Emalje i snø

Emalje i snø.. Kunne det kanskje funket som en påskekrimtittel? Tja.. Det er  uansett ikke noen spennende mysterier og krimgåter jeg har å by på i dette innlegget. Selv om jeg muligens fremstod som en liten gåte for naboene mine her om dagen, da jeg valgte å lufte noen av emaljeskålene mine i vår felles bakgård. Men motivet mitt var enkelt og greit: Jeg ville prøve å ta noen bilder av dem i et noenlunde brukbart lys. Det er så mørkt inne for tiden, det er derfor ikke "rettferdig" overfor den vakre emaljen å ta bilder av den innendørs.


I ettertid har jeg imidlertid leste noen fine blogginnlegg, slik som Barbros lille atelier, hvor jeg, med skamrødmen brennende i kinnene, kunne registrere at aktiviteter i snøen hos andre foreldre gjerne også involverer deres lekende barn. Mine barn stod derimot i vinduet å så på, mens jeg lekte meg i snøen og i finværet. Kun kamera, emalje og snop fikk følge med meg ut.. Gulp! Hva sier dette egentlig om meg?


For å unngå å avsløre mer om mine mørkere sider tror jeg at bildene skal få ta seg av snakkingen i resten av dette innlegget:

Til tross for gode forberedelser (hadde tross alt med snop i mengder for denne lille 7 meters lange utflukten min) så ble ikke fotoseansen fullt så bra som jeg hadde håpet på. Kamera gikk tom for batteri etter knappe 10 minutter. Men heldigvis kan jeg oppføre meg i naturen, så da denne krisen oppsto gravde jeg meg resolutt ned og slukte en pose m&m og et ufint antall bringebærdrops, før jeg selvsikkert og velproviantert vendte nesen mot hjemmet og barneansiktene klistret til vindusruten.


Men Eple er ikke fullt så egosistisk som dette innlegget kan virke. Da jeg var inne i varmen igjen fikk mine søte små engler spise opp restene fra den ene skålen, og kose seg med å tørke snø av all emaljen min!