abbey

4 ting jeg har gjort i dag:
1. Tatt fly hjem fra Oslo, hvor jeg har besøkt en venninne og hennes 7 uker gamle vidundergutt!!
2. Kjedet meg intenst på flytoget, hvilket førte til at jeg tok 73 elendige bilder av uklar natur som føk forbi togvinduet. Og deler jeg elendigheten? Sjølvsagt:

Dette har jeg sett i dag..

..og dette! Viktig å dele..

Utfordringen fortsetter..
3. Sett en død trost. *Sukk* 
4. Flettet 16 små fletter i håret til Epleblomst, hvilket hun håper på at skal forvandle henne til Hermine Grang. (Noen som trenger nærmere forklaring? Små fletter + litt fukt i håret + en god natts søvn + fjerning av fletter om morgen = Masse krøller og "stort, fint Herminehår" (Håper, hååper en liten jente) Motiv: Å være som Hermine = å kunne trylle!!)


4 ting på min ønskeliste:
Jeg kjører en beint ut egoistisk og materalistisk ønskeliste her. Det er plutselig så veldig mange, og forferdelig store, Grisketing jeg har lyst på (Og ja- Bloglandia kan få mye av "æren"!)
1. Ny symaskin
2. Nytt fotoapparat
3. Ny datamaskin
4. Ny leilighet
- Ops, den listen ser virkelig ikke bra ut... Men det er faktisk det jeg ønsker meg i dag. I morgen er det mulig at jeg løfter blikket og fokuserer på viktigere og edlerer ting (men sannsynlig er det ikke!)


4 ting jeg liker dårlig:
1. Flytoget, tydeligvis
2. Kunnskapsspill.
3. Torsketunger. Selv om jeg av syyke, personlige grunner (= imponerer og glede mr.man himself))har gjort maange tapre forsøk på å like det! (Ha litt stolthet, kvinne, spytt ut!) Sære, nordnorske Eplekjekk elskeeer ekle fisketunger. Urk!
4. Marsipan. Og selvsagt krig!!! (Eller kom jeg litt for seint med den?)


Jeg gir gjerne denne utfordringen videre til følgende fire:
1. Belkini
2. Pafrika og Belkini
3. Lille Persille
4. KreativImpulsiv


- dere tar den bare om det føles kjekt og gøyt, jenter! (Eller kanskje til og med knallkjekt, Pafrika?)


Jeg har i alle fall kost meg med utfordringen- så tusen takk for at jeg fikk denne av deg, stort og smått :-)


Jeg har også fått en Kirsebær-award av Solbaktun, og er det noe jeg liker så er det nettopp dette kirsebæret. Det beste bæret! For en tid tilbake fikk jeg også denne av Hegemoni- og det er ikke glemt. Tusen takk, begge to! Håper jeg ikke fremstår som usporty når jeg linker til et tidligere innlegg, Beruset på kirsebær, men jeg har dessverre ikke noe klokere å tilføye nå enn det jeg lirte av meg dengang da. Men at jeg er takknemlig og glad for awarden- DET må det ikke være noe tvil om!! (Selv om Solbaktun og jeg nok kunne hatt en lang dikusjon omkring gleden/vreden TP bringer med seg... ;-))
Nå skal jeg skal se om jeg kanskje kan ha lært litt etter måneder som blogger; jeg skal prøve å få plassert Award-logoen på bloggen. Den er jo så fiiin!


Ha en superfin kveld der ute!!


- og for de av dere som forgår av spenning etter å få vite svaret, eller sliter med indre kvaler over å ikke allerede kunne svaret, på TP spørsmålet -Søk hjelp!! 
He-he-he, nei da! Spørsmålet var så sykt at det selvsagt er ekte, og her kommer svaret: Verås. 
(Og så? Jeg skjønner virkelig ikke det spillet...)

Narsissistiske Eple

Okei, det er kanskje litt drøyt å kalle meg selv narsissistisk, men selvopptatt, det kan jeg nok være til tider. Og etter at jeg begynte å blogge føles det som om det plutselig finnes mer ting som omhandler meg, siden jeg ubevisst har begynt å sette et likhetstegn mellom meg og epleting.. Jeg vet at det er absurd, men etter å ha kalt meg selv, og blitt kalt Eple, en stund, så føler jeg et symbolsk slektskap med denne frukten. Og når jeg nå stadig kommer over ting som er dekoret med epler, eller er utformet som epler eller omhandler epler, så blir jeg umiddelbart sjarmert og rørt. "Åh, tenk så hyggelig at denne designeren tenkte på oss to, Eple og eple, når dette produktet ble skapt!" 


Jeg lurer på om dette bare gjelder meg? Eller er det slik at dere plutselig nå ser gaseller, mimser, pafrikaer, giraffer, huldrer og namastehilsner overalt? For jeg synes virkelig at jeg blir overfalt av eple-effekter hvor enn jeg snur meg. I går fant jeg til og med en plakat som illustrere hvordan jeg ønsker at bloggen min skal fremstå:

Fin, hva? "Kom inn til Eple og sleng deg ned på benken i skyggen av de frukttunge grenene..
Og bare slapp helt av!  (Plakaten er laget av Bjørn Richter for Norges Miljøvern Forbund) 

Ellers så innebærer jo selv den minste lille tur på nærbutikken en nær utømmelig kilde til oppmerksomhet og (selv)ros. "Jeg" er jo utstilt overalt:

,,,det faktum at "jeg" også er til salg for en relativt billig penge har jeg
 ikke reflektert stort over..

Eple og edikk? Jepp, det er tidvis en helt korrekt fremstilling av min person!

Og det dukker stadig opp flere dingser jeg føler jeg burde være i besittelse av:

Var litt vanskelig å ikke kjøpe denne... Den hørte liksom til hos meg!
Men jeg sa tappert farvel, og forlot den i butikken ( etter å ha tatt bilder og
fremstått som en tulling, selvsagt)

Og ikke minst ble jeg begeistret da jeg oppdaget denne vesle eplerakkeren:

Et eple på svelen min!!  Kan det bli klarere? Kom igjen, dette betyr noe!!

Det merkelige er at selv om jeg tydeligvis kan se epleting hvor som helst, likevel ikke oppdaget det faktiske, ekte og naturskapte eplet som har hengt utenfor kjøkkenvinduet mitt i laaang tid. Jeg så det jo selvsagt da jeg hengte det ut til småfuglene før jul, men etter det har det vært borte fra synsfeltet mitt. Siden da har eplet forfalt, kraftig. En betydelig del av frukten har nemlig forblitt urørt av små nebb, men dessverre ikke av unevnelige mikrober. Riktignok har det vært kaldt denne vinteren, men vi snakker tross alt ikke om en ny istid, med kulde som er i stand til å overgå Moder Jords opprydningsprosess: forråtnelsen. (Som den godhjertede personen jeg, tross alt er, har jeg valgt å la være å både ta og vise bilder av "maten" jeg har tilbudt småfuglene i årets hardeste måned). Eple har altså kost seg over den økende oppmerksomheten hun innbiller seg at hun er blitt tildelt, mens huset hennes har vært dekorert med rotten frukt. Vakkert! 


Hobby-antropologen i meg begynte straks å analyserer et potensielt rituelt aspekt her; ved å henge opp et råtten eple, til skrekk og advarsel, kan Eple signalisere overfor andre bloggere om at her går grensen mellom privatlivets sfære og den offentlige sfæren.. Etter at denne tv-kommentatorlignende stemmen, bekymringsfullt nok, fór gjennom hjernen min, forstod jeg at det var på tide å ta et oppgjør med mine forvridde epletanker. "Alle ting med epler på, "lever" et selvstendig liv, og har ingenting med meg og mitt å gjøre. Ja, jeg kan like dem litt ekstra godt, men det er ikke noe relasjon utover det!", sier jeg nå til meg selv. 

Jeg føler at jeg etterhvert har fått et avbalansert og greit forhold til epleting igjen, men jeg tror at alle vil forstå hvorfor jeg fikk frysninger på ryggen da jeg mottok følgende gave her om dagen:

Kanskje ikke så lett å lese, men grusomt nok står det: "Moster Huldas
Äppelskalare. Originalet." En EPLESKRELLER!! *Grøss*

Dette tortur-redskapet fikk jeg av min far. Min egen far!!?

Og min sønn stoooorkoser seg med å ta dette fryktelige
redskapet i bruk! Nynner, gjør han og..

 -Jeg tror jeg må legge med nedpå litt...



Ha en fin søndag der ute, alle sammen :-)

Forhekset av månen

I går kveld var månen fantastisk! Vakker fullmåne på vinterblek nattehimmel. Jeg liker månen. Jeg liker mange ting, men i går kveld var det månen som opptok meg. 

Da min 10 år gamle sønn var liten var han veldig opptatt av månen. Det var et av de første ordene han lærte å si. Måne. Måne. Om igjen og om igjen. Over sprinkelsengen hans hang vi derfor opp en plakat av månen. Og hver natt måtte vi si høytidlig god natt til månen. Dette god-natt-ritualet involverte alltid plakatmånen, men ofte også den ekte månen. Da stod vi i stuevinduet og speidet mot himmelen, i håp om klarvær og et glimt av herligheten. La luna. På fine og klare vinterkvelder hendte det at vi kledde godt på oss og la oss ut i den myke snøen, bare for å se på månen sammen. Da bare lå vi der helt stille, tett sammen. Så tett at pusten vår utgjorde en enkelt frostsky, som sakte virvlet opp mot nattehimmelen. Opp, opp! Vår pust og våre åndedrag, på vei mot stjernene og helt frem til månen!

Foto: Nasa/Wikipedia

Disse minnene fra Eplekart sin barndom kom strømmende tilbake da jeg lot meg forhekse av månen i går. Seint på kvelden gikk jeg derfor ut på gaten, hvor jeg så satte meg ned på nærmeste benk. Fullstendig moonstruck. I selskap med månen begynte også andre minner å titte frem. Månen fikk meg til å tenke på fine ting og rare ting. Som liten trodde jeg at månen fulgte meg, hvor enn jeg gikk, at den på en måte var spesielt opptatt av å lyse opp min sti. Når vi kjørte bil om kvelden, satt jeg og så ut bilvinduet- og der var månen! Hele tiden. Uansett hvor vi kjørte, og hvor lenge, så fulgte den trofast etter. Det var fint å ha sin egen måne.

Jeg husket også at jeg på sene kvelder i min ungdom, på vei hjem fra byen, kunne sende noen blikk mot månen. Da fant ofte DumDum Boys´ treffende ord gjenklang i meg: Månen den er stor og rund. Både den og jeg er full!

Etterhvert er det jo et utall opplevelser, minner og assosiasjoner som kan knyttes til mange ting. I går kveld følte jeg altså slektskap med månen, mens andre ganger er det andre ting som setter store tankeprosesser i gang. Det er så veldig mye som kan trigge fantasien og hukommelsen, det er så mye jeg føler betyr noe spesielt. Små ord som marihøne, indianer, elefant, morild, alv, ekorn, vampyr, jordbær og Aragon kan utløse de villeste historier. Andre ganger er det stemninger eller lyset, eller en spesiell lukt, som fungerer som utløsermekanisme. Og atter andre ganger er det ikke noen ting som får igang fantasien. Da er jeg fantasiløs, men målrettet, og alt er hverdag og realisme.

Men ord er fint. Jeg liker ord. Tenk på alle gode, magiske og skumle ting som kan knyttes til månen; skilpaddemåne, månesyk, månetoppen, månelyst, månefeber(oj- varulver og shapeshifters!), månestein, månesigd og Månestråle. Vakre, gode og tøffe Månestråle!

Apropos fine ting: jeg er genuint takknemlig og glad for alle gode kommentarer jeg har fått. Tusen takk! Blogglandia, og den gode stemningen her, overrumpler meg fullstendig. 

Jeg er månebedotten!!

Here comes the sun, little darling!

Når man har en liten solstråle som etterhvert savner sol og sommer så intenst at hun hver dag går med bikininen over ullfleecen, er det på tide å ta kontroll over årstidene selv. I dag har det derfor vært sommer og sol hjemme hos oss.

Det hele begynte med at Epleblomst på syv år ringte meg på jobben, en dag i desember. Hun spurte meg, med påtatt likegyldig stemme, om jeg tilfeldigvis visste hvor bikininen hennes var. Jeg stusset over dette spørsmålet, årstiden tatt i betraktning. Snøen som dalte ned utenfor kontorvinduet mitt hadde ikke på noen måte gitt meg forvarsel om økt etterspørsel etter nevnte klesplagg. Jeg svarte derfor intelligent nok: HÆ? Resten av samtalen fortonte seg slik:

Epleblomst: Bikini, mamma... 
Eple: Hæ?
Epleblomst: Mamma! Sånn som vi har når vi bader...
Eple: Ja, jeg vet hva bikini er, men hvorfor spør du etter den, nå?
Epleblomst: Ikke noen spesiell grunn, jeg bare lurte på hvor den ligger.. Sånn at jeg er klar når sommeren kommer
Eple: Jaha du.. Hva skal du med den? Egentlig?
Epleblomst: Vær så snill å si hvor den er. Jeg har leitet etter den overalt. Jeg trenger den. Jeg skal ha bikinifest!!
Eple: Hæ? (Smarteste frukten i kurven? Neppe!)

Jeg endte opp med å fortelle henne hvor bikinien lå, og det er kanskje det aller mest bemerkelsesverdige med hele affæren i grunnen... tenk at jeg visste det! I desember! (Litt vel opptatt av kalenderen her, men...)

Da jeg kom hjem fra jobb den dagen fant jeg syvåringen i badedrakt, på et håndkle, foran ovnen. Hun kunne fortelle meg at hun hadde hatt en strålende dag på stranden. Hun hadde tatt med seg leker og et ullteppe (i tilfelle "solen ble kald"), og alt som manglet nå var å få bade. Idet hun sa dette kunne jeg ikke unngå å registrere at hun sendte et kjapt, men talende, blikk mot akvariet. (Ok, her er jenten som ikke bør få gå fra SFO før jeg er hjemme fra jobb, konkluderte jeg kjapt...)

Etter noen dager med badedrakt tok imidlertid julen over all oppmerksomheten hennes- og det ble nissedrakt og bejubling av vinter og snø. Men nå i januar er lengselen etter sol kommet tilbake for fullt. Det første hun gjør når hun kommer hjem på ettermiddagen er å ta av alle ullklær, og ta på sommerkjole og sandaler:

Epleblomst, med favoritt sommerkjolen på, ser ut på snøen
som ubønnhørlig daler ned..

I dag bestemte vi oss derfor for å gi henne en sommerdag. Eplekjekk tok med seg Epleblomst på en tur ut, slik at Storebror Eplekart og jeg kunne gjøre i stand til Den store sommerfesten.  Selv om det er noen dager siden vi bestemte oss for at sommeren skulle komme i dag, ble det meste tatt på sparket. Vi hadde ikke lyst å kjøpe inn masse "effekter", men heller prøve å lage masse sommergøy ut av det som allerede var i huset. Eplekart lagde nyydelige soler av gult papir, tape og godvilje. Disse ble så festet til lampene på både stue og spisestue (Jepp, vi hadde to soler. DA snakker vi fin sommerdag!)

Sol 1- Stuen

Sol 2- Spisestuen

Jeg lagde velkomstdrink med paraply, og gjorde i stand en picnickurv med masse god drikke og frukt.

Velkommen til Playa del Epliss. (Eller noe sånt..?)

Deretter ryddet vi bort stuebordet, og la pledd og håndklær på gulvet. Så fant vi frem solstoler, solbriller, solhatt og masse strandleker.

Fluktstol på en blomstereng...

Masse gøye leker- og selvsagt Svampe-Bob.

Eplekart samler på skjell og steiner, og utvalgte deler av samling ble velvillig donert til dagens fest. Derfor kunne deler av stranden vår dekoreres med vakre skjell, sneglehus og steiner, og Epleblomst kunne samle de vakreste skatter i kurven sin:

God fangst!

Vi hengte opp papirblomster på veggene, og blomsterlyslenker ble hengt over sofarygg og på stålamper. Eplekjekk hadde allerede fyrt godt i peisen før han gikk, så temperaturen nærmet seg tropisk etter kort tid, så blomstene trivdes godt. Tilslutt kom også stranden på plass: Hadde vann i en diger "vase" og noen som kalles "Miracle Sand". Aner ikke hvordan det er kommet i hus- men i dag var det helt perfekt. Kjempegøy å leke med:

Lilla, magisk sand blir til rar, men gøy, lilla leire i vann..

Vann er veeeldig gøy!! Lilla "gugge" er også bra..

...spesielt når den blir til "vanlig" sand igjen i det samme
øyeblikk man løfter det ut av vannet! Magisk!

Da far og datter returnerte fra utflukten sin var det meste kommet på plass: "Here comes the sun (little darling)" ble spilt på høytaleren mens drinkene ble servert. Etter kort tid var alle iført sommerklær (Epleblomst var selvsagt i badedrakten, bare sekunder etter hun kom inn døren), og det var bare å la vår dag på stranden begynne. Playa del Epliss er et faktum!

(Etter meget kort tid ble musikken endret til "Sommer og skolefri" av Malin. Den gikk så på repeat, over laaang tid, men vi klarte å nyte sommeren likefullt! Uten problemer!!)


God sommer, alle sammen!

Halvfabrikata-strikk

I dag bestemte jeg meg for å rydde i skuffene i gangen- etter å ha irritert meg i mange dager (les uker, nei; måneder) over "systemet" der. Hver gang behovet for hansker, votter eller strikkelabber har oppstått har det også oppstått frustrasjon. I skuffer og kurver har det lenge bare vært mulig å finne:


* plagg som er alt for små (Minsten har vokst fra mange av dem for flere år siden)
* single plagg ( selv om disse plagg vitterlig ankom huset parvis)
* solhatter og solbriller og annet som ikke har mye med vintersesongen å gjøre (men om sommeren finner jeg merkelig nok perfekte vinterartikler der?).


For å lette hverdagen, og trykket i hovedpulsåren, har jeg altså valgt å face problemet- i stedet for å ignorere det. Nytt år - nye ideer, tydeligvis! Og da er det best å slå til mens motivasjonen er tilstede, og før alt går tilbake til sitt vante og enerverende vis. 


Underveis i oppryddingen ble jeg imidlertid mer og mer begeistret. Ikke over organiseringen eller fremdriften, men over alle de fine strikkeplaggene. For Oj! så heldige vi er, og har vært. Begge ungene har fått masser av fine strikkeplagg opp gjennom årene. Noe er så fint at jeg ble sittende å se på dem lenge. Skulle ønske jeg kunne strikke slik (og at noen av tingene var i min størrelse). Jo mer jeg så på dem, jo finere ble de: 

Jeg kan jo ikke bare kaste (les; gi til fretex) alle sammen? De er jo så fine, og tenk på det arbeidet som ligger bak en slik gave. Etter en liten brainstorming kom jeg frem til et bruksområde for de vottene og sokkene jeg bare fant en av: Halvfabrikata for julekuler ala Arne og Carlos (med litt velvillig innstilling):

DIY: Man tager hva man haver- for eksempel en fin gammel labb

Man "knøvler" den sammen med rutinerte bevegelser, før man
snurper det hele sammen med den ståltråden man merkelig
 nok alltid har lett tilgjengelig..

..og vips!! Noe som kan minne om en julekule!!

Jeg er faktisk fornøyd med ideen, selv om jeg ser at det er et forbedringspotensial tilstede. Gjennomføringsfasen fremstår som noe hastig og lystig. Kanskje jeg skal sette med ned med dette når det nærmer seg julen 2011? Kanskje til og med ta i bruk saks og vatt og, hvis ambisjonsnivået mitt når nye og uante høyder, nål og tråd?


(Er det litt sært å legge planer for neste jul når det bare er knappe fem dager siden jeg ryddet bort denne? Og, hvor i all verden skal jeg gjøre av sokkene og vottene frem til den tid? Det beste er nok å legge dem tilbake i skuffene...) 

De fikk nå sett litt av verden før de ble stuet tilbake i mørket. Og kanskje
får de nærkontakt med en glitrende gran om knappe 11 måneder?

Ønsker alle en finfin dag!

Emalje i snø

Emalje i snø.. Kunne det kanskje funket som en påskekrimtittel? Tja.. Det er  uansett ikke noen spennende mysterier og krimgåter jeg har å by på i dette innlegget. Selv om jeg muligens fremstod som en liten gåte for naboene mine her om dagen, da jeg valgte å lufte noen av emaljeskålene mine i vår felles bakgård. Men motivet mitt var enkelt og greit: Jeg ville prøve å ta noen bilder av dem i et noenlunde brukbart lys. Det er så mørkt inne for tiden, det er derfor ikke "rettferdig" overfor den vakre emaljen å ta bilder av den innendørs.


I ettertid har jeg imidlertid leste noen fine blogginnlegg, slik som Barbros lille atelier, hvor jeg, med skamrødmen brennende i kinnene, kunne registrere at aktiviteter i snøen hos andre foreldre gjerne også involverer deres lekende barn. Mine barn stod derimot i vinduet å så på, mens jeg lekte meg i snøen og i finværet. Kun kamera, emalje og snop fikk følge med meg ut.. Gulp! Hva sier dette egentlig om meg?


For å unngå å avsløre mer om mine mørkere sider tror jeg at bildene skal få ta seg av snakkingen i resten av dette innlegget:

Til tross for gode forberedelser (hadde tross alt med snop i mengder for denne lille 7 meters lange utflukten min) så ble ikke fotoseansen fullt så bra som jeg hadde håpet på. Kamera gikk tom for batteri etter knappe 10 minutter. Men heldigvis kan jeg oppføre meg i naturen, så da denne krisen oppsto gravde jeg meg resolutt ned og slukte en pose m&m og et ufint antall bringebærdrops, før jeg selvsikkert og velproviantert vendte nesen mot hjemmet og barneansiktene klistret til vindusruten.


Men Eple er ikke fullt så egosistisk som dette innlegget kan virke. Da jeg var inne i varmen igjen fikk mine søte små engler spise opp restene fra den ene skålen, og kose seg med å tørke snø av all emaljen min! 

Femtendedag jul

Nå er det endelig Femtendedag jul, og all pynten kan fjernes fra hvert eneste rom i Eplehjemmet. Som alle vet er det nettopp Femtendedag jul som er den historisk korrekte dagen for å fjerne alle spor etter dorullnisser, glitter, julekuler og furunåler. Tradisjonen tilsier at man skal begynne i det små med forsiktig å røske med seg den pynten man plutselig finner veldig irriterende og malplassert. Denne pynten skal legges på et midlertidig, tilsynelatende smart, sted fordi man på dette punktet skal ha store ambisjoner om å pakke all pynt systematisk og forsiktig sammen på et senere tidspunkt. Denne prosedyren skal selvsagt overgå tidligere års lemping i pappkasse, da man har lært av sine feil og nå snedig planlegger å unngå samme kaos og irritasjon som oppstod ved oppstart av denne julen.


Denne sporadiske, men velregisserte, fjerningen av juledekor kan begynne når som helst etter klokken 00:00 på Julaften, men man må aldri fullføre noe før tidligst Trettendedag jul. Akkurat dette aspektet ved tradisjonen kan ha ført til den populære myten om at det er Trettendedag jul som er den store dagen for fjerning av julen i hus og hytte. Jeg må le litt av slik uvitenhet- det er så mye rart man kan misforstå når man mangler basiskunnskaper om tradisjoner og ritualer i egen kultur... Jeg håper jeg ikke sårer noen her, men rett skal være rett og noe annet ville bare ført til pinlige situasjoner over det ganske land! Det er altså Femtendedag jul som er korrekt- og som alltid er jeg helt i rute.


Tradisjonen tro skal man i dag begynne å lete etter det lure stedet hvor man i utgangspunktet begynte å gjemme bort pynt, samtidig som man river med seg siste rest av jul fra bortgjemte kroker. Det er i fullt samsvar med tidligere tiders skikk å bruke en god del timer på å funderer på hvor glitterstasen faktisk ble forlagt. Dette tidsrommet er en god anledning til å så smått begynne å rasjonalisere tanken på hvor bra det egentlig alltid har fungert å bruke en gedigen pappeske til hele sulamitten. Visdommen i gamle ordtak skal man heller ikke glemme, og siden lediggang er roten til alt ondt er det ikke i samsvar med god Femtendedag jul etikette å sitte uvirksom mens dette tankearbeidet pågår. Det er derfor helt på sin plass å ta en skikkelig opprydding i julesnopet mens man funderer over hvor pynten ble av. Er man skikkelig glad i kulturarven sin så gir man alt man har på dette punktet, og rydder således gjerne litt i alkoholbeholdningen også! Det ser jo så utrivelig ut med små klunker igjen i akevittflasken. En godt utført innsats vil i de beste tilfeller føre til en energisk optimisme, og deretter en lengsel etter "Den store pappesken": Denne esken som først ble oppfattet som ubrukelig vil nå med ett fremstå som en uerstattelig kulturskatt. Denne transformasjonen fra ordinær bruksgjenstand til høytidlig nytte- og verdiobjekt ble opprinnelig omtalt som det "lille julemirakelet".


Det lille mirakelet har nå inntruffet i Epleheimen og en lystig leteaksjon etter passende stor pappeske er i gang. Diverse pynt ligger i stor salig røre på spisebordet, og alle i huset deltar hjertelig. Til og med hunden har gjort sitt for å fjerne pynt i dag. Røde julekuler har ved tidligere anledning blitt finurlig samlet i skål (helt etter oppskriften- dette var i fasen hvor jeg hadde store planer om å revolusjonere oppbevaring av jul, og bare trengte " å legge fra meg pynten her en liten stund, før jeg systematisk og effektivt pakker det vekk i alfabetisert rekkefølge".

Fiffig plassering av pynt mens man tålmodig venter på
Femtendedag jul!

Snille, smarte hunden fant skålen før meg- og hjalp til på sitt vis: den spiste (inhalerte) hele 3 kuler før den ble stoppet! Ja, femtendedag jul er som et lite Disney-eventyr der selv de små dyrene tar et tak!

"Jeg kan godt hjelpe til mer, jeg! Bare en til!  Kulene var nemlig ganske
gode, og overraskende nok så er jeg fortsatt i live så det var vel verdt det!"

Femtendedag jul er virkelig en tradisjon verdt å opprettholde! Hvilke andre dager fører vel med seg samarbeid som transcenderer biologiske skillelinjer? Mennesket og menneskets beste venn sammen - mot julen. Vakkert! Det har likevel tatt tid å koste julen ut, for denne gangen er det flere enn Eple som har gjort en innsats når det gjelder pyntingen til jul. Lille Epleblomst har etterlatt sin distinkte signatur på flere områder, og hun har blandt annet insistert på at også akvariefiskene måtte få ta del i, og oppleve, julens gode budskap: 

Fiskene har fått nærkontakt med nissen og blitt forsikret om
at de er elsket: "Aj lov ju!". Julens viktigst budskap!

Nå er alle spor etter jul likevel fjernet, bortsett fra den lille, nærmest ubetydelige, tilstedeværelsen av et 3 meter høyt tre i stuen. Men jeg sier meg fornøyd med dagens innsats, og regner med at hunden også klarer den brasen!! Et usselt tre skulle vel lett la seg fortære av en slektning av ulven?


God Femtendesdag jul - og lenge leve tradisjoner!

Walther Scmalther

Den materielle tingen i Blogglandia som nok har påvirket meg mest i mitt relativt korte bloggerliv er sinkhuset og sinkhustrenden (som for alt jeg vet allerede er over..?). Sinkhuset fremstår for meg som noe nært et symbol for Blogglandia (Den lille faktapillen der avslører kanskje at jeg beveger meg innenfor en meget begrenset del av Blogglandia, men slik er det nå engang... Jeg håper på å utvide horisonten min etterhvert)


Jeg hadde ikke en gang registrert at disse små husene eksisterte før jeg begynte å lese blogger, men etter kort tid virket det som om de var å finne overalt. Og plutselig befant det seg pinadø også et bittelite, sølvgrått hus i mitt eget hjem også..? Overraskende. Og bekymringsfullt? For hvis jeg nå først skal være lett påvirkelig, så ønsker jeg heller å plutselig snuble over en hel reol full av deilige retrostoffer, sirlig dandert etter farge og mønster- med tellekanter- vakkert plassert på et nyoppdaget ekstrarom! Men, nei- ikke mange stoff-fliker her. Ennå! Så foreløbig får jeg fortsette med å nyte synet av de flotte stoffene som presenteres på andres blogger- det er ikke så aller værst det heller, nemlig.


Men tilbake til Walther, som plutselig residerte hos oss. Han kom så overraskende på meg. Men jeg syntes han fant sin plass fort og jeg ble etterhvert vant med at han var her. Men så kom julen, og med julen kom det gaver. Og gaven fra Eplekart, husets gullgutt, har fått stakkars Walther til å blekne, og han står her nå som en litt kjedelig skygge av nykommeren:

Gullhus fra gullgutt- nå er mor og far stolt og fornøyd!

Og, uansett, påvirkelig eller ei, så har det i grunnen alltid bare vært en Walter for meg, the one and only:

God kveld- og de beste ønsker for 2011- til dere alle sammen!